tirsdag 26. november 2013

Ukens utfordring

Enkelte vil si jeg har tatt et skritt tilbake de siste uker- jeg velger heller å se på det som et skritt i riktig retning. Jeg står nå på et sted som gir meg bedre oversikt. Jeg ser tilbake, jeg vurderer og jeg blir. Jeg ser frem. Jeg tar meg tid- jeg gir meg tid. Is i magen, en ide, en drøm og et mål. Til å se.

Jeg tar meg selv i å gå litt i barndommen. Jeg har behov for å se tilbake, mimre og ta frem gode minner. Minner fra det stedet jeg kom fra, det jeg en gang var og det som var med på å gjøre meg til den jeg er i dag.


Nå på søndag, helt på impuls, tok jeg en omvei på min løpetur i skogen. Jeg jobbet meg oppover i alpinbakken og fant en falleferdig startbu på toppen. Synet av denne startbua tok meg rett tilbake til lange kalde kvelder med snø, frossene tær, alpintrening, solbergtoddy og firkløver i varmestua. I det fjerne kunne jeg også høre glade 80- talls slagere fra høytalere i bakken!

I denne startbua, som en gang var signalrød, stødig og tett for vær og vind, hadde jeg noen av mine første opplevelser knyttet til prestasjon, mestring og treningsglede!

Herlig!

Denne uken utfordrer jeg deg til å besøke et sted du ikke har vært på mange år, et sted som har satt spor. På godt eller vondt. Har du et slikt sted?

mandag 25. november 2013

Hjemmetrening med en liten vri

Personlig må jeg ut av huset for å være fornøyd etter en treningsøkt og jeg er derfor ikke særlig fan av hjemmetrening på stuegulvet. Å gå ut av huset, ha en treningsdate med seg selv eller andre er mer forpliktende i lengden. Det motiverer mer og det blir lettere og ha fult fokus på selve aktiviteten. En timeout som gir masse energi.

Etter noen tilbakemeldinger på forrige innlegg vil jeg, med disse bildene fra arkivet, vise at det ikke er nødvendig å måtte jogge, løpe eller gå tur hver gang trening skal gjøres kortreist og rett utenfor døra hjemme.

Utrolig hvordan litt latter, lek og barnesprell kan påvirke motivasjon og treningslyst!



Oppvarming kan bestå av 10-15 minutter med "rallycross" på snuplassen.


Spensthopp...også kalt høye froskehopp i lek med Selma!

Små froskene, små froskene, de hopper fort av sted.
Små froskene, små froskene, de hopper fort av sted.
Men ører, men ører får ingen frosker ha.
Men ører, men ører får ingen frosker ha.
Og rumpene, og rumpene, dem vokser de ifra.
Og rumpene, og rumpene, dem vokser de ifra.
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak!
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak!


"Syvmilssteg" i trappa var litt skummelt synes Selma, så da ble hun en ivrig coach og motivator istede. Jeg blir egentlig litt verdensmester når jeg hører lyden av "heia heia heia mamma"!



Knebøy med 16 kg på ryggen fungerer fint...Selma stortrives med denne "hesten" selv om den var litt kjedelig når den bare sto stille på et sted.


Mye morsommere når hesten galopperer med høye kneløft rundt i den dype snøen med Selma på ryggen. Hiiiihhaaaahaa!


...men når hesten er sliten må også små jenter ut å gå!


"Mamma nå er vi ferdig, du er ikke noen planke altså!"

Selma i sin versjon av planken!


....og sjokoladekjeks i belønning!

Kortreist for både små og store!


Dette ble postet første gang i januar 2011

søndag 24. november 2013

Kortreist trening

Ofte kan dørstokkmila bli ekstra lang når du vet at treningsbagen ikke er pakket, bilen nesten tom for bensin og at det tar tid å kjøre til trening.

Dropp bilen- dropp transport, tenk kortreist og bruk det du har rett utenfor døra!

Jeg er så heldig å få hjelpe en sprudlende jente med å komme i gang med regelmessig fysisk aktivitet igjen. Hun er relativt nyinnflyttet til byen og ikke så godt kjent når det kommer til områder som egner seg for trening. Det er ingen hemmelighet at dørstokkmila kan føles ekstra lang når vi må sette oss i bilen for å komme oss til det stedet vi ønsker å bedrive trening. Det å kunne gå rett ut døra og inn i trening kan gjøre terskelen mye kortere!

Forrige uke viste jeg derfor bort en mulighet hun har i umiddelbar nærhet. Dette er en treningsøkt som starter i det dørstokkmila beseires og døra lukkes hjemme!





Hvor kortreist kan du gjøre din trening den neste uka?

onsdag 20. november 2013

Kua sier mø og melka sier voff

I godt over en ukes tid hadde minstejenta på 1 år gitt uttrykk for stor begeistring hver gang hun så melkekartongen. Hun smilte stort, klappet i hendene og ropte voff voff!

Jeg besvarte hennes begeistring med en trøtt stemme- "Kua sier møøøøøø!" Minstejenta kikket spørrende på meg før hun dundret videre med hendene i bordplaten og ropte enda høyere "voff voff voff".

Jeg gryntet fram et "møøø" hver gang scenen utspant seg de neste dagene og minnet meg selv om et tips fra barneoppdragelsen om at "enkelte kamper ikke er nødvendig å vinne". Jeg lot derfor denne kampen ligge død.

Jeg hadde egentlig blitt overbevist om at kua sa "voff voff"- helt frem til søndag da jeg faktisk tok meg tid til å kikke på denne melkekartongen som laget så stor begeistring. Og der, rett i mot meg lyste det en lykkelig familie sittende på en stabburstrapp. Midt i mellom denne familien satt det en hund! Jeg kikket på minstejenta med et smil og sa "voff voff". Begeistringen sto i taket!

Så dagens lærdom er følgende:

Kua sier mø
Melka sier voff
....og mamman i huset må ta seg litt bedre tid og være mer litt mer til stede.

God onsdag!

mandag 18. november 2013

Finnes det en bedre versjon av meg selv?

Når noen slutter å blogge, tar en pause og ikke lar høre fra seg på lang lang tid er ofte forklaringen at andre ting har blitt prioritert, viktigere ting har vært i fokus eller at man har forsøkt å roe ned tempoet.

Dette er selvfølgelig ikke fakta i mitt tilfelle. Den virkelige sannheten er at jeg , i alt for lang tid, har fokusert og forsøkt å mestre en hverdag jeg ikke har følt meg komfortabel med. Jeg har virkelig forsøkt, fortalt meg selv at det "vil bli bedre" og at "det bare er en overgangsfase" Jeg har ikke tall på hvor mange sene nattetimer jeg har formanet den ene motivasjonstalen etter den andre til meg selv- helt til jeg til slutt har nådd drømmeland.

Det som har vært forbausende i denne prosessen er at jeg hver fordømte morgen, før jeg har gått ut av døra, har tatt på meg en perfekt smilende maske. Enda mer snodig er det at uansett hvor langt vekk jeg har klart å grave ned denne maska kvelden i forveien, så har den ligget rett foran beina mine når jeg har stått opp dagen etter.

Dette har jo vært en stor løgn. Jeg har holdt fast i en ide om at det er dette du skal gjøre, livet er slitsomt, du har tre barn, du skal jobbe, du skal være på topp og det er slik du er! KOM IGJEN NÅ- Du greier litt til!


PANG!

1. november leverte jeg min oppsigelse på jobb. Nok er nok! En jobb jeg har hatt siden 2008. En jobb jeg har elsket og hatet- en jobb som også har gitt meg utrolig masse. En jobb full av tyngde og fag, en jobb full av bra mennesker og en jobb full av minner. Men det har også, de siste årene, vært en jobb som har tatt mer enn den har gitt. Jeg har manglet utfordringer, jeg har vært sulten på noe nytt og jeg har følt meg tom og uten livsgnist.

Parallelt med denne prosessen, knytte til egen jobb, har også spørsmålet omkring hva jeg bruker tiden min på til stadighet dukket opp. Spesielt etter vi fikk vårt andre og tredje barn har dette spørsmålet blitt mer og mer fremtredene. Jeg har ikke et ønske om å være hjemmeværende mamma. Våre barn har det godt og trygt i barnehage og skole. Men faktum er at vi, som foreldre, er borte mange timer fra våre barn hver dag. Vårt arbeidsliv utgjør en utrolig stor del av våre liv- og påvirker igjen våre barns liv. Jeg kan derfor ikke ha en jobb kun for at det gir meg penger og en lønn hver måned. Jeg må ha en jobb hvor jeg utgjør en forskjell, en jobb hvor jeg kan få direkte mulighet til å utgjøre en positiv endring i andre menneskers liv. En jobb som måles i helse, mestring og kunnskap.

Akkurat nå er jeg dødssliten av å hele tiden skulle være på topp. En topp jeg ikke vil være på. Jeg har derfor tatt en pause fra den beste versjonen av meg selv- mest for å finne ut om denne versjonen er den beste? Svaret på dette har jeg funnet for lengst. Kart og kompass er tatt frem og jeg er i ferd med å navigere meg frem til det stedet jeg vil være. På veien ditt håper jeg å lære at det, innimellom, er helt greit å være et gjennomsnitt av seg selv.

Nå er jeg tilbake:)




søndag 11. august 2013

Hurra for meg!

Helt siden jeg, i 2011, for første gang løp fra Holmestrand til Horten (21 km+) har jeg hatt et ønske om å løpe distansen Holmestrand-Tønsberg. Det finnes flere ulike ruter mellom Holmestrand og Tønsberg og jeg har den siste tiden regnet meg ut til en rute som skulle være i overkant av 30 kilometer- planen var derfor satt.

Den dagen jeg fyller 34 år skal jeg løpe 1 kilometer for hvert år jeg har levd- og slik ble det!

Etter frokost med små og store i Lerkeveien i dag tidlig la jeg ut på egenhånd med løpesko og godt med vann og næring i drikkebeltet.  Målet var 34 kilometer lengre fremme- jeg skulle i min egen bursdagslunsj  på brygga i Tønsberg. Resten av gjengen, inkludert mine foreldre, kjørte etter og møtte meg ved Jarlsberg hovedgård- hvor jeg krysset av for 34 km og gjorde et raskt bytte før vi dro videre til pizza, is, brus og kaffe på brygga!

Dette er kortversjonen av min knallfine bursdagsfeiring- her følger et bildedryss!

I Tønsberg blad kan du lese enda litt mer om turen min HER








fredag 9. august 2013

100 dager aldri igjen

Mitt hundredagersprosjekt er over!

Jeg har lært og erfart ting som kan tas med videre både personlig og i mitt daglige arbeid! Jeg føler meg sprekere enn hva jeg har gjort på flere år og jeg har fått en egen positiv drive! Jeg har fylt treningsøktene med mye løping, dette også med tanke på maraton i september. Det positive med hundredagersprosjektet et at det har tvunget meg til å bli bedre på å variere innholdet i løpeøktene slik at løpetreningen har blitt mer riktig og variert- i tillegg har prosjektet gjort meg mye bedre på å sette av tid til basistrening, styrke og core.

Til tross for utallige fordeler med dette prosjektet kommer jeg ikke til å gjøre det igjen.



Å gjennomføre 100 treningøkter på 100 dager, slik jeg har definert en økt, gir kroppen alt for lite hvile. I tillegg blir jeg personlig alt for opptatt av å gjennomføre og holde meg til tidsplanen- det balanseres sylskarpt hver dag og innimellom synes jeg selv det heller over mot det sykelige.

Jeg kunne selvfølgelig ha firet litt på kravene og satt andre definisjoner til hva en treningsøkt skulle være under selve prosjektet. Jeg stiller høye krav til hva egentrening er ovenfor meg selv. Lek med barna er lek med barna, familietid er familietid og trening er trening. Dette skal ikke blandes og jeg ville aldri sagt at jeg hadde trent når jeg hadde vært ute og lekt med barna i hagen en ettermiddag. Ja- jeg hadde vært aktiv, fylt tiden verdifullt og gjort det foreldre bør med sine barn- men å kalle slik aktivitet trening, ville for meg blitt feil.

Denne erfaringen er personlig, kan ikke generaliseres og trenger ikke gjelde andre som driver sine hundredagsprosjekt, hvor kriterier og definisjon på en økt kan være helt forskjellig fra mitt. Men selv om jeg ikke vil gjøre det igjen, er jeg veldig glad for at jeg har gjort det denne ene gangen.






















Øverste bilde er fra økt 97/100
Nederste bilde viser en godsliten mamma under økt 73/100


onsdag 7. august 2013

Små brikker- stort puslespill

Jeg er jo her fortsatt- bare ikke så synlig på bloggen- på Instagram derimot er det brennhett om dagen- følg meg der på direktelink @aktivhverdag!

Det er ingen hemmelighet at småbarnslivet, familielivet, permisjonslivet, livet som mamma, livet som kone, livet som husarbeider, livet som vaskefille, livet som arbeidstaker, livet som potet, livet som joggesko og livet som treningsnerd tar mye tid fra det livet vi brukte uhemmet med tid på i gamledager. Venner blir forsømt, andre familiemedlemmer lurer på om telefonen min er død, telefonsamtaler tar for lang tid, kosekvelder foran tv gjør meg rastløs og et cafebesøk som vanligvis kunne ta timer er nå fort inn og enda rasker ut.....og nevner du invitasjon til en fest, vrir jeg meg og later som om jeg ikke hører hva du sa. Jeg har ikke energi til å være våken lengre enn til midnatt- heller ikke interessert i å være fyllesyk!

Så derfor inviterer jeg deg inn i mitt digitale liv- slik at du skal se at vi faktisk gjør noe! Jeg synes egentlig vi gjør det ganske bra, jeg er fornøyd og jeg trives. Det regelrett koker hver dag, men vi planlegger, vi mixer og trikser og vi dytter kabalen i de retninger det går.


Jeg har akkurat i dag avsluttet mitt hundredagersprosjekt- jeg har klart 100 treningsøkter på 100 dager og er superstolt! Jeg skal nok komme med mer om dette litt senere- for her har fru Vika gjort seg noen tanker underveis. I tillegg har mr Vika, my sporty man, deltatt på sitt første ultramaraton nå i helgen. Han løp 50 kilometer i Stockholm og tok hjem en 4. plass totalt av alle mann.

Det skjer mye spennende om dagen både på jobb og i hus og hjem- JA det koker, men jeg føler også at vi, jeg og familien lander litt. Kanskje bare for en liten stund- men frua er sikker på at en av brikkene som har falt på plass den siste tiden kommer til å gjøre virkelig god nytte!

Straks tilbake!

Fra dagens økt 100/100!



mandag 10. juni 2013

Dagene som gikk...

Allerede 1 uke i jobb etter endt permisjon. Så langt trives jeg godt, har ingen vond klump i magen over å måtte forlate barn, mann og kontroll hjemme. Og til dere alle som er bekymret over pendling mellom Holmestrand og Oslo hver dag- så kan jeg berolige der med at det går veldig fint!



Hverdagen legges ut fra de forutsetningene vi har og allerede nå forsøker vi å legge opp til de rutiner vi må forholde oss til i august. Da skal den eldste begynne på skolen, de to minste i barnehagen,  pappan skal drive sportsbutikk og mamman kjøre inn til Oslo.




Det er pappan i huset som blir den som skal lever i barnehagen og skole- hver dag- mens mamman står grytidlig opp for å rekke innover før køen starter. Jeg er overhode ikke interessert i å bruke min (dyrbare)tid på å stampe i en rekke med milevis bilkø- da står jeg heller opp 1 time før og freser inn mot hovedstaden. Dette resulterer selvfølgelig i at jeg er grytidlig på jobb. Det er så tidlig at egentlig ingen har våknet! Da belønner jeg meg selv med litt egentid.

I dag var søvnen i øynene virkelig verdt alle de store gjespene! Utrolig mye energi å hente rundt Sognsvann denne mandagen. Ønsker alle en sprek uke...og husk- Det er ofte små endringer som gir de største forandringene.




mandag 3. juni 2013

Eventyr i fjellheimen

Når man har 3 småbarn er det ingen selvfølge at en planlagt tur går etter planen. Jeg ventet derfor i det lengste med å glede meg skikkelig til vår utflukt til Beitostølen og deltagelse i Det Norske fjellmaraton. Dette skulle være vår første alenetur over flere dager etter at vi ble trebarnsforeldre og vi skulle for første gang være borte fra minstejenta i mer enn et døgn. Kabalen var derfor nøye planlagt og reserveløsninger allerede påtenkt. Men når alle fortsatt var friske og raske fredag morgen, ingen hindringer hadde dukket opp og barnevakten for helgen sto klar kunne jeg endelig senke skuldrene og pakke ned de siste tingene i bagen.

Fjellmaraton starter i Besstrond/Lom og går over til Beitostølen via Valdresflya (42 km) . Mannen og jeg hadde meldt oss på halve distansen, 21 kilometer, som går fra Valdresflya og ned til Beitostølen.

Jeg gledet meg stort!



Helgen ble virkelig en suksess! Helst skulle jeg hatt en haug med bilder å vise frem- for den opplevelsen det var å løpe fra Valdresflya 1389 m.o.h og ned til Beitostølen er vanskelig å beskrive med ord. Vi startet i snø, tåke og regn, tok oss nedover til Bygdin i en fantastisk utsikt, regnet hadde stoppet og været var klart. Det var som å løpe i et postkort og bedre enn det. Jeg måtte bremse kroppen og dempe begeistringen- jeg visste at det ville bli tyngre etterhvert.

Fra Bygdin og opp mot Båtskaret er det en stigning som strekker seg litt over 3,5 kilometer. Midtveis her trodde jeg virkelig at jeg kom til å kaste opp- dette var en svimlende tung stigning. Jeg konsentrerte meg om små steg, kontrollert intensitet og om å fylle hodet med positive tanker!

Smerte er kun midlertidig.



Endelig på toppen av Båtskaret! Jeg var storfornøyd over at jeg ikke hadde måtte stoppe i stigningen opp mot toppen, og det beste av alt- jeg hadde allerede tilbakelagt godt over halve distansen og var nå nærmere mål enn start.

Fra Båtskaret og nedover mot Garli lå jeg i en gruppe med bare menn- og en av disse, en mann på min egen alder og i blå t-skjorte, så sitt snitt i å legge seg ut med meg- The pink mama- what? Denne mannen var overhode ikke interessert i samarbeid og redselen for at jeg skulle la han bli liggende igjen oppi en av de morkene snøhaugene lyste som en glorie rundt han. I tillegg hadde mannen et så tungt løpesteg at jeg fikk følelsen av å bli valset over hver gang han la seg i ryggen min- noe han stort sett gjorde hele veien.

Slikt blir det bråk av!

Jeg glemte helt at jeg kun konkurrerer mot meg selv og at det er opplevelsen og det å gjennomføre som er mitt mål. Nå i ettertid er jeg selvfølgelig kjempeglad for at mannen i blå t-skjorte kjørte den taktikken han gjorde. Dette førte til at jeg løp så fort beina kunne bære meg ned fjellheimen- jeg skulle selvfølgelig ikke la dette mannfolket slå meg! Når vi passerte 19 kilometer fikk jeg en anelse av at det var mer krutt igjen i mine bein enn i beina til dette påhenget som lå etter meg- og før vi passerte 20 kilometer hadde jeg klart å lage en liten luke. Den siste kilometeren før mål var jeg endelig fri, det var berusende deilig å vite at jeg vant dette løpet.


Det gjorde intenst vondt de siste meterne, rett før målgang begynte det å prikke i øynene og suse mellom ørene. Når jeg endelig  kunne krysse målstreken og strekke hendene over hode kjentes det som beina sviktet og klumpen i halsen satt veldig løst!

Hurra for mannen min som løp inn til 1.18.02, tok 5. plass i sin klasse og ble totalt nr. 10 av 246 menn som løp halvmaraton

Tiden min ble 1.46.09 på disse 21 kilometerne- godt over 20 minutter bak vinneren i min klasse. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg konkurrerer tross alt kun mot meg selv?, egne begrensninger og har fokus på å sitte igjen med en følelse som tar meg videre til et nytt løp.

HELT HERLIG og for et fantastisk eventyr- vi kommer tilbake i 2014.



torsdag 23. mai 2013

Bli med på en snurr!

Tirsdag 14. mai var det duket for tidenes første Sport 1 løpskarusell her hjemme i Holmestrand. Mannen i huset hadde planlagt dette en god stund og vi gledet oss over at dagen for første startskudd endelig var her. Vi hadde ordnet med noen timers barnepass slik at jeg også kunne få være med (les: fungere som fotograf). Selma på 6 år gledet seg stort- mens de to minste måtte være hjemme.

På forhånd hadde vi forklart 6 åringen at vi skulle delta på noe som lignet poenglangrenn, bortsett fra at vi skulle ha på oss joggesko i stede for langrennski. En liten stund ble det nemlig spredd usannheter om at vi skulle på tivoli oppi skogen og kjøre masse karuseller!?



En løpskarusell passer for alle uansett alder og treningsgrunnlag. Deltagerne kan selv velge om de vil løpe, jogge eller gå 1,3 eller 5 kilometer. I løpet av sommeren og høsten vil det bli arrangert 6 løp, tre løp før sommerferien og 3 løp etter. Hver enkelt deltager får sine egne tider å konkurrere mot, og kan dermed se om det har vært fremgang (eller tilbakegang) i løpet av sommeren på egen fysisk form. Det er mulighet for å stille i trimklasse for de deltagere som ikke ønsker tidtakning. Løpskarusellen er et samarbeid mellom Sport 1 Holmestrand og Botne skiklubb.

Det ble en knall start på karusellen og vi sier oss godt fornøyd med nærmer 60 deltager som møtte opp for å være med på det første løpet.

Neste løp i karusellen er tirsdag 4. juni- blir du med?





mandag 13. mai 2013

Holmenkollstafetten 2013

I helgen fikk vi til barnepass og kunne pakke bilen for stafett i hovedstaden- vårens vakreste eventyr.

Holmenkollstafetten er egentlig mye styr, logistikk, venting og enda mer venting.....for så å plutselig være over! Men så er det gøy også- stemninga, de løse smilene, høy puls og en følelse av mestring som oser over hele byen fra alle de spreke deltagerne!

Selv løp jeg en av de fineste etappene- etappe 11 som går lans Vigelandsparken. Den er 1520 meter lang og strekker seg veldig flatt i terrenget- egentlig mye nedoverbakke. Denne etappen løp jeg 2 ganger, først for Sport 1 Holmestrand og deretter for NIMI.

Løpsfesten ble i tradisjon tro feiret med en god middag og en sving på byen- og overnatting på hotell! Dette var virkelig luksus for denne husfrua! Enda bedre ble det da formen var så bra dagen etter at vi kunne legge ut på en god lang restitusjonstur på Bygdøy. Der løp vi våre gamle runder fra før i tiden.

Helt toppers å ha litt alenetid og mimre på gamle stier!


Nå kan du følge mitt hundre dagers prosjekt- 100 økter på 100 dager- dag for dag ved å trykke deg inn her. Det er fortsatt mulig å bli med!

lørdag 4. mai 2013

100 økter på 100 dager

Så har også jeg kastet meg på 100-dagers prosjektet og allerede gjennomført 3 av 100 økter. Raskt regnet vi det si at jeg skal tilbakelegge 97 økter med fysisk aktivitet innen utgangen av 10 august 2013. Dagen etter, den 11. august, fyller 34 år- så dette må jo være en helt perfekt nedtelling til min bursdagsfeiring!?


100-dagers prosjektet? Hva er det?

Sommeren 2012 var det en dame som heter Vibeke som fikk ideen om å sette i gang et 100- dagers prosjekt for å komme tilbake i fysisk form. Hun startet dette for å motivere seg selv frem til en sprekere hverdag.
"Motivasjonen var å komme i bedre form og innarbeide gode vaner med trening som en integrert del av hverdagen. Hundre små steg på veien mot en sprekere utgave av meg selv."
På sin egen blogg og profil på instagram har Vibeke hele tiden dokumentert sine økter. På veien har hun inspirert og motivert hundrevis av andre som nå følger opp med sine egne prosjekter på 100 dager. Vibekes blogg kan leses her og på instagram finner du henne under profilen @hundredays.

Det som er helt genialt med dette prosjektet er at ALLE kan gjøre det. Type aktivitet, intensitet og lengde på økta er opp til den enkelte. Man må ta utgangspunkt i seg selv, sin egen form, motivasjon og mål. Det er altså du som bestemmer kriteriene for hva en økt er!

Lever man et liv med lite aktivitet, kan det å ta trappene i stedet for heisen, eller å legge inn en liten ekstra gåtur hver dag, være en super aktivitet! De som allerede er godt i gang med trening må selvsagt legge opp til noe hardere økter om formkurven skal stige.
"Mestring og motivasjon er nøkkelord. Man skal ha litt å strekke seg etter, samtidig som det skal være gjennomførbart. Husk at 100 dager er lenge! Skal man holde ut er det et godt tips er å sette seg realistiske mål for treningsøktene. 100 små steg blir mye til sammen!"
Hvorfor velger JEG 100-dagers prosjektet.

Mange av mine lesere, og andre som kjenner meg, vil tenke at dette ikke er en veldig stor utfordring for meg- JEG, AktivHverdag, som er så MYE aktiv i utgangspunktet. Det er nok en sannhet der- jeg er over gjennomsittet god på å komme meg over dørstokkmila, jeg finner det helt naturlig å ta på meg løpeskoene, jeg liker å være aktiv og blir grinete om jeg ikke får mine ukentlige doser med påfyll. Men HALLO 100 økter på 100 dager- det er en utfordring for alle og enhver- også meg.



Hvorfor 100- dagers prosjektet akkurat NÅ?

I Juni begynner jeg å jobbe igjen etter 1 år i svangerskapspermisjon. Jeg skal tilbake i 100 % stilling, pendle til Oslo hver dag (dette vil utgjøre 2 timer i bil per dag), hente og bringe 3 barn, lage mat, handle, følge opp, rydde hus, vaske og forberede neste dag....ja også skal jeg trene! Det er en overhengende fare for at jeg, som veldig mange andre, etter noen uker i denne hverdagen kommer til å skylde på tid og slitenhet når jeg ikke gjennomfører mine planlagte treningsøkter.

I tillegg, har jeg denne uken, havnet i besittelse av en splittepine NY bil. Min aller første bil noensinne! Jeg er rimelig stolt- og gleden er STOR over endelig å kunne spare tid når daglige gjøremål, som henting i barnehage og handling på butikken, skal gjennomføres. Bakdelen med egen bil er at det er en stor sannsynlighet for at jeg blir en biljunkie de neste måneder. Det vil jo være en fryd og endelig kunne få kjøre de 600 meterne til butikken når jeg skal handle inn dagens middag.

100- dagers prosjektet gir meg en motvekt og en drahjelp i riktig retning når den virkelige hverdagen innhenter meg i løpet av sommeren. Jeg har også tro på at 100-dagers prosjektet vil jekke meg litt i forhold til egne krav for hvordan- og hva en treningsøkt bør inneholde når jeg selv driver egentrening.

Det sier seg selv at hver økt ikke kan være med høy intensitet, styrketrening og kondisjon. Jeg har allerede som mål om å stille på startstreken under Oslo Maraton i slutten av septemper. Uavhengig av 100-dagers prosjektet har jeg derfor lagt opp til å gjennomføre minst 4 spesifikke løpsøkter per uke i tiden frem mot Oslo Maraton. En stor del av øktene de neste 100 dager vil derfor bestå av løping. Ved prosjektstart tenker jeg derfor at en økt kan være følgende: 
  • Løp
  • Sykkel
  • Styrketrening 
  • Aeobic/step/corebar
  • Basis gruppetimer 
  • Spinning 
  • Tur med barnevogn i raskt tempo (minst 30 minutter) 
Og det er mye mulig det kommer nye aktivitetsformer til underveis i prosjektet.

Blir du med?

Her kan min evaluering av prosjektet leses: 100 dager aldri igjen



onsdag 1. mai 2013

På gamle stier og notat til meg selv

I dag har jeg vært så heldig å få starte dagen med en skikkelig god og lang løpetur i skogen. Beina stoppet ikke før klokka viste 2 timer og 25 minutter effektiv løping. Det som var enda bedre var at jeg løp turen sammen med fire andre. Siden jeg er en asfaltløper, som løper mest for meg selv, var dette virkelig en tur av en vitamininnsprøytning- og det gav mersmak! Slike turer skal frua gjøre mer av.


For at jeg ikke skal glemme dette, og fortsette gatelangs på hard asfalt i det uendelige, noterer jeg ned følgende til meg selv:
  • Å løpe i terreng gir jeg kroppen en av de beste treningsformene 
  • Å løpe i terreng gir mer variert belastning og mindre sjanse for skader.
  • Å løpe i terreng får, om ønskelig, raskt fart på hjertepumpa og det er enklere å presse pulsen opp mot maks.
  • Å løpe i terreng stimulerer viktig kjernemuskulatur som gjør at du utvikler bedre balanse, koordinasjon og styrke. Er jeg ekstra heldig kan det hende disse turene også gir meg et sprekere løpssteg. 
  • Å løpe i terreng er krevende og det er derfor viktig å ikke tenke distanse. Tøft terreng kan nemlig doble tiden på det jeg vanligvis bruker når jeg løper en mil på asfalt. Tenk derfor tid.



mandag 29. april 2013

Fjellmaraton og andre løp

Endelig mandag og jeg har kræsjlandet med et brak og tviholder på kaffekoppen. Minstejenta orket så vidt å være våken noen timer på morgenkvisten. Hun måtte legges under dyna igjen så fort de to andre hadde reist i barnehagen. Å feire en 6 åring er jammen meg ingen spøk!

Men nå er festen over og vi retter fokus over på de neste uker. Mr Vika og jeg jobber i disse dager med å få organisert barnevakt til noen bestemte datoer slik at vi kan dra på tur og løpe noen løp sammen.

En helg er allerede i boks. Om alle holder seg friske og raske setter Mr. Vika og jeg snuten mot Beitostølen den første helgen i juni. Der oppe skal vi delta på det årlige Fjellmaraton. Vi planlegger og delta på halve distansen, 21 kilometer som går fra Valdresflya og ned til sentrum av Beitostølen. De som velger helemaraton må ta seg fra Besstrond/Lom, opp til Flya for deretter helt ned til sentrum sammen med oss andre. Den distansen får i så fall bli et annet år for min del, i år holder det massevis med den halve.

Jeg gleder meg ufattelig og tror det blir en stor opplevelse å kunne løpe fra snø og brøytekanter til sol og sommer på under 2 timer- for JA jeg skal under 2 timer også denne gangen.

Vi har også et ønske om å delta på Holmenkollstafetten sammen 11. mai, men der gjenstår det å få tak i barnevakt før begge to kan snøre på seg startnummer og løpesko.

Planlegger du noen løp denne våren og sommeren?


torsdag 25. april 2013

Det er slitsomt å være sliten!

I dag er det tomt fra denne kanten- ikke et eneste vettugt ord å komme med bortsett fra at det kan være lurt å hvile.....innimellom!

Nå har jeg hvilt i 3 hele dager og kjenner sakte med sikkert energien komme tilbake...og sammen med den tilbakevennende energien dukker nok en gang følgende spørsmål opp: "hvorfor er jeg ikke flinkere til å bremse opp, senke skuldrene og puste ut FØR jeg går ned for telling?"

Noen som kjenner seg igjen?  

Jeg har kanskje noe å lære av minsten i huset?