mandag 30. desember 2019

Drømmen om Spartathlon- del 1

Det var lørdag 28. september 2018 og jeg satt hjemme med støle bein og en sliten kropp etter å ha banket 307 km rundt på Rådhusplassen i forbindelse med No Finish Line helgen før. Jeg var fortsatt på en endorfinrus og kroppen var salig lykkelig over løpet som hadde blitt fullført bare noen dager før. Jeg ventet også på å bli drittlei løping og forberedte meg på at en runersblue var rett rundt hjørne.

En pust i bakken etter 307 km for en barndom uten vold på Rådhusplassen. 
Der, med kaffekoppen i den ene hånden og sosiale medier i den andre, dukket det opp en interessant oppdatering fra en norsk kvinnelig løper på facebook. Denne norske kvinnen løp i et forrykende vær et sted i Hellas. Jeg googlet meg rundt og leste meg opp på dette løpet. Spartathlon! Jeg hadde ikke  hørt om dette løpet tidligere. Jeg var fasinert! Jeg forstod raskt at dette været som nå herjet med løperne ikke var normalen. Løpet var kjent som et av de mest legendariske, historiske, varme og harde løpene i verden. I løpet av det neste døgnet, oppdateringer og tracing av løpere var jeg solgt. Da jeg så bilde av Cecilie Holmgren, som den første norske kvinnen i historien, stå med hånden på statuen av king Leonidas i Sparta, var jeg overbevist. Jeg skulle til Hellas og jeg skulle løpe de 246 km mellom Athen og Sparta. Jeg måtte først bare kvalifisere meg!

Så der satt jeg, med en mørbanket kropp, og begynte å søke etter næmeste løp som kunne være kvalifisering for i det hele tatt å bli vurdert som en av de 380 løperne som får stille til start hvert år under Spartathlon. Jeg hadde gjort løp og distanser som var innenfor men de var "foreldet" og ikke gyldige lenger. Bingo! Det var fortsatt et løp igjen som jeg kunne rekke før tidsfristen for kvalifiseringen. Det var 24-timers på Bislett i slutten av novemer samme år! Løpet var utsolgt men jeg klarte å få tak i en startplass likevel. Planen var klar, jeg skulle løpe inn 170 km på 24 timer (minst) og 100 miles på under 22 timer, som begge var kravene for å bli vurdert som deltager på Spartathlon 2019.  Planen var vidre at jeg skulle bli vurdert til "ikke god nok" for start i Spartathlon 2019. Dertter skulle jeg fortsette å trene godt det kommende året og løpe gode kvalifiseringsløp for å ha en bedre mulighet for start i 2020...eller 2021. Jeg var forberedt på å kjempe for en startplass til jeg klarte det en gang i fremtiden.

Lite visste jeg da at denne startplassen i fremtiden var skummelt nære.

Jeg stilte til start på 24-timers på Bislett med et eneste mål for øyet, og det var å løpe inn kvalifiseringen til Spartathlon. Alt annet var sekundært. Bortsett fra min mann, hadde ikke snakket om dette målet til noen. Innerst inne var jeg kanskje litt redd for at noen skulle le av meg og mitt hårete mål. Ei husmor av en vaskeklut som skulle yppe seg opp mot de beste og strekke seg mot et av de tøffeste løpene. Jeg holdt det for meg selv. Ingen skulle få le!

Kvalifiseringen ble en tøff opplevelse.
Ut fra tidligere løp var jeg ganske sikker på å klare kvalifiseringskravene under de 24 timene i Bislettkjelleren. Det skulle vise seg at døgnet skulle bli mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg. Etter 12 timer hadde jeg fylt ei søppelkasse og noen poser med oppkast. Jeg hadde ikke dagen eller døgnet. Jeg hadde lyst til å gå hjem. Jeg skulle til Spartathlon og jeg var ikke interessert i noe annet. En medalje fra denne kjelleren, uten å ha nådd distanse for kvalifisering, var ikke av interesse. Et sted i mørket klarte jeg å regne meg ut til at om jeg bare holdt en viss fart så ville det gå. Den påfølgende natta ble vond. Jeg klorte meg fast og holdt tempo oppe. Jeg løp100 miles på 22 timer og når sluttsignalet for 24 timer gikk viste distansen 178 km. Jeg hadde klart det! Jeg var kvalifisert for å legge inn en søknad om deltagelse i Spartathlon.

I ettertid kan jeg bekrefte at kvalifiseringskravet på 170 km på 24 timer er det minste du burde klare på 24 timer, og ikke det meste, for å gjennomføre Spartathlon. Jeg er glad jeg klarte å vise til 178 km på et veldig dårlig døgn.

Etter Bislett lot jeg meg selv hate løping i noen måneder og innfinne meg med at en runnersblue hadde tatt et fast grep for en stund! Tidlig i mars 2019 våknet jeg opp fra denne dvalen med et brak. Jeg skulle bare inn å sjekke den rykende ferske listen over heldige deltagere til Spartathlon 2019. NAVNET MITT! Jeg holdt på å svime av. Der, under navnet til Cecilie Holmgren og Ninette Banouen, sto mitt navn. Jeanette Johansnen Vika, Norway. Jeg hadde akkurat snakket med min mann på telefonen og ringte han tilbake mens jeg, med noe jeg trodde var en rolig stemme, sa: "nå håper jeg du sitter nede når jeg nå forteller deg noe jeg akkurat fikk vite, jeg har fått startplass til Spartathlon. I årets løp!". Mannen min svarte med stillhet før han deretter la på telefonen. I ettertid har jeg forstått at jeg hørte rimelig hysterisk ut når jeg ringte han.



Dette var jo ikke planen min! Jeg skulle jo øve meg noen år til. Trene med opp og gjøre meg klar, både fysisk og mentalt. Dette var for tidlig. Det var nesten så jeg håpet det var en feil, at navnet mitt hadde kommet med på listen ved en glipp. Men nei, navnet mitt sto der like fast hver gang jeg var inne å sjekket lista. Opptil flere ganger om dagen og i flere dager sjekket jeg. Til slutt var jeg overbevist. Jeg var tatt ut til å starte Spartathlon 2019. Planen måtte omskrives, jeg måtte gjøre meg klar og jeg hadde kun 6 måneder til å gjøre forberedelsene.

Målrettet trening fra den dagen jeg så navnet mitt på startlista Spartathlon 2019.

Jeg liker ikke slaviske treningsplaner og noen som forteller meg at jeg må ut å trene. Trening må være opplevelse, lyst og pusterom. Jeg må trives og ikke miste meg selv. Dette er mye å kreve når store løp skal forberedes. I slutten av mars la jeg en skisse for treningen, antall kilometer pr uke og løp som skulle løpes de neste måndene. I tillegg til den ukentlige treningen kom jeg til måtte bruke lange løp som en del av forberedelsene. Jeg måtte ha det gøy når drømmen om Spartathlon skulle jaktes!

De tre første løpene jeg gjorde la jeg opp slik at de belastet kroppen min innenfor en periode på 30 dager. Jeg skrudde tempo ned på alle løpene og la opp til en rolig marsjfart. Det var til Spartathlon jeg skulle, hvor raskt jeg kom i mål på alle løpene i forkant var ikke relevant.

Det første løpet var "Soria Moria Verdens Ende" 100 miles i midten av mai (SMVE). På dette tidspunktet hadde jeg lagt bak meg mange kilometer med løping hver uke og den siste tiden hadde jeg kjent på en sviktende motivasjon og tvilte veldig på om jeg i det hele tatt ville til Spartathlon. Halvveis til Verdens Ende sa jeg høyt "jeg vet ikke om jeg er klar for å trene meg opp til Spartathlon". Akkurat da var jeg ganske sikker på at Spartathlon 2019 kom til å gå uten meg.

Troen og motivasjon for Spartathlon var liten i mai 2019

Fjorten dager etter SMVE løp jeg Ecotrail Oslo 80 km. Jeg gjorde som planen var. Rolig fra start med møre bein allerede fra første meter. Det er rart dette med motivasjon. Når jeg hadde passert 60 km kom jeg i snakke med en annen løper. Han synes nok jeg holdt et bedrøvelig lavt tempo, og mens vi skravlet kom det frem at jeg brukte dette løpet som en del av treningen til Spartathlon. Mannen lo med en snev av hån og latterliggjøring mens han sa "ja da får du jammen ha lykke til, det løpet krever myyyye trening". Det lyste av han at han hadde lite tro på meg, min fart og treningsplan. Argh! Som jeg tente på all motivasjon over denne kommentaren. Jeg skulle til Spartathlon! 

Ecotrail Oslo 80 km..og en teit kommentar tente igjen motivasjonen min! 

Siste langløp innenfor 30 dager ble Farris Ultra 67 km. Dette ble et løp jeg kjente at noe var på gang. Kroppen og hodet funket igjen. Jeg stolte på min egen plan. Jeg kjente at marsjfarta var riktig og at dette, det var det som var riktig for meg. Nå skulle jeg bare holde meg til planen. Slutte å lese for mange "rapporter" om alle mulig treningsopplegg og gjennomføringer av Spartathlon. Jeg var sjefen!

Øyunn med latter og smil før start...

Sommerferien ble lagt til Kreta. Der fikk jeg gode varmegrader, steikende varme asfaltveier og mange kilometer samlet før resten av familien sto opp hver morgen. Jeg la også opp til en liten økt på ettermiddagen da varmen var mest intens. Totalt ble det mellom 20-25 km hver dag. Resten var familiekos og late dager i solen.

Morgenløping og oppe med sola

...family first! 

I min gjennomføring av trening er det alltid familiekabalen som kommer først. Treningen skal passe inn i alt annet som skal gjøres, og ikke omvendt. Når mannen og jeg dro til New York alene noen dager i juli ble jetlag utnyttet og dagen startet med løping. Vi la opp til sightsing og løp, forsøkte å se nye steder vi ikke hadde sett på tidligere turer til byen. Vi løp på kryss og tvers og samlet rundt 20-25 km hver dag. Været var ekstra varmt, noe som passet meg og treningsplanen perfekt. Konemor var fornøyd og resten av dagen kunne nytes som turister.

Oppe tidlig nok for å få Brooklyn bridge for oss selv

Bømlo ultrafestival og 300 km på fem dager skulle vise seg å bli min generalprøve før Spartathlon. Innerst i hode hadde jeg bestemt meg for at disse 300 km i løpet av 5 dager måtte gjennomføres etter planen for at jeg kunne si meg klar for å sette meg på flyet til Hellas. Planen var å holde jevnt tempo hver dag (60 km) hele uka. Jeg skulle øve spising, trene på å holde hode på riktig plass mentalt og ikke gi meg før jeg var ferdig siste dagen. I tillegg skulle jeg unngå skader. Mannen min hadde mumlet noe om at 300 km på asfalt var den sikre oppskrift på skader. Jeg var ikke overbevist. Jeg vet at kroppen min tåler mye asfalt og jeg hadde trent asfalt hele sommeren. Bømlo gav meg mer enn jeg hadde planlagt. Den gav meg varme, intens varme fra første dag! Jeg fikk masse erfaring med å løpe i steikende varme. Ta til meg væske og kjøle ned topplokk, caps og kropp. I tillegg fikk jeg øve meg på å være borte fra familien, og familien (barna) fikk trening i å ha en mamma som var borte i over en uke. Det var noen kvelder med snørr og tårer fra barna. De ville ha meg hjem! Jeg visste at de hadde det bra også uten meg. Jeg holdt meg til planen og ble i Bømlo.

Bømlo i mitt hjerte

Bømlo var mer enn løping. Det var vakker natur og lokal mat. Det var musikk, sosialt og nye vennskap. Et kinderegg som hadde mer enn jeg hadde forventet. Lag på lag, dag etter dag. Etter den tredje dagen følte jeg meg syk. Jeg var kvalm og utmattet av varmen og livredd for å ikke klare å gjennomføre. I tillegg savnet jeg familien hjemme. Jeg var helt avhengig av å gjennomføre dette løpet for å fylle meg selv med nok selvtillit før Spartathlon. Jeg sto opp den fjerde dagen og løp videre. Den femte kom jeg i mål og fikk min medalje for 300 km på 5 dager. Jeg var klar!

En stor takk til denne gjengen og alle andre engler på Bømlo for tidense løpecamp!


Etter Bømlo ventet enda to løp før den planlagte treningen var gjennomført.  Ca 5 uker før Spartathlon gjennomførte jeg Romeriket 6-timers i den flyten og farta jeg hadde øvd på. Jeg startet med mål om å legge ned 60 km på 6 timer og hadde 61 km når sluttsignalet gikk. Dette var et løp hvor jeg fikk bekreftet at min trening hadde vært riktig. Jeg løp uanfektet og restituerte raskt.

Det siste løpet ventet en uke etter løpet på Ringeriket. Jeg skulle gjennomføre 80 km under "Høyjord rundt og rundt". På forhånd så jeg for meg en småkupert løype på 10 km lagt til skogsbilvei. Jeg skulle ta så veldig feil. Sant var at løypa var 10 km som skulle løpes 8 ganger. Men løypa var noe av det mest tekniske og krevende jeg noen gang har løpt. Både oppstigning og nedstigning i steinur ville gitt den tøffeste terrengløper utfordringer. Det var mulighet for å gi seg etter 50 km og fortsatt få godkjent løp. Jeg bannet høyt når jeg løp ut på min 6. runde. Kroppen var mørbanket. Jeg hadde for lengst fått bekreftet at man blir god på det man trener på og at asfalt ikke kan overføres til terreng. I løpet av de neste 30 km fikk jeg også bekreftet at jeg har et hode som er i stand til å kjøre min egen kropp i senk. Jeg kom i mål med mine 80 km og var mer enn noen gang klar for Spartathlon. Nå skulle jeg bare hvile, pakke og trene lett de neste uken.

Et hode som kjører kroppen i senk var nødvendig før avreise Spartathlon!

Jeg studere løypebeskrivelsen til Spartathlon mer nøye. Jeg lærte mye av dette. Jeg silte ut unødvendig og personlig info fra andre (som ikke kunne overføres til meg) og tok med meg det viktigste. Dette løpet er kjent for å være ekstra hardt fordi det, i tillegg til varmen, er ekstremt tøffe cutoff tider som må passeres for hvert eneste checkpoint. De første 80 km blir regnet som de tøffeste med tanke på tider som skal holdes, etter dette "gir" løpet deg mer tid og det er kun varmen, asfalten og dehydrering som skal bekjempes. Jeg ble klokere men også mer fylt med usikkerhet. Her kunne jeg ikke stå på startstreken og tenke at "så lenge jeg har tro på at jeg kommer i mål, så vil jeg lykkes". Jeg kunne ikke bare støtte meg til et råtøft hode som aldri gir seg. Her måtte jeg starte med ydmykhet, klokskap og ærefrykt. Det var ingen garanti for at jeg ville klare meg hele veien fra Athen og frem til Sparta.

Jeg pakket og leste regler og løpsinfo igjen og igjen. Ingen slurv skulle sette meg ut av dette løpet. Jo mer det nærmet seg avreise jo mindre ville jeg snakke om løpet. Jeg skulle eie dette selv, ikke dele med alle andre. Jeg hadde ikke plass til alles spørsmål og omtanke. Mamma holdt på å frike ut når jeg spurte hvilken blodtype jeg har i tilfelle noe skjedde meg under løpet og jeg trengte noe fra et sykehus. Jeg lot det ubesvarte spørsmålet ligge og satset på at det skulle holde med mitt eget blod under løpet. Jeg sov urolig og hadde drømmer hvor jeg våknet svett over at jeg hadde mistet løpebuksa mi rett før start og måtte løpe i trusa. Jeg kjøpte meg to ekstra løpeshorts og pakket ned i kofferten. Jeg laget en plan for dropbager, hodelykter, reflekser og ekstra klær. Jeg skulle stille til start uten support underveis og måtte legge ut alt jeg trengte der jeg trodde det skulle bli behov.

Jeg hadde hatt 6 måneder til å omskrive mine egne planer, forberede meg og jakte drømmen på Spartathlon. Likevel var alt av løperemedier, sko og klær strødd utover i et salig kaos bare noen timer før avreise. Jeg var så klar en vaskeklut av en husmor kunne være. Jeg satt meg på flyet til Athen og visste at jeg hadde gjort det beste ut av alle muligheter jeg hadde hatt og at jeg kom til å stille til start skadefri og med utgangspunkt i meg selv. Jeg skulle løpe mitt eget løp i fotsporene til Pheidippides fra Athen til Sparta 246 km, og jeg skulle ikke gi meg før jeg holdt hånden på statuen av King Leonidas.

Drømmen om Spartathlon var så nær!

Del 2 av Drømmen om Spartathlon kan leses her