onsdag 26. januar 2011

Et hjem i forandring

Helt siden vi flyttet inn i Lerkeveien har jeg vært på jakt etter et funksjonelt hjem, hvor hver installasjon skal være av praktsik karakter. Men et krav følger, og det er at det skal se bra ut.



Når det kommer til interiør fungerer Jimmy mest som en bærer når ting skal inn eller ut av huset, forandres eller flyttes på. Dette kan ha sin årsak i at den ene gangen han kom med en ny installasjon  som skulle plasseres i stua, så var dette en sykkel!

Hadde han funnet på dette selv?

Nei! dette hadde han blitt inspirert til under en telefonsamtale med sin bror,også kjent som Vikaracing. Dette ble selvfølgelig blankt og kontant avfeid av den selvutnevnte sjefen for interiør, meg! Det hjalp ikke at sykkelen hadde riktig farge, den passet uansett ikke inn i min (vår?) hvite funksjonelle stue.

Dette vant jeg lett tenkte jeg, i det jeg så sykkelen forsvinne ut døra og tilbak til sin bortgjemte plass som den er tildelt for vinteren.



Seiersrusen ble derimot kraftig dempet da jeg en ettermiddag kom hjem og fant enda en ny installasjon plassert på stuegulvet. En sykkelrulle!  En fancy liten rulle som gjør det mulig å sykle på en landeveissykkel innendørs i min stue!

Jeg brettet opp armene og gjorde meg klar for krig!


Selma kom meg i forkjøpet med to lysende øyne og følgende beskjed: "se mamma, pappa har kjøpt en lang gave til deg"  Jeg kikket meg rundt og fikk øye på splitter nye skøyteski og støvler som lå innpakket på sofaen.

Er det dette som kalles bakholdsangrep?

Om dette var en gjennomtenkt sleip plan, impulskjøp eller erstatning for ringen jeg maser om til stadighet var meg likegyldig. Jeg overgav meg med det største smilet om munnen. Endelig var de etterlengtede skøyteskiene i hus!

Diamonds are not my best friend!

Jeg er nå kjempeglad for at denne sykkelrulla sneik seg inn i Lerkeveien. Isteden for å la interiørbladene hvile for en stund har jeg blitt inspirert til å ominnrede vår godt brukte avslappningskrok oppe i 2. etage.

Når sjefen for interiør er ferdig vil den være forvandlet til vår egen lille treningskrok. Etter dette vil loftsstua være koplett og bestå av tv, data og en krok for høy puls...og en sykkelrulle!




Siden jeg i utgangspunktet ikke liker trening på stuegulvet ønsker jeg å lage en treningskrok hvor tema er natur. Til nå er disse to foliene bestilt og skal gjøre treningen innendørs litt mer frisk og sprek!



Matte, hoppetau, treningsstrikk og matchende hvit gymball blir obligatorisk i treningskroken.




For å utvide øvelsesutvalget i 2. etage skal vi også legge inn en bestilling på en Gymstick Orginal. se video!



I tilegg skal Jimmy få lov til å ta en tur innom IKEA og kjøpe denne krakken. En krakk er ikke bare en krakk...



...og sammen med noen ullsokker kan vi komme langt i den nyinstallerte kroken vår.

Se hvordan Treningslaila bruker 2 par ullsokker og en krakk i sin trening på stuegulvet.

Fantastisk!

Jeg gleder meg til alt er ferdig!

Hipp hipp for sykkelrulla til Jimmy som skal få hedersplassen og mye god trim!

Men når skal jeg få tid til å bruke de nye skøyteskiene?

God kveld!


onsdag 19. januar 2011

Er jeg blitt gal?

HYSJ! Jeg hører noe i mørket! Ikke høye skrik, men svak og irritert gråt. Det er et barn!

Jeg blir liggende og lytte, der er det igjen! Er det Aksel? Jeg har aldri hørt han slik.


Mens jeg småløper over til rommet hans dukker det opp ubehagelige bilder i hodet mitt mens jeg forsøker repetere prinsippene for førstehjelp og HLR. Jeg kikket senest på dette i går kveld, men nå står det helt stille.

Aksel ligger helt rolig og puster tungt og godt langt inne i drømmeland. Han har det helt fint. Det samme gjelder storesøster Selma som ligger på tvers i senga, dyna ligger på gulvet.

Tilbake i min egen seng blir jeg usikker på om jeg faktisk har hørt noen barnegråt i det hele tatt. Jeg sovner.

Hører jeg riktig? Jeg våkner igjen til de samme lydene. Går ut på den samme runden for igjen konstatere at begge barna ligger trygt og sover.



En kald følelse sildrer gjennom kroppen min, noe klemmer i brystet, det suser i hodet og pulsen øker. Holder jeg på å bli gal? Er disse lydene jeg hører noe som bare er inne i hodet mitt? Har det rablet helt for meg?

Jeg skynder meg tilbake til Jimmy, som umulig kan ha hørt det samme som meg der han sover sin dypeste søvn. Jeg holder han hardt i armen og prøver og lukke øynene.

Men lyden er der igjen. Svak ynkende klaging, som et barn som ikke får puste. Jeg står opp, hele meg skjelver mens jeg går ut i gangen. Jeg er ikke gal, jeg er ikke gal er det eneste jeg tenker. Så går jeg mot utgangsdøra. Jeg lytter!

I det samme jeg vrir om låsen og lukker opp døra, blir klynkingen til høye skrik, et rabalder utspinner seg på trappa og jeg ser to sorte skygger som freser over gårdsplassen.




Katter!?

Denne natten, som mine to barn har funnet det for godt å sove hele natten igjennom, skal jeg bli vekket av nabolagets katter!

Dette er de samme kattene som gang på gang prøvde seg inn i stua vår i sommer, la seg til rette i barnevogna og som nå har urinert over samtlige vedkubber i vedstabelen utenfor.

Jeg ønsker og sende bud på den berømte haglereven slik at problemet kan forsvinne for godt! Men da dette ikke er helt i henhold til lover og regler skal jeg nøye meg med en diger bøtte med vann. Denne bøtta skal stå klar og brukes under det neste katteshowet som finner sted på vår trapp nattestid! I tilegg skal jeg dekorere trappa med appelsinskall, sitronbåter og pepper. Jeg er klar!

.....men vent! Irritasjonen over kattene blir raskt borte i gleden jeg føler når jeg får bekreftet at vettet mitt fremdeles er i behold og at lydene jeg hadde hørt var utenfor mitt hode og helt i tråd med virkeligheten.

Jeg er ikke gal....ikke enda!

God natt:)

tirsdag 11. januar 2011

Alle vil til himmelen men ingen vil dø

Etter levering i barnehagen i går satt jeg meg til rette foran God Morgen Norge med en kopp kaffe mens Aksel tok seg en liten lur. Jeg ville få med meg Kari Jaquasson og tema "ikke mist motet", hvor hun også skulle demonstrere hvordan vi kan skaffe oss stram rumpe og mage ved hjelp av en enkel stol hjemme i vår egen stue.



Før Kari rakk å dukke opp på skjermen var det en annen dame, med et helt annet budskap, som vekket min interesse, eller vekket mine morsfølelser.

Anne Fi Troye har skrevet en bok om sin datter, Cornelia, som døde av kreft for fem år siden. Boken heter Fremdeles i live og omhandler hvordan man som pårørende og mamma overlever en kreftdiagnose.


Når jeg hører slike historier er det som om et øre lukker seg og et øre står på vidt gap. Jeg vil høre, jeg vil se og jeg vil forsøke og forstå. En annen del av meg vil distansere seg, ikke kjenne, ikke føle og ikke ta inn over seg den snikende visshet om at dette kan skje oss alle.

Jeg holdt det ene øret åpent en stund men brukte Aksel som unnskyldning for å gå ned på kjøkkenet før innslaget med Anne Fi Troye var over. På vei ned trappa ble jeg møtt av Timbuktu på radion og refrenget .... "alla vill till himmelen men ingen vill dö".

Kari sine smarte treningsråd var glemt.

Skjebne, tilfeldigheter eller en god plan, hva som styrer og former et menneskeliv, kan diskuteres i det uendelige. Men en ting som er sikkert, helt uavhengig av hvordan et menneskeliv har blitt levd, er at døden innheter oss alle. Den kan komme snikende, langsomt eller plutselig.

Så kan man forberede seg på døden?

Enkelte tror at frykten for å dø ofte handler om angsten for å leve. Dødsangst kan derfor være en redsel for å møte døden uten å ha levd og uten å ha vært til stede i sitt eget liv.

Jeg tror personlig jeg aldri vil bli forberedt på dette ukjente, men jeg ønsker å være til stede og jeg vil leve....hver dag som det var den siste.




Løpe etter hybelkaniner, tørke støv og vaske vinduer i helgen når vi begge er hjemme?

Jeg vil heller sitte og se på Selma som har show mellom alle lekene i stua. Egentlig har jeg mest lyst til å være med på showet, men da får jeg følgende beskjed "mamma sett deg ned og følg med sammen med Aksel"



Skitur alene? Det er lov å ta seg en pause fra hverdagen og gi seg selv "egentid" for å utforske verden på egenhånd mens de andre er hjemme og rocker huset!


Den perfekte hud? Jeg bruker utallige kroner på dyre hudprodukter, men ansiktsmaling er det morsomste å kline inn ansiktet med.  


 ...eller hele håret fult av yoghurt!



 En gang kjærester alltid kjærester? Utfordre hverandre ved å løpe Holmenkollstafetten sammen....


 ...eller ta et pusterom i London for å ikke glemme hvordan det var å flørte


Alltid innestemme? Å få lov til å brøle til sitt eget speilbilde sammen med bestemor og mamma er topp!



"Mamma! Se jeg har tegnet en prinsessekrone til deg"!
Dyre malerier og bilder på veggen? Vi påser at nytt innbo blir dekorert på vei inn i stua og har derfor kunst på baksiden av møblene våre.



Etter at vi ble fire er det blitt litt ubalanse i hverdagen. Vi sliter med søvnen og rutinene, men når et nytt år skal ønskes velkommen er alt lov til langt på natt!



Når vi kom på juletrefest i barnehagen hadde vi glemt både gave til utlodning og kake til kaffen....dette var blitt borte i søndagens kabal. Men hva gjør vel det når vi har kost oss ute hele dagen med å lage snømann og ake i bakken bak huset!

Vi lever!

Du kan ikke velge hvordan du vil dø.
Eller når.
Du kan bare velge hvordan du vil leve.
Nå.
                                               Joan Baez


Lever du?

torsdag 6. januar 2011

Svart og forførende


I jula tok denne lille lekre saken plass på vår kjøkkenbenk. Og overraskende nok har det vært litt enklere å stå opp om morgenen etter dette.

Vi har allerede vært gjennom flere bokser med latte macchiato og cappuccino. Mor i huset har alltid vært en latte dame, og styrt helt unna svart kaffe, men det var før hun fikk smaken av svarte deilige cafe aroma- smooth coffee for early birds!


Jeg bryr meg egentlig svært lite om innholdet i melkekapslene til cappuccinoen/latten og har ikke ofret det så mange tanker tidligere. Men i dag, når det var tomt for aromaen, ja da var det krise.


Så jeg lot de siste dagers mediafokus få overmanne meg og dro frem de mørkeste tanker jeg hadde om det farlige og usunne melkesukkeret!

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å sitte inne å se på snøen, men dette melkesukkeret var en utmerket god nok grunn til å tråkke utenfor i snøværet.

Skulle jeg liksom sitte på rumpa inne hele dagen og drikke kaffe med masse farlig, søt og deilig melk i?



Så når Aksel skulle sove tok mor barnevogna og løp til Expert. Med høy puls tok det meg 45 minutter frem og tilbake, og når jeg kom hjem hadde jeg denne svarte og forførende lekkerbisken som jeg kunne kose meg med forran peisen til resten av huset kom hjem!

...og i dag tror jeg den smakte enda bedre enn tidligere!

Sitter du inne og ser på snøen?