Finnes det en bedre versjon av meg selv?

Når noen slutter å blogge, tar en pause og ikke lar høre fra seg på lang lang tid er ofte forklaringen at andre ting har blitt prioritert, viktigere ting har vært i fokus eller at man har forsøkt å roe ned tempoet.

Dette er selvfølgelig ikke fakta i mitt tilfelle. Den virkelige sannheten er at jeg , i alt for lang tid, har fokusert og forsøkt å mestre en hverdag jeg ikke har følt meg komfortabel med. Jeg har virkelig forsøkt, fortalt meg selv at det "vil bli bedre" og at "det bare er en overgangsfase" Jeg har ikke tall på hvor mange sene nattetimer jeg har formanet den ene motivasjonstalen etter den andre til meg selv- helt til jeg til slutt har nådd drømmeland.

Det som har vært forbausende i denne prosessen er at jeg hver fordømte morgen, før jeg har gått ut av døra, har tatt på meg en perfekt smilende maske. Enda mer snodig er det at uansett hvor langt vekk jeg har klart å grave ned denne maska kvelden i forveien, så har den ligget rett foran beina mine når jeg har stått opp dagen etter.

Dette har jo vært en stor løgn. Jeg har holdt fast i en ide om at det er dette du skal gjøre, livet er slitsomt, du har tre barn, du skal jobbe, du skal være på topp og det er slik du er! KOM IGJEN NÅ- Du greier litt til!

PANG!

1. november leverte jeg min oppsigelse på jobb. Nok er nok! En jobb jeg har hatt siden 2008. En jobb jeg har elsket og hatet- en jobb som også har gitt meg utrolig masse. En jobb full av tyngde og fag, en jobb full av bra mennesker og en jobb full av minner. Men det har også, de siste årene, vært en jobb som har tatt mer enn den har gitt. Jeg har manglet utfordringer, jeg har vært sulten på noe nytt og jeg har følt meg tom og uten livsgnist.

Parallelt med denne prosessen, knytte til egen jobb, har også spørsmålet omkring hva jeg bruker tiden min på til stadighet dukket opp. Spesielt etter vi fikk vårt andre og tredje barn har dette spørsmålet blitt mer og mer fremtredene. Jeg har ikke et ønske om å være hjemmeværende mamma. Våre barn har det godt og trygt i barnehage og skole. Men faktum er at vi, som foreldre, er borte mange timer fra våre barn hver dag. Vårt arbeidsliv utgjør en utrolig stor del av våre liv- og påvirker igjen våre barns liv. Jeg kan derfor ikke ha en jobb kun for at det gir meg penger og en lønn hver måned. Jeg må ha en jobb hvor jeg utgjør en forskjell, en jobb hvor jeg kan få direkte mulighet til å utgjøre en positiv endring i andre menneskers liv. En jobb som måles i helse, mestring og kunnskap.

Akkurat nå er jeg dødssliten av å hele tiden skulle være på topp. En topp jeg ikke vil være på. Jeg har derfor tatt en pause fra den beste versjonen av meg selv- mest for å finne ut om denne versjonen er den beste? Svaret på dette har jeg funnet for lengst. Kart og kompass er tatt frem og jeg er i ferd med å navigere meg frem til det stedet jeg vil være. På veien ditt håper jeg å lære at det, innimellom, er helt greit å være et gjennomsnitt av seg selv.

Nå er jeg tilbake:)