tirsdag 26. november 2013

Ukens utfordring

Enkelte vil si jeg har tatt et skritt tilbake de siste uker- jeg velger heller å se på det som et skritt i riktig retning. Jeg står nå på et sted som gir meg bedre oversikt. Jeg ser tilbake, jeg vurderer og jeg blir. Jeg ser frem. Jeg tar meg tid- jeg gir meg tid. Is i magen, en ide, en drøm og et mål. Til å se.

Jeg tar meg selv i å gå litt i barndommen. Jeg har behov for å se tilbake, mimre og ta frem gode minner. Minner fra det stedet jeg kom fra, det jeg en gang var og det som var med på å gjøre meg til den jeg er i dag.


Nå på søndag, helt på impuls, tok jeg en omvei på min løpetur i skogen. Jeg jobbet meg oppover i alpinbakken og fant en falleferdig startbu på toppen. Synet av denne startbua tok meg rett tilbake til lange kalde kvelder med snø, frossene tær, alpintrening, solbergtoddy og firkløver i varmestua. I det fjerne kunne jeg også høre glade 80- talls slagere fra høytalere i bakken!

I denne startbua, som en gang var signalrød, stødig og tett for vær og vind, hadde jeg noen av mine første opplevelser knyttet til prestasjon, mestring og treningsglede!

Herlig!

Denne uken utfordrer jeg deg til å besøke et sted du ikke har vært på mange år, et sted som har satt spor. På godt eller vondt. Har du et slikt sted?

mandag 25. november 2013

Hjemmetrening med en liten vri

Personlig må jeg ut av huset for å være fornøyd etter en treningsøkt og jeg er derfor ikke særlig fan av hjemmetrening på stuegulvet. Å gå ut av huset, ha en treningsdate med seg selv eller andre er mer forpliktende i lengden. Det motiverer mer og det blir lettere og ha fult fokus på selve aktiviteten. En timeout som gir masse energi.

Etter noen tilbakemeldinger på forrige innlegg vil jeg, med disse bildene fra arkivet, vise at det ikke er nødvendig å måtte jogge, løpe eller gå tur hver gang trening skal gjøres kortreist og rett utenfor døra hjemme.

Utrolig hvordan litt latter, lek og barnesprell kan påvirke motivasjon og treningslyst!



Oppvarming kan bestå av 10-15 minutter med "rallycross" på snuplassen.


Spensthopp...også kalt høye froskehopp i lek med Selma!

Små froskene, små froskene, de hopper fort av sted.
Små froskene, små froskene, de hopper fort av sted.
Men ører, men ører får ingen frosker ha.
Men ører, men ører får ingen frosker ha.
Og rumpene, og rumpene, dem vokser de ifra.
Og rumpene, og rumpene, dem vokser de ifra.
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak!
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak!


"Syvmilssteg" i trappa var litt skummelt synes Selma, så da ble hun en ivrig coach og motivator istede. Jeg blir egentlig litt verdensmester når jeg hører lyden av "heia heia heia mamma"!



Knebøy med 16 kg på ryggen fungerer fint...Selma stortrives med denne "hesten" selv om den var litt kjedelig når den bare sto stille på et sted.


Mye morsommere når hesten galopperer med høye kneløft rundt i den dype snøen med Selma på ryggen. Hiiiihhaaaahaa!


...men når hesten er sliten må også små jenter ut å gå!


"Mamma nå er vi ferdig, du er ikke noen planke altså!"

Selma i sin versjon av planken!


....og sjokoladekjeks i belønning!

Kortreist for både små og store!


Dette ble postet første gang i januar 2011

søndag 24. november 2013

Kortreist trening

Ofte kan dørstokkmila bli ekstra lang når du vet at treningsbagen ikke er pakket, bilen nesten tom for bensin og at det tar tid å kjøre til trening.

Dropp bilen- dropp transport, tenk kortreist og bruk det du har rett utenfor døra!

Jeg er så heldig å få hjelpe en sprudlende jente med å komme i gang med regelmessig fysisk aktivitet igjen. Hun er relativt nyinnflyttet til byen og ikke så godt kjent når det kommer til områder som egner seg for trening. Det er ingen hemmelighet at dørstokkmila kan føles ekstra lang når vi må sette oss i bilen for å komme oss til det stedet vi ønsker å bedrive trening. Det å kunne gå rett ut døra og inn i trening kan gjøre terskelen mye kortere!

Forrige uke viste jeg derfor bort en mulighet hun har i umiddelbar nærhet. Dette er en treningsøkt som starter i det dørstokkmila beseires og døra lukkes hjemme!





Hvor kortreist kan du gjøre din trening den neste uka?

onsdag 20. november 2013

Kua sier mø og melka sier voff

I godt over en ukes tid hadde minstejenta på 1 år gitt uttrykk for stor begeistring hver gang hun så melkekartongen. Hun smilte stort, klappet i hendene og ropte voff voff!

Jeg besvarte hennes begeistring med en trøtt stemme- "Kua sier møøøøøø!" Minstejenta kikket spørrende på meg før hun dundret videre med hendene i bordplaten og ropte enda høyere "voff voff voff".

Jeg gryntet fram et "møøø" hver gang scenen utspant seg de neste dagene og minnet meg selv om et tips fra barneoppdragelsen om at "enkelte kamper ikke er nødvendig å vinne". Jeg lot derfor denne kampen ligge død.

Jeg hadde egentlig blitt overbevist om at kua sa "voff voff"- helt frem til søndag da jeg faktisk tok meg tid til å kikke på denne melkekartongen som laget så stor begeistring. Og der, rett i mot meg lyste det en lykkelig familie sittende på en stabburstrapp. Midt i mellom denne familien satt det en hund! Jeg kikket på minstejenta med et smil og sa "voff voff". Begeistringen sto i taket!

Så dagens lærdom er følgende:

Kua sier mø
Melka sier voff
....og mamman i huset må ta seg litt bedre tid og være mer litt mer til stede.

God onsdag!

mandag 18. november 2013

Finnes det en bedre versjon av meg selv?

Når noen slutter å blogge, tar en pause og ikke lar høre fra seg på lang lang tid er ofte forklaringen at andre ting har blitt prioritert, viktigere ting har vært i fokus eller at man har forsøkt å roe ned tempoet.

Dette er selvfølgelig ikke fakta i mitt tilfelle. Den virkelige sannheten er at jeg , i alt for lang tid, har fokusert og forsøkt å mestre en hverdag jeg ikke har følt meg komfortabel med. Jeg har virkelig forsøkt, fortalt meg selv at det "vil bli bedre" og at "det bare er en overgangsfase" Jeg har ikke tall på hvor mange sene nattetimer jeg har formanet den ene motivasjonstalen etter den andre til meg selv- helt til jeg til slutt har nådd drømmeland.

Det som har vært forbausende i denne prosessen er at jeg hver fordømte morgen, før jeg har gått ut av døra, har tatt på meg en perfekt smilende maske. Enda mer snodig er det at uansett hvor langt vekk jeg har klart å grave ned denne maska kvelden i forveien, så har den ligget rett foran beina mine når jeg har stått opp dagen etter.

Dette har jo vært en stor løgn. Jeg har holdt fast i en ide om at det er dette du skal gjøre, livet er slitsomt, du har tre barn, du skal jobbe, du skal være på topp og det er slik du er! KOM IGJEN NÅ- Du greier litt til!


PANG!

1. november leverte jeg min oppsigelse på jobb. Nok er nok! En jobb jeg har hatt siden 2008. En jobb jeg har elsket og hatet- en jobb som også har gitt meg utrolig masse. En jobb full av tyngde og fag, en jobb full av bra mennesker og en jobb full av minner. Men det har også, de siste årene, vært en jobb som har tatt mer enn den har gitt. Jeg har manglet utfordringer, jeg har vært sulten på noe nytt og jeg har følt meg tom og uten livsgnist.

Parallelt med denne prosessen, knytte til egen jobb, har også spørsmålet omkring hva jeg bruker tiden min på til stadighet dukket opp. Spesielt etter vi fikk vårt andre og tredje barn har dette spørsmålet blitt mer og mer fremtredene. Jeg har ikke et ønske om å være hjemmeværende mamma. Våre barn har det godt og trygt i barnehage og skole. Men faktum er at vi, som foreldre, er borte mange timer fra våre barn hver dag. Vårt arbeidsliv utgjør en utrolig stor del av våre liv- og påvirker igjen våre barns liv. Jeg kan derfor ikke ha en jobb kun for at det gir meg penger og en lønn hver måned. Jeg må ha en jobb hvor jeg utgjør en forskjell, en jobb hvor jeg kan få direkte mulighet til å utgjøre en positiv endring i andre menneskers liv. En jobb som måles i helse, mestring og kunnskap.

Akkurat nå er jeg dødssliten av å hele tiden skulle være på topp. En topp jeg ikke vil være på. Jeg har derfor tatt en pause fra den beste versjonen av meg selv- mest for å finne ut om denne versjonen er den beste? Svaret på dette har jeg funnet for lengst. Kart og kompass er tatt frem og jeg er i ferd med å navigere meg frem til det stedet jeg vil være. På veien ditt håper jeg å lære at det, innimellom, er helt greit å være et gjennomsnitt av seg selv.

Nå er jeg tilbake:)