Eventyr i fjellheimen

Når man har 3 småbarn er det ingen selvfølge at en planlagt tur går etter planen. Jeg ventet derfor i det lengste med å glede meg skikkelig til vår utflukt til Beitostølen og deltagelse i Det Norske fjellmaraton. Dette skulle være vår første alenetur over flere dager etter at vi ble trebarnsforeldre og vi skulle for første gang være borte fra minstejenta i mer enn et døgn. Kabalen var derfor nøye planlagt og reserveløsninger allerede påtenkt. Men når alle fortsatt var friske og raske fredag morgen, ingen hindringer hadde dukket opp og barnevakten for helgen sto klar kunne jeg endelig senke skuldrene og pakke ned de siste tingene i bagen.

Fjellmaraton starter i Besstrond/Lom og går over til Beitostølen via Valdresflya (42 km) . Mannen og jeg hadde meldt oss på halve distansen, 21 kilometer, som går fra Valdresflya og ned til Beitostølen.

Jeg gledet meg stort!



Helgen ble virkelig en suksess! Helst skulle jeg hatt en haug med bilder å vise frem- for den opplevelsen det var å løpe fra Valdresflya 1389 m.o.h og ned til Beitostølen er vanskelig å beskrive med ord. Vi startet i snø, tåke og regn, tok oss nedover til Bygdin i en fantastisk utsikt, regnet hadde stoppet og været var klart. Det var som å løpe i et postkort og bedre enn det. Jeg måtte bremse kroppen og dempe begeistringen- jeg visste at det ville bli tyngre etterhvert.

Fra Bygdin og opp mot Båtskaret er det en stigning som strekker seg litt over 3,5 kilometer. Midtveis her trodde jeg virkelig at jeg kom til å kaste opp- dette var en svimlende tung stigning. Jeg konsentrerte meg om små steg, kontrollert intensitet og om å fylle hodet med positive tanker!

Smerte er kun midlertidig.

Endelig på toppen av Båtskaret! Jeg var storfornøyd over at jeg ikke hadde måtte stoppe i stigningen opp mot toppen, og det beste av alt- jeg hadde allerede tilbakelagt godt over halve distansen og var nå nærmere mål enn start.

Fra Båtskaret og nedover mot Garli lå jeg i en gruppe med bare menn- og en av disse, en mann på min egen alder og i blå t-skjorte, så sitt snitt i å legge seg ut med meg- The pink mama- what? Denne mannen var overhode ikke interessert i samarbeid og redselen for at jeg skulle la han bli liggende igjen oppi en av de morkene snøhaugene lyste som en glorie rundt han. I tillegg hadde mannen et så tungt løpesteg at jeg fikk følelsen av å bli valset over hver gang han la seg i ryggen min- noe han stort sett gjorde hele veien.

Slikt blir det bråk av!

Jeg glemte helt at jeg kun konkurrerer mot meg selv og at det er opplevelsen og det å gjennomføre som er mitt mål. Nå i ettertid er jeg selvfølgelig kjempeglad for at mannen i blå t-skjorte kjørte den taktikken han gjorde. Dette førte til at jeg løp så fort beina kunne bære meg ned fjellheimen- jeg skulle selvfølgelig ikke la dette mannfolket slå meg! Når vi passerte 19 kilometer fikk jeg en anelse av at det var mer krutt igjen i mine bein enn i beina til dette påhenget som lå etter meg- og før vi passerte 20 kilometer hadde jeg klart å lage en liten luke. Den siste kilometeren før mål var jeg endelig fri, det var berusende deilig å vite at jeg vant dette løpet.

Det gjorde intenst vondt de siste meterne, rett før målgang begynte det å prikke i øynene og suse mellom ørene. Når jeg endelig  kunne krysse målstreken og strekke hendene over hode kjentes det som beina sviktet og klumpen i halsen satt veldig løst!

Hurra for mannen min som løp inn til 1.18.02, tok 5. plass i sin klasse og ble totalt nr. 10 av 246 menn som løp halvmaraton

Tiden min ble 1.46.09 på disse 21 kilometerne- godt over 20 minutter bak vinneren i min klasse. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg konkurrerer tross alt kun mot meg selv?, egne begrensninger og har fokus på å sitte igjen med en følelse som tar meg videre til et nytt løp.

HELT HERLIG og for et fantastisk eventyr- vi kommer tilbake i 2014.