100 dager aldri igjen

Mitt hundredagersprosjekt er over!

Jeg har lært og erfart ting som kan tas med videre både personlig og i mitt daglige arbeid! Jeg føler meg sprekere enn hva jeg har gjort på flere år og jeg har fått en egen positiv drive! Jeg har fylt treningsøktene med mye løping, dette også med tanke på maraton i september. Det positive med hundredagersprosjektet et at det har tvunget meg til å bli bedre på å variere innholdet i løpeøktene slik at løpetreningen har blitt mer riktig og variert- i tillegg har prosjektet gjort meg mye bedre på å sette av tid til basistrening, styrke og core.

Til tross for utallige fordeler med dette prosjektet kommer jeg ikke til å gjøre det igjen.

Å gjennomføre 100 treningøkter på 100 dager, slik jeg har definert en økt, gir kroppen alt for lite hvile. I tillegg blir jeg personlig alt for opptatt av å gjennomføre og holde meg til tidsplanen- det balanseres sylskarpt hver dag og innimellom synes jeg selv det heller over mot det sykelige.

Jeg kunne selvfølgelig ha firet litt på kravene og satt andre definisjoner til hva en treningsøkt skulle være under selve prosjektet. Jeg stiller høye krav til hva egentrening er ovenfor meg selv. Lek med barna er lek med barna, familietid er familietid og trening er trening. Dette skal ikke blandes og jeg ville aldri sagt at jeg hadde trent når jeg hadde vært ute og lekt med barna i hagen en ettermiddag. Ja- jeg hadde vært aktiv, fylt tiden verdifullt og gjort det foreldre bør med sine barn- men å kalle slik aktivitet trening, ville for meg blitt feil.

Denne erfaringen er personlig, kan ikke generaliseres og trenger ikke gjelde andre som driver sine hundredagsprosjekt, hvor kriterier og definisjon på en økt kan være helt forskjellig fra mitt. Men selv om jeg ikke vil gjøre det igjen, er jeg veldig glad for at jeg har gjort det denne ene gangen.

Øverste bilde er fra økt 97/100
Nederste bilde viser en godsliten mamma under økt 73/100