Jeg forsøker virkelig ikke tenke på den junidagen jeg må stå opp, smøre matpakka, sette meg i bilen og kjøre til jobb. Men hver eneste dag, oftere og oftere, dukker denne virkeligheten opp. Hva som er årsak til at jeg gruer meg så fryktelig har jeg ikke gitt mitt eget hode lov til å begi seg ut på - det hadde bare blitt et stort kaos av tankespinneri!
Det som bekymre meg mest er tanken på at jeg kanskje har blitt arbeidssky? Hvor er det egentlig blitt av dette behovet jeg alltid har hatt, behovet på å skape, bidra og tilføre noe viktig? Er det borte? Akkurat nå føler jeg meg mest som en semigod utgave av meg selv- gjør alt litt halveis- og det er ikke bra nok.
Kjenner jeg fagfolkene rett så ville jeg nok fått i svar at "dette er en helt normal prosess" i den livsfasen du befinner deg nå! Langt inne i mørket er jeg nok litt enig.
Så i søken etter mitt gamle meg driver jeg nå å smugleser i mannens motivasjonsbok og noterer ned følgende til meg selv:
Jeg vil være den beste utgaven av meg selv.Så det er altså ovennevnte som skal gjøre meg best?!
Jeg vil gi gass. Gunne på! Gutse på!
Ta en helvetesuke!
Stå opp klokka halv seks, legge meg klokka ti, planlegge uka, spise sunt, jobbe konsentrert, være effektiv, være rå.
Trene masse!
Jeg vil være den beste utgaven av meg selv i en uke, og kjenne hvordan det er!
Men hei, VENT! Alt som står skrevet i kursiv gjør jeg jo allerede fra før! Selv om jeg ikke trener masse, så trener jeg godt. Jeg er vertfall effektiv og ganske så rå når det kommer til multitasking av et helt hus, tre barn, middag, klesvask - og for å ikke glemme- jeg har akkurat organisert et bryllup og giftet meg til tittelen Sportsbutikkenke!
Jeg er faktisk så rå, og så god på og være meg selv, at jeg forbeholder meg retten til å ha det litt mørkt etter klokka 19.00 hver eneste kveld!
I juni vil det uansett være lyst til langt på natt.
Sov godt!