onsdag 17. juni 2015

Farris Ultra

Jeg la meg først ut fra start. Foran meg var det 3 menn som forsvant i det fjerne. Etter noen få kilometer kom det opp en sprek dame ved min side og jeg forsto raskt at hun ville forbi. Helt i orden tenkte jeg, det tempo hun holdt ble for tøft så tidlig og jeg lot hun forsvinne noen hundre meter i forkant. Etter noen kilometer var hun borte.

Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden og måler totalt 67 kilometer og 1100 høydemeter


På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke stresse en meter av dette løpet. Jeg skulle kun kose meg og nyte naturen. Likevel dristet jeg meg denne dagen til å utfordre meg selv og la opp et tempo som var litt utenfor min komfortsone. Hodet var også med meg helt fra start og jeg la opp til strategiske og smarte samtaler med meg selv. Ved 5 kilometer traff jeg bakken med et smell så både kompresjonsstrømper og solbriller hang og slang. Jeg blødde fra albumen og kneet var også blodig og forslått. Jeg fant en bekk og skylte raskt av meg, beit tenna sammen og løp vidre. Kneet kjentes fint ut igjen etter 10 km og etter 15 km fant jeg ultraflyten. Jeg koste meg. Den viktigste mantraene som jeg holdt meg til denne dagen var "andre har kanskje en sterk motor, men når motoren er sliten har jeg beina- og disse beina kan løpe langt" ....og slik holdt jeg det gående for meg selv mens jeg lyttet til fuglekvitter og fokuserte på å fortsette i stede for å stoppe opp og bare se på naturen!

Etter 40 kilometer og bevis på at jeg fortsatt smiler
Etter tredje supportstasjon og passering av 41 km hadde beina fått varmet seg skikkelig og jeg kom meg igjen i fremste rekke av damene og lot meg selv overtale til å ytterligere presse farta over komfortsonen. Det er noe magisk hver gang når jeg "bare har 2 mil igjen" hvor kroppen alltid våkner og får klokkertro på det som for en liten stund tilbake virket helt ufattelig idiotisk vondt å sluttføre. Jeg vil i mål og jeg vil løpe fort!


Jeg går alltid i surr når det gjelder steder og tider for supportstasjoner og jeg kan heller ikke gjengi dette løpet annet enn at jeg drakk ufattelig mye vann, noe sportsdrikk, 1/2 rosinpakke, en sportsbar og litt nøtter. Varmen var intens og jeg søkte konstant etter bekker som hadde kaldt vann jeg kunne dyppe kroppsdeler oppi....mot slutten av løpet benyttet jeg meg til og med av vannflasker som var mistet av syklister dagen før under sykkelrittet. I de mest ulente partiene var det opptil flere vannflasker med vann som jeg helte over meg selv før jeg løp videre. Herlig avkjølende og med et smil om munnen synes jeg selv at jeg var verdens smarteste som kom opp med denne ideen om å bruke syklistens vannflasker til akutt nedkjøling.

De siste kilometerne var vonde. Jeg sjanglet og svimlet mens jeg telte meterne fremfor meg. Det var så ufattelig deilig å se at jeg klarte å gjennomføre dette løpet uten å ha gått på noen smell selv om jeg helt fra start hadde lagt meg litt over den farten jeg vanligvis er komfortabel med.


I mål ventet god stemning, cola og winerbrød samt rens av såre og forslåtte bein. Dette løpet gav meg en opptur. Hodet var med meg hele veien, kroppen oppførte seg slik den er trent og beina viste nok en gang at de tåler mange mange kilometer. I tillegg klarte jeg å tøffe meg litt ekstra og utfordre meg selv mens jeg koste meg i en flott ultraløype.

I mål krysset jeg av 67 kilometer og 1100 høydemeter på tiden 6 timer og 56 minutter. 

Denne dagen var jeg raskeste dame til mål og tok med meg førsteplassen hjem. 

mandag 1. juni 2015

Fjellmaraton 2015

Etter fjorårets Fjellmaraton var det en selvfølge at vi skulle tilbake å løpe over Valdresflya også i år. Hytta hadde vært booket siden vi reiste hjem i 2014. Vi skulle tilbake- helt klart.

Som alltid ventet jeg til siste liten med å melde meg på, ikke fordi jeg vurderte å ikke delta- men jeg ville se ann været før jeg bestemte meg for om det ble 21 km eller 42 km. Jeg fulgte værmeldinger og prognoser hele uken i forkant- og når det, to dager før løpet, så ut til å bli solgløtt under den riktige tiden på løpsdagen banket jeg inn en påmelding på full distanse over fjellet- 42 kilometer! Jeg la meg fornøyd til å sove og gledet meg til et nytt fjelleventyr som ventet meg over Valdresflya. Fredag morgen var alle værprognoser snudd på hodet. I tillegg til løpeskjorts og t-skjorte slang jeg med meg en foret løpejakke, lue og votter. Jeg skulle over dette fjellet uansett vær- jeg var klar!

Rett før avreise fredag ettermiddag kikket jeg innom nettet og så til stor skuffelse at løpstraseen var lagt om på grunn av været som var meldt løpsdagen. Jeg leste nøye begrunnelser fra arrangørene men var ikke helt overbevist om at en OMLEGGING skulle være nødvendig. At bussene som skulle frakte oss til start hadde sommerdekk og vandrehjemmet på Flya ikke var åpent var ikke helt god nok grunn. Jeg satt meg likevel i bilen mens jeg tenkte...."altså så ille kan da ikke dette været bli, det er jo snart sommer!"

Ha ha- men så ille ble det. Jeg lo av meg selv om mine "besserwisser" tanker når jeg løp oppover i fjellheimen dagen etter. Jeg trodde jeg skulle svime av de første 5 kilometerne- snødrevet som pisket meg i ansiktet tok nesten pusten fra meg, og når jeg kom til Båtskaret så jeg nesten ikke metern foran meg. Etter vending og på vei tilbake til sentrum hadde sportsdrikke og saft på supportstasjonene forvandlet seg til slush- iskaldt og med et snev av party midt i dette inferno av snø. Det er første gangen jeg måtte børste snø av iskalde bananer under et løp. En opplevelse- herlighet jeg lo!


Etter 10 kilometer hadde jeg egentlig bestemt meg for at det var helt ok å avrunde etter 21 kilometer. Men når jeg kom til toppen av Båtskaret igjen ombestemt jeg meg- selvfølgelig klarte jeg hele veien ut. Det føltes likevel helt latterlig å snu rundt og løpe samme runden enda en gang til når jeg rundet 21 kilometer. Jeg dro et lite "huffameg" brøl og konstaterte for meg selv at dette måtte jo se helt meningsløst og latterlig ut for utenforstående. Løpe opp og innover i dette fjellet enda en gang til!

De siste 2 milene føltes bedre enn de to første. Nå kunne jeg løypa, jeg visste at det flatet ut etter 8 kilometer og jeg var forberedt på at snødrevet bare ble enda mer intenst når jeg rundet svingen oppe ved Båtskaret...ved vending 21 kilometer var det godt jeg ikke var klar over at den andre runden skulle få servert enda hardere vær.



I en liten periode var jeg sikker på at politibilen som kjørte forsiktig oppover i snødrevet kom for å avbryte løpet. Jeg løp derfor på slik at jeg skulle komme lengst mulig før en eventuelt avblåsing. Det skjedde heldigvis ikke og jeg kom i mål med et stort smil og en klump i halsen- 42 kilometer og totalt blåst bort i snø.

Herlighet for et løp.Dette er en opplevelse jeg er så glad jeg fikk være med på. Dette vil i fremtiden huskes like klart som en solskinnsdag over Valdresflya. Jeg føler virkelig at jeg lever under slike påkjenninger Dette gir meg energi, det gir meg mening, det gir meg erfaring- og det gjør meg bedre kjent med meg selv som menneske. Jeg blir sterkere.

Takk nok en gang for et flott løp- jeg kommer tilbake!


Foto: Marit Rydland, Anita Øy og Oppland arbeiderblad

Resultater fra løpet og flere bilder ses HER