tirsdag 31. juli 2012

Sniktitt på en ny hverdag


I dag har endelig lillebror begynt i samme barnehage som storesøster- det blir for oss en ny og mye enklere hverdag. Å ha barn i to ulike barnehager har vært en vanskelig og slitsom brikke i den store hverdagskabalen det siste året.

Samtidig som lillebror hadde sin første dag i Botnestua barnehage var jeg på sykehuset og kikket på minsten i magen for å se at alt var som det skulle- noe det også var.

Nå venter vi:)

I mellomtiden nyter mor gravidos godt av stille timer i heimen samtidig som hun undres over hvordan det skal bli når vi høsten 2013 igjen har to mindre småtasser som skal i hver sin barnehage samtidig som vi har en 6 åring som skal på skolen- det blir 3 ulike steder å forholde seg til det?!





onsdag 18. juli 2012

Ferietid og utfordringer

Det er ferietid i Lerkeveien- det vil si mye kos, kaos og barnelarm. Vi voksne har ikke mye annet valg enn å sette oss selv nederst på prioriteringslisten.


Men til tross for nedprioritering av oss selv klarer vi å få plass til trening også i ferien- dette er rett og slett vår nøkkel til overlevelse i disse late og intensive dagene. I stede er vår største ferieutfordring å lage et tilfredsstillende aktivitetsprogram til våre små (som er utrolig kravstore- spesielt tidlig formiddag?). Vi er nå 2 uker inn i ferien, som vil si halvveis, og jeg kjenner at det koker i topplokket mens de små stiller høyere og høyere krav for hver dag som går- og i tillegg har vi oppdaget at vi har en 2 åring i hus- trenger jeg si mer?



Dagens utflukt ble derfor til et solfylt og vindstille sted- faktisk helt til Verdens Ende!

Et perfekt eldorado tenkte vi- helt til vi forsto at det ble noe krevende å fly etter minstemann som så sitt snitt i å skulle hoppe ned fra alle avsatser han klatret til topps på mellom de bratte svabergene. Ble ikke dette ønske etterfulgt av oss hadde vi en liten krabat som la seg langflat på svaberget og skrek og hylte av full hals! Det sier seg selv at min fysikk nå om dagen ikke egner seg til slike aktiviteter- så jeg skulle i stede bade sammen med Selma. Det vil si at jeg måtte rulle meg selv ut fra glatte svaberg mens jeg samtidig skulle passe på at min 5 åring ikke gikk på hodet ut i alle steinene som var farlig synlig i det krystallklare vannet!



Heldigvis fantes det en perfekt løsning for oss i dag.

På Verdens Ende har de nemlig tilrettelagt slik at rullestolbrukere og personer med funksjonsnedsettelse har mulighet til å bade. Jeg befinner meg kanskje i en gråsone her, jeg er høygravid, ikke syk og heller ikke funksjonshemmet - men når det kommer til enkelte utfordringer er min kropps funksjon meget redusert om dagen. Jeg benyttet meg derfor av denne perfekte muligheten!

Hurra- nok en vellykket aktivitetsdag for store og små!





tirsdag 10. juli 2012

Aktivitet avler aktivitet

Barn som har aktive foreldre er nesten 6 ganger mer aktive enn barn av inaktive foreldre. Studier har også vist at foreldrenes aktivitetsnivå i hverdagen påvirker barnas generelle aktivitetsnivå. Følgende påvirker det fysiske aktivitetsnivået til barn:

• Foreldrene som rollemodeller
• Det å være i aktivitet sammen
• Forelderstøtte ved barns aktiviteter
• Genetiske faktorer, noen er predisponert til å være aktive


Undersøkelsene viser også at barn som er fysisk aktiv i barne- og ungdomsårene også med stor sannsynlighet vil være fysisk aktive i voksen alder. Foreldre må altså være med på å få inn gode vaner tidlig.

Merk: aktiviteten som vises på bildet ble gjort frivillig av vår 5 åring som insisterte å være med pappa Jimmy på løpetur med en trøtt Aksel i vogna- Selma fikk seg en frisk runde på 5-10 minutter mens pappan ble borte noe lenger!






søndag 8. juli 2012

Mindre aktivitet

De siste dager har det gjentatte ganger slått meg at det er unormalt stille fra den lille i magen- jeg har vært bortskjemt med tydelige spark og kraftige bevegelser til alle døgnets tider i lang tid- helt frem til forrige søndag, hvor det plutselig ble veldig rolig.

Jeg kunne fortsatt kjenne bevegelse og liv- men plutselig var alt så annerledes og mer utydelig. Jeg vet jo at babyen der inne blir større og får mindre plass for hver dag- men endringen kom så tydelig over natta.

Jeg fikk så noen dager med litt mer liv og røre i starten av uka- før det ble ubehagelig stille igjen nå rett før helgen.

Det er rart det der? Hvor altoppslukende denne søken etter liv i magen blir- jeg klarer ikke tenke på noe annet enn det å kjenne etter bevegelse- bekymringen vokser seg større fra time til time- jeg dulter og dunker, fyller på med iskald saft og spiser isbiter- men responsen uteblir og det er for meg helt stille.

Dette er virkelig en kvelende stillhet og det eneste jeg ønsker og ber om er at den lille der inne skal gi mammaen sin et skikkelig spark i siden!

Lørdag denne helgen ble det derfor tilbrakt noen timer for kontroll på sykehuset- og det første den lille spirrevippen gjorde når jeg la meg ned for en sparketest var å vise seg så aktiv at jordmor måtte gi opp forsøket på å feste måleinstrumentene. 

Men jeg følte meg ikke som noe hysterisk fleregangsfødene og heller ikke som noen overbekymret mor når legen kunne fortelle meg at både næringstilførsel og vekst så helt normalt ut. Undersøkelsene viste faktisk at den lille der inne har lagt seg med rumpa ned- i seteleie- noe som gir en naturlig forklaring på at jeg har kjent en betydelig nedgang i aktivitetsnivå og spark.

På sykehuset slo det meg også hvor mye mer klar jeg er for dette barnet enn hva jeg selv har trodd jeg er. For mens jeg selv har gått rundt og vært bekymret over at jeg ikke har hatt tid til å forberede meg til enda et barn er dette noe som har bygget seg opp ubevisst og vokst i takt med magen og babyen som skal komme. Det var en fin følelse- og mens jeg satt og ventet på undersøkelsene jeg måtte igjennom, var det faktisk godt å kjenne på bekymringene, mammafølelsen og båndene som er knyttet til et lite menneske som vi enda ikke har møtt.

Det er litt skremmende det der, men på en god måte!







lørdag 7. juli 2012

Gode dager

Denne uka startet med en stor begivenhet- jeg besto førerprøven på billappen på første forsøk og kan nå kjøre bil alene- jeg har mitt eget førerkort. I en alder av 32 år er det en helt fantastisk følelse og kunne sette seg bak rattet og kjøre avgårde uten å ha hverken kjørelærer, Jimmy, pappa eller sensor i passasjersetet!

At vi også har hatt noen skikkelige sommerdager denne uka- gjør jo følelsen enda bedre- og jeg tror at jeg ved hjelp av ukas soldose og et rykende ferskt førerkort skal komme meg gjennom denne helgen selv om mannen i huset er bortreist, regnet øser ned utenfor og jeg virkelig begynner merke at jeg bærer på en liten ny stjerne i magen.