tirsdag 3. juni 2014

Fjellmaraton 2014

Jeg deltok på mitt første Fjellmaraton i 2013 og var solgt fra første stund. Jeg løp halvmaraton (21 km) og hadde aldri vurdert å løpe hel distanse under dette løpet. Jeg så med store øyne på de som kom opp fjellsiden fra motsatt side og fortsatt sine siste 21 kilometer fra Valdresflya og ned til Beitostølen. I mine øyne var disse menneskene smågale og ufattelige tøffe.

Jeg meldte meg på dette årets Fjellmaraton 3 dager før selve løpet. Hvorfor så seint? Jeg misliker det presset en påmelding medfører ovenfor meg selv. Jeg ønsker å ha valget helt til siste slutt. Jeg visste jeg kom til å løpe, jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvor langt. 10 minutter før fristen for online påmelding gikk ut bestemt jeg meg og la inn en påmelding for helmaraton!

På plass i fjellheimen kvelden før løpet med startnummer i posen!

Å løpe hel distanse under årets Fjellmaraton var altså ikke planlagt. Jeg har ikke trent i 12 uker, 4 mnd eller et halvt år for denne turen på 42 km over fjellet. Men helt siden jeg sto på Valdresflya i 2013 i blåst, rein og sludd, og så de første maratonløperne passere, har jeg drømt om å gjøre akkurat det samme. Å løpe fra 950 høydemeter ved Besstrond opp til Valdredsflya (1380 m.o.h), ned til Bygdin (1000 m.o.h) videre opp til Båtskaret (1150 m.o.h) for så å avslutte 42 kilometer i Beitostølen (900 m.o.h) var en drøm som jeg nå skulle realisere!




Selv om jeg ikke hadde trent bevisst til selve løpet hadde jeg en klar fordel av det siste årets treningsbakgrunn. Mye har skjedd når det gjelder meg og mitt forhold til trening. I løpet av sommeren og høsten 2013 gikk jeg veldig lei løping. I starten ble jeg litt stresset, slik jeg alltid blir når jeg begynner å gå lei av noe jeg synes er skikkelig bra! Hva var galt? Men jeg har også lært meg "å bruke tiden" og vente på lysta. Det tok ikke lang tid før jeg forsto hva som hadde skapt mitt anstrengte forhold til løping. Det var mine egne krav som hadde gjort meg lei. Jeg, som til vanlig bruker løp som rekerasjon, avkobling, friluft og egentid, hadde blitt alt for opptatt av å prestere. Jeg ønsket å løpe raskere, sammenlignet meg med andres prestasjoner, og hadde satt meg som mål å løpe på en bestemt hårete tid under Oslo Maraton 2013.

Sakte men sikkert var det treningen som styrte meg- og ikke jeg som styrte treningen! Slik liker jeg ikke- jeg blir lei!

I mellomtiden gikk jeg ut å gjorde noe annet. Det ble mer styrke, flere gruppetimer og mer variert trening. Jeg trener fortsatt løping, men mindre enn før og jeg fyller heller på med styrketrening og annen kondisjonstrening. Jeg er blitt sterkere og jeg har fått lyst til å løpe igjen. Et bevis på dette fikk jeg da jeg "spontant" løp 60 km som pacer under TEC100 sammen med min mann i påsken. Dette var ikke planlagt, men jeg klarte det likevel og kroppen fungerte bra både under og etter løpet. Dette beviser at jeg er i ferd med å bygge en sterkere kropp!

Så tilbake til Fjellmaraton.





















Det var først i bussen på vei til start hvor jeg ble fanget av tanken "hva har jeg gjort?". Bakkene vi kjørte nedover, og som vi senere skulle løpe opp igjen, virket helt tullete bratte. Sola som skinte utenfor fikk meg til å krisemaksimere rundt alle tenkelige utfall knyttet til dehydrering opp fjellsiden. Dette medførte at jeg tviholdt på en halvliterflaske med vann de første 5 kilometerne av løpet. Når den var inntatt - var jeg litt roligere. Jeg ville ikke komme til å besvime av utmattelse - jeg senket skuldrene, kastet flaska og løp videre i solskinnet.

Sammen før start!
Min mann løp sine 42 kilometer på 3 timer og 5 minutter og passerte målstreken en god stund før kona!
Det holdt til klasseseier og totalt 7. beste maratonløper over fjellet.

Turen over fjellet ble en suksess både for mannen og meg. Jeg løp på følelsen og ikke klokka. Når jeg passerte den første mila på rett over 50 minutter begynte jeg å skimte et håp om å nå Valdresflya rett før starten på halvmaraton. Jeg møtte motbakkene med små steg og lave skuldre, jeg drakk sportsdrikk og spiste bananer på hver drikkestasjon. Jeg vinket til passerende biler og heiet på meg selv. Jeg var rett og slett høy på naturen, egen person og prestasjon- helt vannvittig flott! Fuglekvitter, snø, fossebrus, sol og brøytekanter- jeg løp i et postkort- og jeg løp godt!




I det jeg nådde Valdresflya, og bakerste del av startfeltet til halvmaraton, hørte jeg startskuddet gå for 21 kilometer. Jeg nådde altså ikke gjennom folkemengden før starten på halvmaraton men ble i stede dratt over Valdresflya sammen med de 700 som startet der oppe. Fra å løpe alene opp fjellet var jeg plutselig en del av en kjempestor løpsfest når jeg nå skulle ta meg ned mot Bygdin og Beitostølen.





Passering av 30 kilometer utløste et spontant gledesutbrudd- HELT FANTASTISK! Sist jeg løp 30 kilometer hadde jeg 30 km igjen og var kun halvveis til mål. Disse 12 som var igjen denne dagen ble jo bare blåbær i forhold! Jeg hadde allerede vunnet!



Fra 38 kilometer begynte det å gjøre vondt - jeg klarte likevel å øke farta, passerte noen av de som hadde passert meg tidligere og heie på de som hadde mer vondt enn meg selv. Med et stort smil og knekk i knærne krysset jeg mål på 3.54. UFATTELIG FORNØYD!

Jeg er en spontanløper! Jeg løper ikke så raskt, men jeg er god på å løpe langt - og bedre skal jeg bli! Jeg gjør det i mitt tempo og når jeg selv har lyst!

Ikke mas, bare løp, vær tilstede og ha det gøy!



10 kommentarer:

  1. Fanastisk altså!
    Jeg er stikk motsatt fra deg, jeg liker korte og litt kjappere økter men er seig når der blir mer enn mila.

    Du er uansett supersprek!!!! Bra jobba!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Melissa! Dette var virkelig en opplevelse som kan anbefales! Forsøker å få enda flere med på en felles tur neste år:)

      Jeanette

      Slett
  2. Gratulerer med en fantastisk prestasjon. Det er utrolig inspirerende å lese sånne positive løpsrapporter. Tida di på et så tøft maraton, viser at du er kjempesterk.

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å miste fokus fordi man begynner å sammenligne seg med andre. Jeg trente også til Oslo Maraton i fjor, men hoppet av fordi jeg begynte å stresse når jeg følte at jeg ikke fikk trent "nok". Jeg har brukt vinteren og våren til å koseløpe. Jeg tror det blir få langtidsplanlagte løp på meg framover. Jeg løper egentlig fordi jeg liker det. Løpinga er mine pauser fra en hektisk hverdag. Så lenge jeg ikke glemmer det, regner jeg med at jeg kan fortsette å kose meg. Med og uten startnummer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode tilbakemeldinger Løpemammaen:) Jeg satser på Oslo Maraton i år samt en litt mer avslappet holdning til forberedelsene:)

      Slett
  3. Du er bare så rå!! :) Godt jobba, og for noen fine bilder du har fått knipset underveis! :)

    SvarSlett
  4. Så bra! Flott tid på en tøff maraton, men det beste av alt: det hørtes ut som du koste deg undervegs! Jeg pleier å løpe Fjellbukken der oppe, er fasinert av terrengløping og har en utfordring på stadig å bli bedre. Men en dag skal jeg løpe helmaraton der oppe!

    SvarSlett
  5. Artig å lese! Jeg sa til dere begge to at jeg er veldig imponert over prestasjonene ! :) Vær stolt!
    Hilsen Marit Skjervold

    SvarSlett
  6. Well, the post is pretty impressive and it is glad to read this posting
    NASA Says, Earth May Have 'Hairy' Dark Matter

    SvarSlett

  7. Everyone loves what you guys are up too. Such clever work and exposure! Keep up the fantastic works guys

    Menopause, Beginning Symptoms Stages and Treatment

    SvarSlett
  8. Good i love reading your post

    Hope you Also like reading this Article How Much Water Should Drink

    SvarSlett