Kortreist tur med suksess

Vi har for lengst lært at våre felles familieutflukter ikke trenger å være av den lengste og mest ambisiøse sorten. Det er som oftest vi foreldre som har de høyeste kravene og tror at en tur må være lang og til kjente og populære steder for å falle innenfor betegnelsen tur. Som oftest har dette endt med en opplevelse som er mer slitsom enn morsom og vi har sittet igjen med en følelse av at "dette gjør vi aldri igjen". En av våre første erfaringer omkring akkurat dette kan leses HER i innlegget Det er en tid for alt.

Det som stadig forundrer meg er at det er ganske så vrient å finne små enkle familieturer. Disse turene må ikke krever for mye organisering og ikke ha en overhengende risiko for mer skrik og vræl enn det vi foreldre måtte tåle en hyggelig familiesøndag. For sannheten er at, jo mer barna vræler jo mer muggen blir mor og far blir mutt og stutt....og dette er vi alle enige om at er dårlig bagasje å ha med seg på tur.

Nå går det sport i å teste ut kortreiste turer her hjemme. Hoppbakken som ligger snaue 1 kilometer hjemmefra ble en suksess. Vi kunne pakket de to minste barna i søskenvogna og trasket bort med storesøster på slep- men siden stemningen var så god før vi skulle ut av døra var dette noe vi ikke tok sjansen på denne søndagen- ved å ta bilen var vi sikret en god start på turen!

Tur ble det- og en stemning god som gull:)

Tidevann

Et sted i en arkivmappe er det gjemt en journal som kan fortelle en litt annen historie om meg enn hva som er synlig og har blitt vist frem i hverdagen.

Denne journalen dokumenterer at jeg, mamma Jeanette, søkte om hjelp når mitt eldste barn var 6 måneder. Det er litt over 6 år siden nå.

Sakte men sikkert hadde det bygget seg opp etter fødselen. Jeg husker allerede på barselavdelingen at en snikende redsel tok tak i kroppen min og la seg som et lokk over hodet, følelser og rasjonell tankegang.

Jeg var redd!

Jeg var konstant bekymret. Ikke slik at jeg måtte opp og sjekke om Selma pustet om natten, noe jeg naturligvis også gjorde. Jeg sov ikke, jeg spiste ikke, jeg lyttet, jeg grublet og jeg lot tankene fange meg.

Jeg var livredd for å komme til å skade mitt eget barn. Jeg nektet å bade henne alene, synlige kniver måtte ryddes vekk fra kjøkkenbenken, vinduer måtte lukkes og kontrolleres opp til flere ganger og jeg hatet høyder og trafikkerte veier.

Redselen økte!

Hva om jeg ble gal, sinnsforvirret og ikke klarte ta meg av mitt eget barn? Hva om jeg en dag dyttet barnevogna ut i veien, trillet den utfor en bakke eller forlot barnet mitt ute i skogen?

Jeg var fanget!

Min kunst var at jeg klarte å skjule dette i lang tid. Ingen kunne se angsten som herjet på innsiden. Jeg laget mine egne rutiner for å klare stå opp om morgenen og komme meg ut av døra med Selma i vogna. Jeg gjennomførte hverdagen, deltok på babysvømming, trente, gikk på cafe, var sosial og gjorde hverdagens gjøremål. Men inni meg var jeg livredd og totalt oppspist.

Jeg holdt ut i 6 måneder. Jeg våknet en morgen og nektet å være alene hjemme. Jeg lå som en bylt i senga. Men et sted inne i mitt redselsfylte hode var det fortsatt et lite snev av meg selv igjen. Det eneste jeg visste var at jeg ikke var interessert i å leve med denne redselen. Jeg gråt mens jeg ringte, men fikk time etter noen få dager.

I underkant av 1 år gikk jeg ukentlig til samtale hos psykolog. Alltid i følge med Selma. Det var vi som var der sammen. Det er viktig å presisere at Selma merket like lite til min redsel som alle andre rundt meg. Hennes velvære, trygghet og behov var det viktigste for meg.

Jeg er stolt av meg selv som turte søke om hjelp tidsnok og jeg er evig takknemlig til helsepersonellet som tok meg på alvor fra starten av. Men mest av alt er jeg takknemlig for den psykologen som hjalp meg dette året. For meg vil hun alltid være spesiell. Til tross for at jeg ikke har sett henne på mange år, er hun fortsatt med meg, og sitter som en liten tskjekjerring på mine skuldre og hvisker innøvde tankemønstre og lure små knep som jeg benytter i hverdagens ballansegang.

Se på din redsel som tidevann

- det kommer
- det går
- pust med magen og stå det igjennom

La deg ikke fange!

Ønsker alle mammaer der ute en riktig god og stolt morsdag!

Dette innlegget ble publisert første gang på morsdagen 12.02.2012 

100 dager aldri igjen

Mitt hundredagersprosjekt er over!

Jeg har lært og erfart ting som kan tas med videre både personlig og i mitt daglige arbeid! Jeg føler meg sprekere enn hva jeg har gjort på flere år og jeg har fått en egen positiv drive! Jeg har fylt treningsøktene med mye løping, dette også med tanke på maraton i september. Det positive med hundredagersprosjektet et at det har tvunget meg til å bli bedre på å variere innholdet i løpeøktene slik at løpetreningen har blitt mer riktig og variert- i tillegg har prosjektet gjort meg mye bedre på å sette av tid til basistrening, styrke og core.

Til tross for utallige fordeler med dette prosjektet kommer jeg ikke til å gjøre det igjen.

Å gjennomføre 100 treningøkter på 100 dager, slik jeg har definert en økt, gir kroppen alt for lite hvile. I tillegg blir jeg personlig alt for opptatt av å gjennomføre og holde meg til tidsplanen- det balanseres sylskarpt hver dag og innimellom synes jeg selv det heller over mot det sykelige.

Jeg kunne selvfølgelig ha firet litt på kravene og satt andre definisjoner til hva en treningsøkt skulle være under selve prosjektet. Jeg stiller høye krav til hva egentrening er ovenfor meg selv. Lek med barna er lek med barna, familietid er familietid og trening er trening. Dette skal ikke blandes og jeg ville aldri sagt at jeg hadde trent når jeg hadde vært ute og lekt med barna i hagen en ettermiddag. Ja- jeg hadde vært aktiv, fylt tiden verdifullt og gjort det foreldre bør med sine barn- men å kalle slik aktivitet trening, ville for meg blitt feil.

Denne erfaringen er personlig, kan ikke generaliseres og trenger ikke gjelde andre som driver sine hundredagsprosjekt, hvor kriterier og definisjon på en økt kan være helt forskjellig fra mitt. Men selv om jeg ikke vil gjøre det igjen, er jeg veldig glad for at jeg har gjort det denne ene gangen.

Øverste bilde er fra økt 97/100
Nederste bilde viser en godsliten mamma under økt 73/100

Holmestrand maraton 2013

Det er rart hvor stolt og fornøyd man kan bli av en skikkelig fysisk utskeielse!

Ikke fordi jeg klarte å forbedre tiden min på 21 kilometer- det greide jeg nemlig ikke. Løypa i Holmestrand er en berg- og dalbane av motbakker sammenlignet med den løypa jeg debuterte med 2. påskedag i Drammen. Jeg var sjanseløs! Siden jeg har trasket Holmestrand fra barnsbein- visste jeg heldigvis om dette på forhånd. Målet var derfor å løpe 21 kilometer på under 2 timer- og jeg klarte det med 1.58.16. Det er 5 minutter saktere enn min debut for 14 dager siden (se kommentarfeltet i dette innlegget for mulig forklaring på denne tidsforskjellen)

Det jeg er stolt av- er at jeg faktisk har satt meg et mål, kommet meg til start og fullført min greie. Når jeg løper er jeg bare meg- det er mitt løp, mine mål og min kropp! I dag er minstemann 8 måneder og jeg har allerede gjennomført to halvmaraton etter hun ble født- jeg er langt foran hva jeg har forventet av meg selv. I en, til tider, kaotisk hverdag er det så ufattelig deilig og ta seg denne timeouten, få noe annet å bryne seg på, mestre, ha det sviende vondt og gjennomføre.

Løypa i Holmestrand er lagt opp slik at den lengste og seigeste motbakken er noen hundre meter før mål. Her ble det virkelig svart for meg under løpet. Fytti så vondt! Men når jeg hadde som mest lyst til å legge meg ned i grøfta hørte jeg følgende som skreik fra sidelinjen "KOM IGJEN JEANETTE! SISTE INNSPURT NÅ! DU ER SPREK! DU HAR JO AKKURAT FØDT!" (Tante vet virkelig hva som løfter slitne trebarnsmødre opp og får de på bedre tanker)

JAAAA jeg har akkurat født- jeg er sprek, jeg er god og jeg er BEST! Dette heiaropet gav meg virkelig noen uante krefter som dro meg opp den siste kneika og fløy meg strake veien til mål (føltes nesten hvertfall sånn?). Merkelig det ikke var noen som spurte meg om min autograf- men det var vel fordi jeg løp så veldig fort der på slutten slik at ingen rakk og følge med!?

Å være høy på seg selv og egne prestasjoner er virkelig topp! For meg er dette helt klart den beste husmordopen som finnes- også så sunt da!

 Foto: Joachim Thode og Linn Linnebo

Kvalitetstid på nåde!

Yes- jeg blir så himla fornøyd når vi får til kvalitetstid med hele familien. Da sitter jeg med en skikkelig godfølelse i etterkant- akkurat slik jeg gjør nå.

Innimellom, som de to siste dagene, er det noe som tyder på at vi vokser og beveger oss i riktig retning. Det er mindre krangling og sure miner, mindre vræl, færre konflikter og behovet for megling melder seg ikke like ofte.  

Denne helgen har vi beveget oss inn i det som tilnærmet kan kalles en familieidyll?!

Merk deg da at alt er relativt og avhengig av hver sin virkelighet. Det er nemlig ikke sikkert at de som satt ved siden av oss på Peppes pizza i går ettermiddag sitter igjen med den samme oppfatningen av oss som jeg her nå forsøker å lage et bilde på. 

Men uansett- vi, store som små, har hatt en bra helg!

Enda en liten seier

Vi har gjennomført vår første "langtur" med tre barn denne helgen. Fredag pakket vi bilen med alt fra bleier til skismøring og et lass skiutstyr. Vi skulle nemlig på vår første skisamling på fjellet! Jimmy som trener for Botne skiklubb og jeg som organisator for den resterende troppen av familien (barna)!

Jeg var totalt utslitt når vi kom hjem i går kveld og kræsjlandet på sofaen før klokka åtte- men denne gangen var denne utmattelsen helt ok å svelge. Helgens opplevelse gjorde all strev, mangel på søvn og jag etter logistikk verdt det! Det at vi også, alle fem, sov sammen på ett og samme rom er jo en bragd i seg selv!

Kort oppsummert gikk helgen over all forventning! Aksel fikk sine første steg på lanngrennski og Selma strålte så og si fra vi ankom Liatoppen fredag kveld til vi forlot søndag ettermiddag. Da gråt hun sårt og ville ikke reise hjem.

Bildene taler for seg selv. Vi kommer tilbake!

Sti for øyet- et annerledes kunstgalleri

"Sti for øyet"  er et kunstgalleri plassert ute i skogen, og tilpasset slik at det blir en del av naturen. Ulike kunstverk er plassert inn langs stien hvor det spiller på lag med omgivelsene rundt.

Dette er et utendørs galleri hvor man skal kunne ta og kjenne på kunsten. Hva er vel mer naturlig enn 11 store blåbær som ligger spredt mellom trærne?

Eller tre ulver som kommer luskende over en kolle? Ganske skummelt selv om de sto helt stille:)

Selma var veldig fasinert av denne afrikanske perlehøna som hadde fått kultursjokk og krasjlandet i bøkeskogen.

På toppen av Himmeltrappa var det utsikt så langt øyet kunne se...eller værfall helt til Slottsfjellet i Tønsberg.

Selve stien er ikke lang, og den er heller ikke utfordrende å gå. Turen er ikke stort lengre enn 1,5 kilometer i lettkupert terreng. Stien er bred, gruslagt og tilpasset både rullestol og barnevogn. 

Det er utviklet egen nettside for denne stien. På nettstedet vil du finne informasjon om prosjektet og kunsten som er der.

Hviletiden er over

Etter 3 uker med hviletid og tilrettelegging for et nytt familiemedlem var det i går tid for min største utfordring så langt som trebarnsmamma. Etter barnehagen pakket jeg bilen med alle barna og gjorde klar for Friidrettens dag på Hvitstein stadion - pappa Jimmy var på jobb så denne utfordringen måtte jeg klare alene.

Heldigvis ble det tommel opp for både barna og mamman slik at vi kunne reise slitne og fornøyd hjem igjen etter noen timer med aktivitet- phu!

Back in business?

Å si at jeg er tilbake i form er en sterk overdrivelse. Likevel er det herlig endelig igjen å kunne presse kroppen, kjenne et snev av blodsmak i munnen og at melkesyra gjør beina stive opp de bratteste bakkene- og når jeg i tillegg hadde følge av en snerten liten snelle på 14 dager i vogna ble gårsdagens trilleturen perfekt.

Permisjonslivet - do I need to say more?

Aktivitet avler aktivitet

Barn som har aktive foreldre er nesten 6 ganger mer aktive enn barn av inaktive foreldre. Studier har også vist at foreldrenes aktivitetsnivå i hverdagen påvirker barnas generelle aktivitetsnivå. Følgende påvirker det fysiske aktivitetsnivået til barn:

• Foreldrene som rollemodeller
• Det å være i aktivitet sammen
• Forelderstøtte ved barns aktiviteter
• Genetiske faktorer, noen er predisponert til å være aktive

Undersøkelsene viser også at barn som er fysisk aktiv i barne- og ungdomsårene også med stor sannsynlighet vil være fysisk aktive i voksen alder. Foreldre må altså være med på å få inn gode vaner tidlig.

Merk: aktiviteten som vises på bildet ble gjort frivillig av vår 5 åring som insisterte å være med pappa Jimmy på løpetur med en trøtt Aksel i vogna- Selma fikk seg en frisk runde på 5-10 minutter mens pappan ble borte noe lenger!