Ultravasan 90 km

Nok en gang sto jeg på et hotellrom i Sverige og lurte på hva jeg holdt på med. Helt alene og bare meg selv….med en bag full av løperemedier...igjen. Men denne gangen var jeg ferdig med krisemaksimeringen. Jeg visste hvorfor jeg sto der og jeg var fullstendig klar over at dette ikke var en dum ide. Jeg var bare ufattelig sliten og hadde stor mangel på søvn. Jeg måtte sove og det måtte skje fort. Om 2 timer skulle jeg stå opp igjen .

I utgangspunktet hadde jeg slått fra meg deltagelse i Ultravasan 90 km, men noen dager før hadde jeg tatt utfordringen, meldt meg på og gjort klar for avreise dagen før løpet. Jeg ankom Mora natt til lørdag. Jeg ble hentet av bussen litt over 02.30 og kjørt til start i Sälen og klokken 05.00 gikk startskuddet.  Jeg var klar for 90 km på stier og landeveier i de svenske skoger og gledet meg til å tilbakelegge distansen mellom Sälen og Mora.

Jeg følte meg lett og fin i kroppen, litt utolmodig og spretten oppover de første bakkene. Pulsen var fin og jeg tenkte «dette er dagen for en god tur». Etter 2 mil snudde dette! Kroppen, som vanligvis, fungere best etter klokken 08.00, hadde hverken fått kaffe eller vært skikkelig på do. Dette fikke jeg smertelig erfare. Magevondt og smerter som ikke ville gi seg.  De neste 30 kilometerne var jeg innom toalett og busker sikkert 6-7 ganger….dette tar tid men jeg lot meg heldigvis ikke stresse. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at dette var MITT løp. Det vil si at jeg ikke skulle la meg påvirke av noe, hverken tid, tall,stopp, pauser eller andre uforutsette ting. Jeg skulle løpe slik at jeg også kunne slappe av og kose meg. Å bryte et løp vet vi alle at er uaktuelt for meg….så dette var uansett ingen utvei.

Rundt 50 kilometer hadde ikke kroppen mer som skulle ut og jeg hadde 1 mil hvor jeg følte meg lett og fin. Smilet lå på lur og jeg tenkte «YES, bare litt over 3 mil igjen». Jeg fikk kjølt hodet i iskaldt vann, drakk både cola og spiste salt. Men festen varte ikke lenge. Etter atter 2 mil, og totalt 70 km tilbakelagt, kunne elgen høre meg brøle…lenge og vel, svimmel og klein somlet jeg videre på min vei. 

Ved siste passering og notering av tid i Eldris fokuserte jeg på «skjerpings» og minst mulig sløvhet. Jeg var redd arrangørene ville stoppe meg og ikke latt meg fortsette om de tok en nærmere blikk på min tilstand. Det var en herlig befriende følelse å kunne løpe videre når 81 km var tilbakelagt og kun 9 km gjenstod. 

Siste passering av matstasjon i Eldris og 9 km til mål

De siste kilometerne var så vonde så vonde, men jeg fikk også energi av å tenke på alle kilometerne som var tilbakelagt. At jeg rett og slett hadde spydd og driti meg gjennom tilnærmet hele turen på 90 km gav meg et ekstra kick. Jeg brydde meg null over at min egen målsetning om en tid under 10 timer gikk fløyten med noen minutter.  Herregud som jeg følte meg god. Jeg hadde jo vunnet en liten mental seier i seg selv. Aldri før hadde jeg opplevd slike vonter under et løp og aldri hadde jeg trodd jeg skulle gjøre det. Min oppfattelse av å ha vondt i magen under løp var at "det kunne bare overses og tenkes bort"...ha ha så feil og så stor en smekk kan man gi seg selv. Jeg har vertfall lært at jeg skal drikke kaffen min og gå på do FØR jeg løper ut så tidlig på et løp neste gang. 

Uansett...når målet lå 3 km foran meg satt jeg inn det siste giret og det var befriende og "fly" forbi både damer og menn på min vei de siste kilometerne. Det var så utrolig gøy å løpe opp "Vasaloppsgatan" i Mora til stormende jubel og et merkelig sus inni eget hode. I mål seinet jeg om, fikk plassert svamper med iskaldt vann i hodet, servert en juicboks før de hjalp meg opp og stablet meg bort til medaljene. Herlighet så glad og fornøyd over å få en t-skjorte og medalje som bekreftet at jeg hadde klart løpet innen damenes "medaljtid".

Jeg kom ikke så langt før jeg la meg rett ned og med beina høyt på en fortauskant. Svimmel i toppen og utrolig stolt kunne konstatere jeg at dette hadde vært et veldig veldig viktig løp for meg. Jeg hadde seiret...og opplevd en utrolig flott soloppgang i de svenske skoger.

Vi ses igjen! 

Nye aktiviteter på familieferie

Reisebrev del 3
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 og 2 av reisebrevet kan lese her (1) og her (2)

Når vi er på ferie ønsker familien mest mulig ro og minst mulig planer. De første dagene ved Goldcity tok vi det derfor veldig rolig, stresset lite og utforsket kun det som var i umiddelbar nærhet. Men etter at jeg i forbindelse med mine løpeturer fikk et større overblikk over dette store hotellområde bestemte vi oss for å ta turen til hotellets Cable Park som lå 500 meter bortenfor hotellet.

Dette er en kunstig innsjø tilrettelagt for vannlek for ungdom og lekene voksne. Her står du på vannski, wakeboard o.l ved hjelp av et vaiersystem som drar deg over vannet.

I Innsjøen finnes også små hopp og railes for de som måtte trenge noen ekstra utfordringer. Heldigvis var det mannen som trakk det lengste strået og fikk lov til å prøve seg i denne kunstige innsjøen. Mamman og barna gjorde seg godt på land som ivrige tilskuere med oppmuntrende heiarop.

Våre barn lever nok i den oppfatningen av at pappan deres klarer det meste, derfor var de litt forundret når han gang på gang ikke klarte å komme seg mer enn noen 30 meter ut fra startblokka. Men når musikken ble skrudd på over vannparken øynet den eldste av våre barn håp og kom med følgende beskjed "Pappa, hør nå spiller de musikk, da blir det sikkert litt lettere for deg!?"

Etterhvert lot vi pappan holde på for seg selv og ruslet tilbake til hotellet for mer "avslapping og ro" ved barnebassenget.

Fortsettelse følger....

Medaljens bakside

Hof Toppers var et strålende arrangement fra start til mål. I forkant hadde jeg gledet meg stort til å utforske den 75 km lange løypa hvor jeg skulle tilbakelegge 2500 høydemeter fordelt på 7 ulike fjelltopper. Det ble et tøft løp hvor jeg opptil flere ganger bestemte meg for å slutte med ultraløp...aldri igjen. Så fikk jeg en opptur og skulle løpe for alltid. Slik holdt jeg det gående frem til 50 km. Da hadde jeg "bare" 25 km igjen og viste at mål var rett rundt hjørne. Etter 9 timer og 20 minutter, med et digert smil om munnen, kunne jeg krysse av for mitt tøffeste løp så langt, både mentalt og fysisk.

I mål fikk jeg en medalje.

Det sies at det er to sider av en medalje. Men når det gjelder ultraløp burde den flata som utgjør den smale sidekanten på medaljen også regnes med. Det vil altså si at en medalje som mottas etter et ultraløp har 3 sider. Følg med!

Først har du det forbanna slitet. De idiotisk lange distansene som jeg har hjernevasket meg selv til å tro at ikke er langt. Jeg har begynt å betegne et maratonløp på 42 km som "bare" og ser kun etter løp som måler mer enn 50 kilometer...helst så nærme 80 kilometer som mulig slik at jeg kan krysse av for gjennomførte 50 miles. Dette stiller jeg helt frivillig til start på, jeg gjentar HELT FRIVILLIG. Likevel begynner jeg å sutre til meg selv etter 30 kilometer. Vet selvfølgelig at jeg ikke tillater meg selv slik sutring og velger å fokusere på de positive tankene. Jeg hører meg selv hyle fra det innerste av hjertet....JEG VIL IKKE! I helgen, under Hof Toppers, hørte jeg også det vrengte seg av frustrasjon i magen. Etter 30 km måtte jeg kaste opp...det føltes vertfall slik. Men ingen ting kom opp, kun dundrende hodepine og stikkende varme i en 11 km lang MOTBAKKE. Jeg har aldri før blitt slått så hardt i hodet av den såkalte hammeren. Jeg regelrett inhalerte smerte og frustrasjon mens jeg bet tennene sammen og fortsatte på mine 45 km som gjenstod av løpet.

Dette slitet er altså sidekanten av en ultramedalje. Det er denne sidekanten med slit som binder sidene av medaljene sammen. Uten dette slitet ville ikke medaljen hatt hverken en bakside eller forside. Ultraløpere er avhengig, og kanskje besatt, av å kunne føle og kjenne på dette idiotisk vonde slitet.

Et ultraløp gjenspeiler livet, et tap, en seier, smerte, glede, tårer og bunnløs fortvilelse- hvor det alltid finnes en løsning og det er å stå løpet ut. Å komme i mål er som en fødsel. Når du krysser målstreken er det som om smerte, hodepine, kvalme og fortvilelse forsvinne på et blunk. Du løfter hendene i været og jubler. Det er dette som er forsiden av medaljen, I mål blir det bare bedre, det er gratulasjoner og klemmer uansett hvilket nummer du løp inn. Det er store smil og noen tårer. Det er lærdom og mestring. Det er vennskap og det er samhørighet. Det er skryt og det er klapp. Alle ser ut til å være lykkelige over å kunne gjøre noe så vondt, flott og tøft sammen...helt frivillig.

I mål får jeg også bekreftet at det er helt nødvendig med en bakside på medaljen. Alle timene som er løpt i skog og mark. Alle de gangene du lurer på om det du holder på med er riktig. I mål blir det alltid tydelig for meg at både forberedelsene og løp er viktig for meg. At jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å bruke en hel dag på å løpe mil etter mil når jeg i stede kunne vært sammen med familien. Medaljens bakside er gull verdt. Denne baksiden er nemlig også forsiden i hverdagen. Det er det som drar meg frem og pusher meg opp. Ikke bare knytte til løp i seg selv, men gjennom dette blir jeg også sterkere på andre arenaer i livet. Tilbake i mål står jeg stødigere enn jeg noen gang har stått. Jeg blir roligere, tøffere og får større utsikt i livet mitt.

Takk til Hof Toppers som utfordret meg mer enn jeg hadde forberedt meg på, gav meg enda bedre utsikt og motivasjon for å jakte flere ultramedaljer!

Løp og familieferie

Reisebrev del 2
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 av reisebrevet kan lese her

Etter å ha gjort oss kjent med hotellet, beliggenhet og tider for de ulike treningstilbudene hadde mannen og jeg planene klare for hvordan vi skulle få gjennomført treningen mens vi var på ferie. Vi hadde bestemte vi oss for at vi skulle utforske løpeterrenget i nærheten av hotellet de første dagene.

Den første dagen var det mannen som la ut litt før klokken 06.00 på morgenkvisten. Han fikk med seg både, soloppgang, bakkeløp og en tur innom nærmeste strand som lå 4 km unna. Dagen etter hadde han løpt i motsatt retning og fått med seg øde landeveier og moskeer oppover i fjellene.

Det var fint å løpe inne på hotellets område. Mange veier, motbakker og trapper å utforske. 

Jeg derimot var litt mer beskjeden i min utforsking av terrenget. Med mål om å finne frem til disse ferdigmerkede terrengløypene, som vi hadde lest om på hotellets nettsider på forhånd, holdt jeg meg innenfor hotellets område på mine første løpeturer. Selv om jeg ikke fant disse løypene med det første var det mye annet jeg fikk utforsket og trent hjertepumpa med. Det ble gode kilometer hvor jeg la inn intervall i de utallige trappene og bakkene som omkranset hotellet. Rett nedenfor hotellet var det også en egen liten "ute gym" med fantastisk utsikt mot fjellene.

Den tredje ettermiddagen var jeg litt småfrustrert over at jeg ikke hadde funnet frem til de samme løpeveiene som min mann. Selv om jeg allerede hadde hatt en intervalløkt på mølla i hotellets treningsrom den morgenen snek jeg på meg løpeskoene når resten av familien skulle ta seg en timeout før middag. Jeg smatt ut døra med beskjed om at "jeg blir bare borte i 20 minutter". Jeg beit tennene sammen og beveget meg utenfor hotellets område og opp mot bananplantasjene som klatret oppover i terrenget. Jeg løp litt rundt meg selv og hit og ditt før jeg endelig fikk se et skilt jeg måtte ha løpt forbi flere ganger....de merkede løypene! Jeg tillot meg selv å bruke ganske mye mer enn de 20 minuttene jeg hadde skissert til resten av familien, men rakk akkurat tilbake til middagen med en klar plan for hvor løpeturen skulle gå den neste morgenen.

Jeg innrømmer at jeg følte meg litt tøff der jeg løp  på øde veier, oppover og oppover sammen med soloppgangen. Godt med vann i sekken, smil om munnen og med ørene på stilk fulgte jeg godt med på spor i den tørre grussen som dekket stien og veiene jeg løp på.

En ettermiddagstur i terrenget hvor hotellet og boliger ses i bakgrunn

De ulike løypene var godt merket i terrenget på steiner og trær i fargene blått (som her), rødt, gult og grønt.
Alt etter hvilken løype som ble fulgt. 

Allerede etter 4 dager hadde jeg nemlig erfart at løshunder kunne dukke opp. Ikke spesielt farlige, men veldig ivrige på å markere sine territorier. I det jeg hørte en hane som gol i det fjerne og så et hus som kom til syne bak en sving la jeg også merke til hundespor i sanden på veien...og som forventet, etter noen hundre meter, skimtet jeg en sort labrador. Jeg snudde! Mye mulig denne hunden skulle minne meg på at jeg hadde løpt langt nok, for når jeg så på antall kilometer på klokka så var det ganske mange kilometer tilbake til hotellet.

Denne dagen smakte frokosten ekstra godt.

Det er noe eget med å løpe i ukjent terreng. Spenning, nye opplevelser, lukter, natur og med et hjerte som alltid dunker litt ekstra. Etter denne løpeturen følte jeg meg tøff og full av nye opplevelser i et varmt og vakkert landskap...og best av alt, jeg hadde funnet frem til noen steder som ikke mannen hadde oppdaget enda.