Viser innlegg med etiketten depresjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten depresjon. Vis alle innlegg

mandag 7. november 2011

Maske til besvær

Jeg er litt usikker på hva som gjør meg så sitrende forbannet om dagen, men noe er det.

Det som er mest irriterende er at jeg ikke vet HVORFOR jeg går rundt og er en tikkende bombe av en grinebiter...for jeg er ikke litt irritabel, jeg er over gjennomsnittet og har for lengst nærmet meg det nivået hvor min nærmeste anbefaler meg om å søke hjelp.

...og det som irriterer meg enda mer er at jeg hver fordømte morgen, før jeg går ut av døra, tar på meg en perfekt smilende og friskusaktig maske.

Gud som jeg hater denne maska til tider!

Og det som irriterer meg aller aller mest er at uansett hvor langt vekk jeg greier og grave ned denne maska kvelden i forveien, så ligger den rett foran beina mine når jeg står opp dagen etter.


Mest av alt har jeg lyst til å sparke maska pokker i vold og gå ut på trappa og hyle, skrike og rope så høyt og intenst som den forvirrede og tynnslitte småbarnsmammaen jeg er.

Jeg er sliten, jeg er trøtt og jeg vil sove!

....og trøster meg med at jeg er fryktelig glad i livet mitt




tirsdag 24. mai 2011

Sorg, savn og depresjon?

Jeg har brukt 14 dager på å akseptere at jeg har smerter i høyre kne. Smerten er ikke der hele tiden, men det murrer når jeg beveger meg, smeller til når jeg går i trapper og hugger til når jeg løper.

Kort oppsummert har jeg vært gjennom følgende:

Benektelse – ”Dette kan ikke skje med meg" (jeg er ikke sliten, dette går over til i morgen)
Sinne – ”Hvorfor skjer dette meg?" (all treningslære og sunn fornuft forsvinner)
Forhandling – ”Få dette til å forsvinne…” (jeg hviler i 2 dager og så prøver jeg meg på en ny løpetur....resultat: enda verre)
Depresjon – ”Jeg er for trist til å gjøre noe som helst” (kan jeg ikke løpe, så gidder jeg ikke gjøre noe)
Aksept – ”Jeg har forsonet meg med det som har skjedd” (jeg går til ortoped, bestiller spesialsåler ....og starter med alternativ trening)




På disse 14 dagene har jeg vært tilsynelatende helt grei å ha med å gjøre....eller?

Selv om jeg liker og tro at jeg har vært helt normal og lite hemmet av mine vondter, er det noe som sier meg at jeg har tilpasset meg i feil retning. Jeg inngår nå i samme kategori som den type kvinnemenneske som går under betegnelsen "hun er stein gal, hun må undersøkes og hun må få hjelp"

Hvorfor?


Jeg er fratatt dopet mitt!

Intensiv trening, som en løpetur, utløser morfinlignende stoffer i hjernen. Trening utløser en nevral flodbølge av kroppens eget narkotikum, endorfin.

Ikke bare løping, men all trening kan utløse en form for lykke- eller rusfølelse, dette kan også betegnes som Runner's high, endorfinkick og den noe mindre kjente løpsorgasmen.

Har du opplevd orgasme under en løpetur?

Du oppnår imidlertid ikke denne berusende orgasmen kun ved å jogge deg en rolig tur. Om du virkelig vil nå de store høyder må du slå til med en skikkelig innlevelse og intensitet over det normale. Ingenting kommer av seg selv....selv ikke et vondt kne!

Ikke nok med det, denne billige treningsrusen har også vist seg å ha lindrende effekt på kroniske smerter og depresjoner.

Dette er jo fantastisk...og gammelt nytt!

...men hva kom først?

Blir jeg deprimert av å ikke kunne trene eller trener jeg for å lindre depresjon?

....og kan det da tenkes at smertene i kneet vil forsvinne med enda mer løp og trening?


Lykke for vitenskapen, alternativ trening og en tålmodig samboer!