Denne journalen dokumenterer at jeg, mamma Jeanette, søkte om hjelp når mitt eldste barn var 6 måneder. Det er litt over 6 år siden nå.
Sakte men sikkert hadde det bygget seg opp etter fødselen. Jeg husker allerede på barselavdelingen at en snikende redsel tok tak i kroppen min og la seg som et lokk over hodet, følelser og rasjonell tankegang.
Jeg var redd!
Jeg var konstant bekymret. Ikke slik at jeg måtte opp og sjekke om Selma pustet om natten, noe jeg naturligvis også gjorde. Jeg sov ikke, jeg spiste ikke, jeg lyttet, jeg grublet og jeg lot tankene fange meg.
Jeg var livredd for å komme til å skade mitt eget barn. Jeg nektet å bade henne alene, synlige kniver måtte ryddes vekk fra kjøkkenbenken, vinduer måtte lukkes og kontrolleres opp til flere ganger og jeg hatet høyder og trafikkerte veier.
Redselen økte!
Hva om jeg ble gal, sinnsforvirret og ikke klarte ta meg av mitt eget barn? Hva om jeg en dag dyttet barnevogna ut i veien, trillet den utfor en bakke eller forlot barnet mitt ute i skogen?
Jeg var fanget!
Min kunst var at jeg klarte å skjule dette i lang tid. Ingen kunne se angsten som herjet på innsiden. Jeg laget mine egne rutiner for å klare stå opp om morgenen og komme meg ut av døra med Selma i vogna. Jeg gjennomførte hverdagen, deltok på babysvømming, trente, gikk på cafe, var sosial og gjorde hverdagens gjøremål. Men inni meg var jeg livredd og totalt oppspist.
Jeg holdt ut i 6 måneder. Jeg våknet en morgen og nektet å være alene hjemme. Jeg lå som en bylt i senga. Men et sted inne i mitt redselsfylte hode var det fortsatt et lite snev av meg selv igjen. Det eneste jeg visste var at jeg ikke var interessert i å leve med denne redselen. Jeg gråt mens jeg ringte, men fikk time etter noen få dager.
I underkant av 1 år gikk jeg ukentlig til samtale hos psykolog. Alltid i følge med Selma. Det var vi som var der sammen. Det er viktig å presisere at Selma merket like lite til min redsel som alle andre rundt meg. Hennes velvære, trygghet og behov var det viktigste for meg.
Jeg er stolt av meg selv som turte søke om hjelp tidsnok og jeg er evig takknemlig til helsepersonellet som tok meg på alvor fra starten av. Men mest av alt er jeg takknemlig for den psykologen som hjalp meg dette året. For meg vil hun alltid være spesiell. Til tross for at jeg ikke har sett henne på mange år, er hun fortsatt med meg, og sitter som en liten tskjekjerring på mine skuldre og hvisker innøvde tankemønstre og lure små knep som jeg benytter i hverdagens ballansegang.
Se på din redsel som tidevann
- det kommer
- det går
- pust med magen og stå det igjennom
La deg ikke fange!
- det går
- pust med magen og stå det igjennom
La deg ikke fange!
Ønsker alle mammaer der ute en riktig god og stolt morsdag!
Dette innlegget ble publisert første gang på morsdagen 12.02.2012
Nå ble jeg veldig stolt av deg, Jeanette! Det er et vanskelig tema du tar opp, det krever styrke å ta det opp, og ikke minst å publisere det. Gode teknikker fra psykologen din også, det enkle er ofte det beste. Heia deg!
SvarSlettSterk lesning! Bare en som er trygg på seg selv har mot nok til å stå fram med dette, Jeanette! Vær stolt av deg selv og ha en riktig god morsdag :-)
SvarSlettUtrolig flott lesing. Jeg har ei venninde som ble lekset opp og ned, og i mente over hvor farlig det var for barnet hennes å ha en mor med fødselsdepresjon. Og hvor skyldig datteren kom til å føle seg over at moren hadde det vanskelig når hun var baby.
SvarSlettNoe man virkelig IKKE trenger å slenge i fjeset på ei som er redd og skammes nok som det er. Så deter godt du ble tatt på alvor og hørt på.
God morsdag til deg også :)
Dette var sterk lesning! Takk for at du deler med oss.
SvarSlettJeg er innom deg for første gang i dag, og har nå lest meg flere måneder tilbake - for en inspirerende blogg du har! Jeg gleder meg til å komme tilbake.
Håper du har en fin mandag :)))
Enig med Helene!! Som jeg sa til deg da jeg så deg i sommer så er jeg veldig imponert over hva og hvordan du skriver!! Og som Inger Lise Jensen kommenterte, "det er godt vi kan kalle det tidevann!!"
SvarSlettJeg forsøkte å kommentere fra den nye bloggen min i går - gjør et nytt forsøk i dag :)
SvarSlettFOR et innlegg fra deg! Raust og ærlig, ekte og sårt. For ei dame du er, du imponerer til stadighet! Jeg vil bare gi deg en virtuell klem og rose deg for at du deler noe så personlig. Det er akkurat sånt jeg liker (bare at det gjorde jo vondt å høre hvor tøft det ble for deg..). Ønsker deg ei fin uke!
Mvh Elin