Løp og familieferie

Reisebrev del 2
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 av reisebrevet kan lese her

Etter å ha gjort oss kjent med hotellet, beliggenhet og tider for de ulike treningstilbudene hadde mannen og jeg planene klare for hvordan vi skulle få gjennomført treningen mens vi var på ferie. Vi hadde bestemte vi oss for at vi skulle utforske løpeterrenget i nærheten av hotellet de første dagene.

Den første dagen var det mannen som la ut litt før klokken 06.00 på morgenkvisten. Han fikk med seg både, soloppgang, bakkeløp og en tur innom nærmeste strand som lå 4 km unna. Dagen etter hadde han løpt i motsatt retning og fått med seg øde landeveier og moskeer oppover i fjellene.

Det var fint å løpe inne på hotellets område. Mange veier, motbakker og trapper å utforske. 

Jeg derimot var litt mer beskjeden i min utforsking av terrenget. Med mål om å finne frem til disse ferdigmerkede terrengløypene, som vi hadde lest om på hotellets nettsider på forhånd, holdt jeg meg innenfor hotellets område på mine første løpeturer. Selv om jeg ikke fant disse løypene med det første var det mye annet jeg fikk utforsket og trent hjertepumpa med. Det ble gode kilometer hvor jeg la inn intervall i de utallige trappene og bakkene som omkranset hotellet. Rett nedenfor hotellet var det også en egen liten "ute gym" med fantastisk utsikt mot fjellene.

Den tredje ettermiddagen var jeg litt småfrustrert over at jeg ikke hadde funnet frem til de samme løpeveiene som min mann. Selv om jeg allerede hadde hatt en intervalløkt på mølla i hotellets treningsrom den morgenen snek jeg på meg løpeskoene når resten av familien skulle ta seg en timeout før middag. Jeg smatt ut døra med beskjed om at "jeg blir bare borte i 20 minutter". Jeg beit tennene sammen og beveget meg utenfor hotellets område og opp mot bananplantasjene som klatret oppover i terrenget. Jeg løp litt rundt meg selv og hit og ditt før jeg endelig fikk se et skilt jeg måtte ha løpt forbi flere ganger....de merkede løypene! Jeg tillot meg selv å bruke ganske mye mer enn de 20 minuttene jeg hadde skissert til resten av familien, men rakk akkurat tilbake til middagen med en klar plan for hvor løpeturen skulle gå den neste morgenen.

Jeg innrømmer at jeg følte meg litt tøff der jeg løp  på øde veier, oppover og oppover sammen med soloppgangen. Godt med vann i sekken, smil om munnen og med ørene på stilk fulgte jeg godt med på spor i den tørre grussen som dekket stien og veiene jeg løp på.

En ettermiddagstur i terrenget hvor hotellet og boliger ses i bakgrunn

De ulike løypene var godt merket i terrenget på steiner og trær i fargene blått (som her), rødt, gult og grønt.
Alt etter hvilken løype som ble fulgt. 

Allerede etter 4 dager hadde jeg nemlig erfart at løshunder kunne dukke opp. Ikke spesielt farlige, men veldig ivrige på å markere sine territorier. I det jeg hørte en hane som gol i det fjerne og så et hus som kom til syne bak en sving la jeg også merke til hundespor i sanden på veien...og som forventet, etter noen hundre meter, skimtet jeg en sort labrador. Jeg snudde! Mye mulig denne hunden skulle minne meg på at jeg hadde løpt langt nok, for når jeg så på antall kilometer på klokka så var det ganske mange kilometer tilbake til hotellet.

Denne dagen smakte frokosten ekstra godt.

Det er noe eget med å løpe i ukjent terreng. Spenning, nye opplevelser, lukter, natur og med et hjerte som alltid dunker litt ekstra. Etter denne løpeturen følte jeg meg tøff og full av nye opplevelser i et varmt og vakkert landskap...og best av alt, jeg hadde funnet frem til noen steder som ikke mannen hadde oppdaget enda.

Kick-off med Hof Toppers

De siste månedene har jeg prioritert styrke og alternativ trening fremfor å løpe mil etter mil. Noen kilometer har det blitt men jeg har latt kroppen fått hvile etter påkjenningene alle de lange løpene medførte tidligere i år. Etter en periode med systematisk styrketrening og fokus på matinntak kjennes det som om kroppen begynner å bli klar for noen nye utfordringer.

Får å få i gang hodet og motivasjonen la jeg opp til et spontant testløp tidligere denne uken. Da jeg løp først over målstreken under Farris Ultra tidligere i sommer vant jeg et hotellopphold ved Farris Bad. Når dette oppholdet skulle benyttes tenkte jeg at det var på sin plass å løpe tilbake til Larvik- og slik ble det. Mens mannen leverte barna til barnepass løp jeg fra Holmestrand med Farris Bad som mål. Det ble en fin tur og ette litt over 6 timer og 64 kilometer på asfalt kunne jeg booke inn på Farris Bad sammen med mannen som hadde kjørt etter med bilen.

Denne løpeturen var også en test for å se om jeg var klar for det som hadde ligget som mitt ønske for høstens kick-off for meg selv- planen var å delta  på Hof Toppers 8. august om kroppen føltes klar. Turen fra Holmestrand til Larvik var litt vond og viste meg at kroppen trenger noen mer tid på å komme tilbake dit jeg vil.  Men en god løpeform skjer jo ikke av seg selv. Derfor skal jeg bruke Hof Toppers til å booste min egen motivasjon, ha det gøy og treffe igjen flere løpevenner. Gleder meg!

Målgang i Larvik etter 64 kilometer med et stort smil og bekreftelse på at jeg kan starte Hof Toppers 8. august

Hof 10-toppers var opprinnelig et turopplegg som fra 2009 i tillegg ble til en duatlonkonkurranse. Fra og med 2015 utvides det også til å bli ultraløp. Hof Toppers ultraløp har to distanser, 45 km over 5 topper med 1 600 høydemeter og 75 km over 7 topper med 2 400 høydemeter. Begge løypene er oppom Vestfolds høyeste punkt, Skibergfjellet 632 meter over havet.

Selv om jeg bor kun noen kilometer fra Hof har jeg ikke besteget noen av disse toppene tidligere så jeg gleder meg og er spent på utfordringene som venter. Dette blir en bra opplevelse og ta med seg og en god start på høsten 2015. 

Påmelding til Hof toppers Ultraløp finner du HER

Løpets Facebookside finner du HER

75 km starter med topp 6 og 7 (rød løype) før de går ut i 46 km løypa topp 1 - topp 5 (blå løype).

En aktiv famileferie i Tyrkia

Reisebrev del 1
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser

Jeg har i alle år, siden vi ble foreldre for 8 år siden, sagt at "syden får vent til barna har blitt større". Selv om jeg synes andre foreldre, som reiste av sted med små barn på tur til sydligere strøk, var både spreke og tøffe var jeg selv skeptisk og redd for alt fremmed og ukjent en reise ville by på. Vi ble derfor hjemme i påvente av at barna skulle bli eldre. Heldigvis ble også jeg tøffere etter noen år og når minstemann var godt over 1 år begynte vi for alvor å leke med tanken på å reise av sted til sydligere strøk. Vi hadde også oppdaget det faktum at enkelte av barna ville bli altfor mye mye eldre om vi skulle vente til alle tre var blitt større. Det ville ta for lang tid og gode familieopplevelser (og lærdom) ville kunne gå tapt i påvente av at reisefølget skulle bli gamle nok.



Å finne frem til en reise som dekket alle behov som familien hadde skulle vise seg å bli en liten labyrint i leting. Vi måtte bo komfortabelt slik at alle, inkludert de voksne, fikk netter med god søvn og aktivitetstilbudet måtte dekke både barna og de voksnes behov. Reisemålet måtte være trygt, det måtte være pent og rent, utsikt og tilrettelagt slik at feriedagene krevde minst mulig logistikk og planlegging knyttet til forflytting og aktivitetstilbud. Vi hadde ingen ønske om å måtte gjøre daglige utflukter for å få gode ferieopplevelser. Et hotell som hadde alt i umiddelbar nærhet og krevde minst mulig forflytning var det vi søkte på familiens første tur til sydligere strøk.

Løpetur som endte med en rundtur i en bananplantsje

Etter mye leting og søk sirklet vi oss frem til ulike reisemål og hoteller som går innunder fanen "aktiv ferie" og "sports hotell". Å finne en destinasjon som huser 5 personer og er tilrettelagt for god søvn og hvile for store og små ble neste utfordring. I samarbeid og med god veiledning fra Apollo reiser, deres utvalg av sports hotell og gode muligheter for en aktiv ferie landet vi på et reisemål i Tyrkia som så ut til å dekke hele familiens behov. Vi gledet oss.

Goldcity Holiday Resort ligger 15 km fra Alanya er bygd som et lite "tettsted" med alle mulige fasiliteter. Anlegget har velutstyrt innendørs treningsrom i tillegg til ulike i gruppetimer som aerobic og trening i basseng samt muligheter for minigolf, volleyball, bowling og biljard.



Hotellet har også løpebane, tennisbaner, fotballbaner av FIFA-standard og basseng med olympiske mål. Ved hovedbygningen ligger et stort barnebasseng med vannsklier for de yngste. I tillegg til barnebasseng og et lite badeland finnes det også en kunstig innsjø hvor man kan stå på vannski og leke seg med andre vannaktiviteter.

Oversiktlig barnebasseng for de aller minste- og pappan i ivrig lek.

Utsikt fra balkongen i vår leilighet

Vi ble innlosjert i en tipp topp leilighet over to plan som hadde flere balkonger, to bad og nok soverom slik at alle i familien fikk sove godt. Med vakker utsikt, omringet av bananplantasjer og pinjetrær, hadde vi direkte tilgang til et kupert terreng og treningsløyper med utfordrende stigninger. På forhånd var både mannen og jeg spente på mulighetene for løp da hotellet, sammen med ett av Sveriges fremste multisportlag, hadde kartlagt og merket opp løyper for å finne de beste løpe- og mountainbikerundene for sine gjester. Vi gledet oss spesielt til å utforske dette.

Hotellet hadde en egen hotellstrand med friske bølger og egen badebrygge

Familiens første flytur var gjennomført med glans, mammans skuldre var senket og allerede nå var jeg glad for at barna ikke hadde rukket å bli eldre før vi reiste på vår første tur sammen.

Vi ankom hotellet rett etter midnatt og benyttet derfor den første dagen på å hvile ut ved bassenget, orientere oss og få oversikt over hotellet og de ulike aktivitetene som ventet oss den neste uken. Førsteinntrykket var bra og stemte godt overens med det vi hadde forventet. Både små og store gledet seg over det som så ut til å kunne bli mange fine og aktive opplevelser de neste dagene.

Avslapping i "The waterfall bar" - gøy for små og store.

Plutselig på ferie!

Først når jeg satt på flyet gikk det opp for meg at jeg skulle på tur helt alene med min eldste datter på 8 år. Jeg kontanterte også for meg selv at dette ville bli det lengste jeg noen gang hadde vært borte fra mine to minste barn på 2 og 5 år. Sittende fastspent i flyet var det litt for sent å snu og i tillegg hadde jeg en litn frøken med stjerner i øynene ved min side- hennes første flytur var rett rundt hjørne.

Det var bare 23 timer siden jeg hadde bestilt turen og jeg hadde brukt kvelden og natta på å pakke, forberede forsikringer og ordne nødvendige ting. Dette var en tur som rett og slett ropte etter meg og min totalt utslitte kropp.Hodet mitt og kroppen hadde de siste ukene virkelig få kjenne på effektene av det siste årets små og store begivenheter for både familien og meg selv . I det jeg hadde bestilt turen slo det meg at jeg faktisk var litt usikker på om jeg i det hele tatt kom til å orke å ta meg til flyplassen neste dag- så tom for energi følte jeg meg.

Et døgn sener var jeg på vingene sammen med min lille reisevennine og vi ventet spent på å sette føttene på Tyrkisk gjord og busstransport videre til Kaya Side. Jeg liker å være spontan men jeg er også opptatt av kvalitet, god standard og tilbud som passer meg og reisefølget. Hotellet som var blinket ut var et all inclusive-hotell som blir regnet som ett av Apollo sine beste familiehoteller. I tillegg til barneklubb, svømmekurs og treningstimer synes vi det var veldig bra at hotellet lå rett ved strandkanten.

Hotellet lokket også med et omfattende utvalg av trenings- og sportsaktiviteter om gjestene ønsket å få opp pulsen. Sistnevnte burde jeg vel strengt tatt holde meg unna da høy puls er det som har betegnet med det siste året.

Vi storkoste oss fra første dag. Dette var en ferie jeg bevist gikk inn for å ligge og sitte på rumpa. Jeg skulle tvinge meg selv til å slappe av. Sove mye, spise og kose meg samme med 8 åringen. Trening og aktivitet var altså sekundært denne uken- helt bevist. Ser vi bort fra at min lille reisevennine konstant var på farta rundt og i bassenget samt opp og ned til stranden, så var det akkurat dette vi gjorde også- vi slappet av!

Døgnrytmen bestod av følgende:
kl 0800: Frokost
kl 0900: I en solseng ved bassenget
kl 1100: Aktivitetesklubb for 8 åring og trening for mamman
kl 1200: Lunsj
kl 1300: Ruslet en tur på stranda
kl 1500: mer mat....
kl 1730: Dro 8 åringen opp av bassenget
kl 1830: Middag
kl 2030: Mini disco
kl 2115: Show
kl 2215: Natta

Hver morgen klokken 08.00 var det morgen Yoga

Helt prefekt! Hotellet svarte til forventningene og jeg fikk både ladet og fylt på med energi. Det var en aktiv men avslappet atmosfære hvor vi hadde valget mellom å være for oss selv eller delta på aktiviteter og morsomheter i regi av både apollo og hotellets entertainere. Jeg bevilget meg selv en treningsøkt hver dag som hovedsakelig bestod i styrke og intervall. Jeg løp maks 10 km på disse 7 feriedagene og det kan ses på som hvile sammenlinet med min treningsbelastning det siste 1/2 året.

Hotellet hadde et velutstyrt og avkjølt treningsrom

På flyet hjem hadde jeg allerede bestemt meg for at den siste uka var den første i en tradisjon som var kommet for å bli..neste år er vi bare litt beder forberedt og begynner å pakke litt før.

Farris Ultra

Jeg la meg først ut fra start. Foran meg var det 3 menn som forsvant i det fjerne. Etter noen få kilometer kom det opp en sprek dame ved min side og jeg forsto raskt at hun ville forbi. Helt i orden tenkte jeg, det tempo hun holdt ble for tøft så tidlig og jeg lot hun forsvinne noen hundre meter i forkant. Etter noen kilometer var hun borte.

Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden og måler totalt 67 kilometer og 1100 høydemeter

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke stresse en meter av dette løpet. Jeg skulle kun kose meg og nyte naturen. Likevel dristet jeg meg denne dagen til å utfordre meg selv og la opp et tempo som var litt utenfor min komfortsone. Hodet var også med meg helt fra start og jeg la opp til strategiske og smarte samtaler med meg selv. Ved 5 kilometer traff jeg bakken med et smell så både kompresjonsstrømper og solbriller hang og slang. Jeg blødde fra albumen og kneet var også blodig og forslått. Jeg fant en bekk og skylte raskt av meg, beit tenna sammen og løp vidre. Kneet kjentes fint ut igjen etter 10 km og etter 15 km fant jeg ultraflyten. Jeg koste meg. Den viktigste mantraene som jeg holdt meg til denne dagen var "andre har kanskje en sterk motor, men når motoren er sliten har jeg beina- og disse beina kan løpe langt" ....og slik holdt jeg det gående for meg selv mens jeg lyttet til fuglekvitter og fokuserte på å fortsette i stede for å stoppe opp og bare se på naturen!

Etter 40 kilometer og bevis på at jeg fortsatt smiler

Etter tredje supportstasjon og passering av 41 km hadde beina fått varmet seg skikkelig og jeg kom meg igjen i fremste rekke av damene og lot meg selv overtale til å ytterligere presse farta over komfortsonen. Det er noe magisk hver gang når jeg "bare har 2 mil igjen" hvor kroppen alltid våkner og får klokkertro på det som for en liten stund tilbake virket helt ufattelig idiotisk vondt å sluttføre. Jeg vil i mål og jeg vil løpe fort!

Jeg går alltid i surr når det gjelder steder og tider for supportstasjoner og jeg kan heller ikke gjengi dette løpet annet enn at jeg drakk ufattelig mye vann, noe sportsdrikk, 1/2 rosinpakke, en sportsbar og litt nøtter. Varmen var intens og jeg søkte konstant etter bekker som hadde kaldt vann jeg kunne dyppe kroppsdeler oppi....mot slutten av løpet benyttet jeg meg til og med av vannflasker som var mistet av syklister dagen før under sykkelrittet. I de mest ulente partiene var det opptil flere vannflasker med vann som jeg helte over meg selv før jeg løp videre. Herlig avkjølende og med et smil om munnen synes jeg selv at jeg var verdens smarteste som kom opp med denne ideen om å bruke syklistens vannflasker til akutt nedkjøling.

De siste kilometerne var vonde. Jeg sjanglet og svimlet mens jeg telte meterne fremfor meg. Det var så ufattelig deilig å se at jeg klarte å gjennomføre dette løpet uten å ha gått på noen smell selv om jeg helt fra start hadde lagt meg litt over den farten jeg vanligvis er komfortabel med.

I mål ventet god stemning, cola og winerbrød samt rens av såre og forslåtte bein. Dette løpet gav meg en opptur. Hodet var med meg hele veien, kroppen oppførte seg slik den er trent og beina viste nok en gang at de tåler mange mange kilometer. I tillegg klarte jeg å tøffe meg litt ekstra og utfordre meg selv mens jeg koste meg i en flott ultraløype.

I mål krysset jeg av 67 kilometer og 1100 høydemeter på tiden 6 timer og 56 minutter. 

Denne dagen var jeg raskeste dame til mål og tok med meg førsteplassen hjem. 

Fjellmaraton 2015

Etter fjorårets Fjellmaraton var det en selvfølge at vi skulle tilbake å løpe over Valdresflya også i år. Hytta hadde vært booket siden vi reiste hjem i 2014. Vi skulle tilbake- helt klart.

Som alltid ventet jeg til siste liten med å melde meg på, ikke fordi jeg vurderte å ikke delta- men jeg ville se ann været før jeg bestemte meg for om det ble 21 km eller 42 km. Jeg fulgte værmeldinger og prognoser hele uken i forkant- og når det, to dager før løpet, så ut til å bli solgløtt under den riktige tiden på løpsdagen banket jeg inn en påmelding på full distanse over fjellet- 42 kilometer! Jeg la meg fornøyd til å sove og gledet meg til et nytt fjelleventyr som ventet meg over Valdresflya. Fredag morgen var alle værprognoser snudd på hodet. I tillegg til løpeskjorts og t-skjorte slang jeg med meg en foret løpejakke, lue og votter. Jeg skulle over dette fjellet uansett vær- jeg var klar!

Rett før avreise fredag ettermiddag kikket jeg innom nettet og så til stor skuffelse at løpstraseen var lagt om på grunn av været som var meldt løpsdagen. Jeg leste nøye begrunnelser fra arrangørene men var ikke helt overbevist om at en OMLEGGING skulle være nødvendig. At bussene som skulle frakte oss til start hadde sommerdekk og vandrehjemmet på Flya ikke var åpent var ikke helt god nok grunn. Jeg satt meg likevel i bilen mens jeg tenkte...."altså så ille kan da ikke dette været bli, det er jo snart sommer!"

Ha ha- men så ille ble det. Jeg lo av meg selv om mine "besserwisser" tanker når jeg løp oppover i fjellheimen dagen etter. Jeg trodde jeg skulle svime av de første 5 kilometerne- snødrevet som pisket meg i ansiktet tok nesten pusten fra meg, og når jeg kom til Båtskaret så jeg nesten ikke metern foran meg. Etter vending og på vei tilbake til sentrum hadde sportsdrikke og saft på supportstasjonene forvandlet seg til slush- iskaldt og med et snev av party midt i dette inferno av snø. Det er første gangen jeg måtte børste snø av iskalde bananer under et løp. En opplevelse- herlighet jeg lo!

Etter 10 kilometer hadde jeg egentlig bestemt meg for at det var helt ok å avrunde etter 21 kilometer. Men når jeg kom til toppen av Båtskaret igjen ombestemt jeg meg- selvfølgelig klarte jeg hele veien ut. Det føltes likevel helt latterlig å snu rundt og løpe samme runden enda en gang til når jeg rundet 21 kilometer. Jeg dro et lite "huffameg" brøl og konstaterte for meg selv at dette måtte jo se helt meningsløst og latterlig ut for utenforstående. Løpe opp og innover i dette fjellet enda en gang til!

De siste 2 milene føltes bedre enn de to første. Nå kunne jeg løypa, jeg visste at det flatet ut etter 8 kilometer og jeg var forberedt på at snødrevet bare ble enda mer intenst når jeg rundet svingen oppe ved Båtskaret...ved vending 21 kilometer var det godt jeg ikke var klar over at den andre runden skulle få servert enda hardere vær.

I en liten periode var jeg sikker på at politibilen som kjørte forsiktig oppover i snødrevet kom for å avbryte løpet. Jeg løp derfor på slik at jeg skulle komme lengst mulig før en eventuelt avblåsing. Det skjedde heldigvis ikke og jeg kom i mål med et stort smil og en klump i halsen- 42 kilometer og totalt blåst bort i snø.

Herlighet for et løp.Dette er en opplevelse jeg er så glad jeg fikk være med på. Dette vil i fremtiden huskes like klart som en solskinnsdag over Valdresflya. Jeg føler virkelig at jeg lever under slike påkjenninger Dette gir meg energi, det gir meg mening, det gir meg erfaring- og det gjør meg bedre kjent med meg selv som menneske. Jeg blir sterkere.

Takk nok en gang for et flott løp- jeg kommer tilbake!

Foto: Marit Rydland, Anita Øy og Oppland arbeiderblad

Resultater fra løpet og flere bilder ses HER

Løpet der ingenting stemte og alt gikk bra

Allerede før jeg startet på Ecotrail og de 80 kilometerne rundt Oslo visste jeg at dette løpet ikke hadde et godt utgangspunkt. Hele uka i forkant hadde jeg ladet negative tanker. Jeg hadde sovet minimalt, levert avsluttende eksamen 3 dager før start og konstant kjent etter alt som ikke stemte.

Spenningen som vanligvis gir seg til kjenne som sommerfugler i magen var byttet ut med nervøs kvalme- og mine positive tanker var totalt forduftet. Jeg var svart! Utad vistes ikke dette for noen- jeg holdt den alltid blide og positive tonen. I stede fleipet jeg med og lo av at flere hadde tro på at jeg skulle gjøre det bra i løpet. Innvendig var jeg sitrende frustrert og stresset for at jeg hadde blitt utpekt som mulig utfordrer til de potensielle vinnerne av dameklassen. Selv om dette selvfølgelig er ment godt fra alle rundt meg blir jeg stresset. Jeg løper ikke for tiden, jeg løper for opplevelsen. Og mest av alt var jeg irritert på meg selv som lot meg påvirke av disse forventningene- jeg hadde endret fokus. Jaget etter en god tid hadde nå presset seg foran mitt mål om en god opplevelse.

Allerede etter 8 kilometer hadde jeg så vondt mentalt og fysisk at jeg mest hadde lyst til å legge meg ned ved Akerselva og gråte. Når jeg kom til Maridalsvannet bestemte jeg meg for å holde farta jeg hadde startet med og kjempe til jeg traff mållinja. Lite visste jeg at dette skulle bli et av mine tøffeste løp noensinne. Ved passering 35 kilometer og påfyll av væske og mat ved Holmenkollen var det totalt svart i tankene. Jeg var så irritert på denne GPS trackeren som til stadighet skulle vise hvor jeg var. Jeg hadde lyst til å kjefte alle spådommer om gode tider ditt peppern gror. Jeg ville løpe, jeg ville kose meg og jeg ville nyte. I stede dro jeg videre fra Holmenkollen med klump i halsen og tårer i øynene. Hadde jeg først startet dette presset på meg selv, skulle jeg søren meg gjennomføre! Det var nemlig kun meg selv som lot dette presset få råde- tro meg, mest av alt var jeg sint på meg selv som ikke klarte å slappe av, fylle hodet med positive tanker og løpe slik jeg vanligvis gjør- med glede!

"Ikke snakk til meg, da begynner jeg bare å grine"

De resterende 45 kilometerne løp jeg med hjelp av fanden selv! Kroppen hadde det bare vondt. Ikke fordi den løp for fort men fordi den ikke hadde sovet, ikke hadde spist det den skulle og fordi den ikke hadde et positivt hode til å dra seg frem. Dama som styrte kroppen var totalt ute og kjørte.

Det eneste jeg ville var i komme meg i mål- i tillegg var jeg klinkende klar på at "Heretter skulle jeg BARE løpe maraton, ikke noe lenger"

Skuffet over meg selv trampet jeg oppover bakkene fra Sørkedalen- ikke søren om jeg skulle gi meg nå! En stund gikk jeg i svart og kan ikke gjengi så mye av hverken opplevelse eller det jeg så- jeg hadde gitt opp håpet om positive tanker og fokuserte heller på nøytrale tanker samtidig som kroppen skulle frem frem frem!

Ved matstasjonen ved Fossum gav jeg beskjed om "ikke noe prat med meg. da begynner jeg bare å grine". Aldri før har jeg telt 18 kilometer så etter meteren. Det var befriende å komme til Lysaker og utrolig godt å passere Bygdøy, Vika og Aker Brygge før jeg så Operan åpenbarte seg som et hvitt eventyrslott foran meg! Herlighet så deilig- og med ett følte jeg meg fryktelig teit som hadde sutret og klaget til meg selv de siste 78 kilometerne. Dette løpet hadde jo gått fint og egentlig helt strålende! I tillegg viste det seg at dette lille selvutnevnte helvete i en 80 kilometer "trail" løype hadde tikket meg inn til en real forbedring av egen tid på distansen.

Jeg skal selvfølgelig løpe langt igjen,og gjerne enda litt lenger fordi da kan jeg løpe roligere og mer med hodet, gjerne med noen gode løpevenner, store smil og uten dette maset om tid!

//Jeanette

PS: for de interesserte så løp jeg Ecotrail Oslo, 80 kilometer trail på tiden 9 timer og 20 minutter. Det holdt til en 14 plass av 45 kvinner og jeg er vel ganske så fornøyd og stolt :)