Fjellmaraton 2015

Etter fjorårets Fjellmaraton var det en selvfølge at vi skulle tilbake å løpe over Valdresflya også i år. Hytta hadde vært booket siden vi reiste hjem i 2014. Vi skulle tilbake- helt klart.

Som alltid ventet jeg til siste liten med å melde meg på, ikke fordi jeg vurderte å ikke delta- men jeg ville se ann været før jeg bestemte meg for om det ble 21 km eller 42 km. Jeg fulgte værmeldinger og prognoser hele uken i forkant- og når det, to dager før løpet, så ut til å bli solgløtt under den riktige tiden på løpsdagen banket jeg inn en påmelding på full distanse over fjellet- 42 kilometer! Jeg la meg fornøyd til å sove og gledet meg til et nytt fjelleventyr som ventet meg over Valdresflya. Fredag morgen var alle værprognoser snudd på hodet. I tillegg til løpeskjorts og t-skjorte slang jeg med meg en foret løpejakke, lue og votter. Jeg skulle over dette fjellet uansett vær- jeg var klar!

Rett før avreise fredag ettermiddag kikket jeg innom nettet og så til stor skuffelse at løpstraseen var lagt om på grunn av været som var meldt løpsdagen. Jeg leste nøye begrunnelser fra arrangørene men var ikke helt overbevist om at en OMLEGGING skulle være nødvendig. At bussene som skulle frakte oss til start hadde sommerdekk og vandrehjemmet på Flya ikke var åpent var ikke helt god nok grunn. Jeg satt meg likevel i bilen mens jeg tenkte...."altså så ille kan da ikke dette været bli, det er jo snart sommer!"

Ha ha- men så ille ble det. Jeg lo av meg selv om mine "besserwisser" tanker når jeg løp oppover i fjellheimen dagen etter. Jeg trodde jeg skulle svime av de første 5 kilometerne- snødrevet som pisket meg i ansiktet tok nesten pusten fra meg, og når jeg kom til Båtskaret så jeg nesten ikke metern foran meg. Etter vending og på vei tilbake til sentrum hadde sportsdrikke og saft på supportstasjonene forvandlet seg til slush- iskaldt og med et snev av party midt i dette inferno av snø. Det er første gangen jeg måtte børste snø av iskalde bananer under et løp. En opplevelse- herlighet jeg lo!

Etter 10 kilometer hadde jeg egentlig bestemt meg for at det var helt ok å avrunde etter 21 kilometer. Men når jeg kom til toppen av Båtskaret igjen ombestemt jeg meg- selvfølgelig klarte jeg hele veien ut. Det føltes likevel helt latterlig å snu rundt og løpe samme runden enda en gang til når jeg rundet 21 kilometer. Jeg dro et lite "huffameg" brøl og konstaterte for meg selv at dette måtte jo se helt meningsløst og latterlig ut for utenforstående. Løpe opp og innover i dette fjellet enda en gang til!

De siste 2 milene føltes bedre enn de to første. Nå kunne jeg løypa, jeg visste at det flatet ut etter 8 kilometer og jeg var forberedt på at snødrevet bare ble enda mer intenst når jeg rundet svingen oppe ved Båtskaret...ved vending 21 kilometer var det godt jeg ikke var klar over at den andre runden skulle få servert enda hardere vær.

I en liten periode var jeg sikker på at politibilen som kjørte forsiktig oppover i snødrevet kom for å avbryte løpet. Jeg løp derfor på slik at jeg skulle komme lengst mulig før en eventuelt avblåsing. Det skjedde heldigvis ikke og jeg kom i mål med et stort smil og en klump i halsen- 42 kilometer og totalt blåst bort i snø.

Herlighet for et løp.Dette er en opplevelse jeg er så glad jeg fikk være med på. Dette vil i fremtiden huskes like klart som en solskinnsdag over Valdresflya. Jeg føler virkelig at jeg lever under slike påkjenninger Dette gir meg energi, det gir meg mening, det gir meg erfaring- og det gjør meg bedre kjent med meg selv som menneske. Jeg blir sterkere.

Takk nok en gang for et flott løp- jeg kommer tilbake!

Foto: Marit Rydland, Anita Øy og Oppland arbeiderblad

Resultater fra løpet og flere bilder ses HER

Fjellmaraton 2014

Jeg deltok på mitt første Fjellmaraton i 2013 og var solgt fra første stund. Jeg løp halvmaraton (21 km) og hadde aldri vurdert å løpe hel distanse under dette løpet. Jeg så med store øyne på de som kom opp fjellsiden fra motsatt side og fortsatt sine siste 21 kilometer fra Valdresflya og ned til Beitostølen. I mine øyne var disse menneskene smågale og ufattelige tøffe.

Jeg meldte meg på dette årets Fjellmaraton 3 dager før selve løpet. Hvorfor så seint? Jeg misliker det presset en påmelding medfører ovenfor meg selv. Jeg ønsker å ha valget helt til siste slutt. Jeg visste jeg kom til å løpe, jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvor langt. 10 minutter før fristen for online påmelding gikk ut bestemt jeg meg og la inn en påmelding for helmaraton!

På plass i fjellheimen kvelden før løpet med startnummer i posen!

Å løpe hel distanse under årets Fjellmaraton var altså ikke planlagt. Jeg har ikke trent i 12 uker, 4 mnd eller et halvt år for denne turen på 42 km over fjellet. Men helt siden jeg sto på Valdresflya i 2013 i blåst, rein og sludd, og så de første maratonløperne passere, har jeg drømt om å gjøre akkurat det samme. Å løpe fra 950 høydemeter ved Besstrond opp til Valdredsflya (1380 m.o.h), ned til Bygdin (1000 m.o.h) videre opp til Båtskaret (1150 m.o.h) for så å avslutte 42 kilometer i Beitostølen (900 m.o.h) var en drøm som jeg nå skulle realisere!

Selv om jeg ikke hadde trent bevisst til selve løpet hadde jeg en klar fordel av det siste årets treningsbakgrunn. Mye har skjedd når det gjelder meg og mitt forhold til trening. I løpet av sommeren og høsten 2013 gikk jeg veldig lei løping. I starten ble jeg litt stresset, slik jeg alltid blir når jeg begynner å gå lei av noe jeg synes er skikkelig bra! Hva var galt? Men jeg har også lært meg "å bruke tiden" og vente på lysta. Det tok ikke lang tid før jeg forsto hva som hadde skapt mitt anstrengte forhold til løping. Det var mine egne krav som hadde gjort meg lei. Jeg, som til vanlig bruker løp som rekerasjon, avkobling, friluft og egentid, hadde blitt alt for opptatt av å prestere. Jeg ønsket å løpe raskere, sammenlignet meg med andres prestasjoner, og hadde satt meg som mål å løpe på en bestemt hårete tid under Oslo Maraton 2013.

Sakte men sikkert var det treningen som styrte meg- og ikke jeg som styrte treningen! Slik liker jeg ikke- jeg blir lei!

I mellomtiden gikk jeg ut å gjorde noe annet. Det ble mer styrke, flere gruppetimer og mer variert trening. Jeg trener fortsatt løping, men mindre enn før og jeg fyller heller på med styrketrening og annen kondisjonstrening. Jeg er blitt sterkere og jeg har fått lyst til å løpe igjen. Et bevis på dette fikk jeg da jeg "spontant" løp 60 km som pacer under TEC100 sammen med min mann i påsken. Dette var ikke planlagt, men jeg klarte det likevel og kroppen fungerte bra både under og etter løpet. Dette beviser at jeg er i ferd med å bygge en sterkere kropp!

Så tilbake til Fjellmaraton.

Det var først i bussen på vei til start hvor jeg ble fanget av tanken "hva har jeg gjort?". Bakkene vi kjørte nedover, og som vi senere skulle løpe opp igjen, virket helt tullete bratte. Sola som skinte utenfor fikk meg til å krisemaksimere rundt alle tenkelige utfall knyttet til dehydrering opp fjellsiden. Dette medførte at jeg tviholdt på en halvliterflaske med vann de første 5 kilometerne av løpet. Når den var inntatt - var jeg litt roligere. Jeg ville ikke komme til å besvime av utmattelse - jeg senket skuldrene, kastet flaska og løp videre i solskinnet.

Sammen før start!
Min mann løp sine 42 kilometer på 3 timer og 5 minutter og passerte målstreken en god stund før kona!
Det holdt til klasseseier og totalt 7. beste maratonløper over fjellet.

Turen over fjellet ble en suksess både for mannen og meg. Jeg løp på følelsen og ikke klokka. Når jeg passerte den første mila på rett over 50 minutter begynte jeg å skimte et håp om å nå Valdresflya rett før starten på halvmaraton. Jeg møtte motbakkene med små steg og lave skuldre, jeg drakk sportsdrikk og spiste bananer på hver drikkestasjon. Jeg vinket til passerende biler og heiet på meg selv. Jeg var rett og slett høy på naturen, egen person og prestasjon- helt vannvittig flott! Fuglekvitter, snø, fossebrus, sol og brøytekanter- jeg løp i et postkort- og jeg løp godt!

I det jeg nådde Valdresflya, og bakerste del av startfeltet til halvmaraton, hørte jeg startskuddet gå for 21 kilometer. Jeg nådde altså ikke gjennom folkemengden før starten på halvmaraton men ble i stede dratt over Valdresflya sammen med de 700 som startet der oppe. Fra å løpe alene opp fjellet var jeg plutselig en del av en kjempestor løpsfest når jeg nå skulle ta meg ned mot Bygdin og Beitostølen.

Passering av 30 kilometer utløste et spontant gledesutbrudd- HELT FANTASTISK! Sist jeg løp 30 kilometer hadde jeg 30 km igjen og var kun halvveis til mål. Disse 12 som var igjen denne dagen ble jo bare blåbær i forhold! Jeg hadde allerede vunnet!



Fra 38 kilometer begynte det å gjøre vondt - jeg klarte likevel å øke farta, passerte noen av de som hadde passert meg tidligere og heie på de som hadde mer vondt enn meg selv. Med et stort smil og knekk i knærne krysset jeg mål på 3.54. UFATTELIG FORNØYD!

Jeg er en spontanløper! Jeg løper ikke så raskt, men jeg er god på å løpe langt - og bedre skal jeg bli! Jeg gjør det i mitt tempo og når jeg selv har lyst!

Ikke mas, bare løp, vær tilstede og ha det gøy!

På flukt

Denne helgen pakket jeg bagen og flyktet til Lillehammer. Sport 1 hadde varemesse og gutta bruke helgen på å plukke ut ski og utstyr for neste vinter. Jeg var med- kun for å få en etterlengtede dose med husmorferie.

Men jeg legger heller ikke skjul på at det også passet utmerket å forlate Holmestrand akkurat denne helgen. Jeg tror rett og slett jeg hadde blitt sprø av å måtte omgitt meg med 1800 personer som alle skulle delta på Holmestrand Maraton - uten å skulle delta selv. Det hadde jo vært å regne som tortur.

Planen denne helgen var å løpe 21 km som forberedelse til Stockholm Maraton i juni. Men etter at lille frø i magen la seg godt til rette, snurpet igjen energinivået og tippet tyngdepunktet i en retning som fører til mer vralt en jogg- bestemte jeg meg tidlig for å gjennomføre 7 km istede.

Forrige uke måtte jeg innse at også dette slaget var tapt. Å skulle ha løpt 7 km med konkurranseinstinkt ville  ikke latt seg gjennomføre slik kroppen min er satt sammen nå. I stede ble det rolige og avslappende dager med mer tilpasset aktivitet i treningsrommet på hotellet. Helt fint det også:)

Men neste år stiller jeg til løp- og forberedelsene starter allerede denne høsten med melkespreng og barnevogn på slep!

Hurra og gratulerer til alle deltagere av årets Holmestrand Maraton- dette var utrolig sprekt!

Intervalltrening er ikke komfort?

Jeg skal bli god på å løpe og jeg skal løpe langt!

Distansen er bestemt til å være 42 195 meter og dato er satt til 25. september 2011.

Jeg er i startgropa i forhold til forberedelser og liker øktplaner som innholder komfortsoner og langturer.

Dette er jeg allerede ganske god på.

Intervalltrening er derimot ikke like lett å svelge. I min veden er intervall fryktelig slitsomt både fysisk og psykisk, og langt fra komfort.

Men for at jeg skal kunne takle 42 195 meter må jeg bli i enda bedre løpsform og jeg må belaste kroppen litt mer enn hva den er vant til. Jeg må bli god på å løpe i en intensitet og varighet som tilsvarer den intensitet og varighet jeg ønsker å holde 25. september.

Kvalitet blir et viktig stikkord i tiden fremover.

Det at mine impulsive løpeturer med barnevogna nå skal byttes ut med systematisk planlegging av trening gjør meg litt splittet....men også veldig veldig klar.

I dag tidlig ble jeg vekket av en haug med unnskyldninger for å kunne utsette min første planlagte intervalløkt, men jeg vant, plasserte Aksel på barnepassen og sto klar på tredemølla kl 10.01.

Klar ferdig....jeg er i gang!