Som alltid ventet jeg til siste liten med å melde meg på, ikke fordi jeg vurderte å ikke delta- men jeg ville se ann været før jeg bestemte meg for om det ble 21 km eller 42 km. Jeg fulgte værmeldinger og prognoser hele uken i forkant- og når det, to dager før løpet, så ut til å bli solgløtt under den riktige tiden på løpsdagen banket jeg inn en påmelding på full distanse over fjellet- 42 kilometer! Jeg la meg fornøyd til å sove og gledet meg til et nytt fjelleventyr som ventet meg over Valdresflya. Fredag morgen var alle værprognoser snudd på hodet. I tillegg til løpeskjorts og t-skjorte slang jeg med meg en foret løpejakke, lue og votter. Jeg skulle over dette fjellet uansett vær- jeg var klar!
Rett før avreise fredag ettermiddag kikket jeg innom nettet og så til stor skuffelse at løpstraseen var lagt om på grunn av været som var meldt løpsdagen. Jeg leste nøye begrunnelser fra arrangørene men var ikke helt overbevist om at en OMLEGGING skulle være nødvendig. At bussene som skulle frakte oss til start hadde sommerdekk og vandrehjemmet på Flya ikke var åpent var ikke helt god nok grunn. Jeg satt meg likevel i bilen mens jeg tenkte...."altså så ille kan da ikke dette været bli, det er jo snart sommer!"
Ha ha- men så ille ble det. Jeg lo av meg selv om mine "besserwisser" tanker når jeg løp oppover i fjellheimen dagen etter. Jeg trodde jeg skulle svime av de første 5 kilometerne- snødrevet som pisket meg i ansiktet tok nesten pusten fra meg, og når jeg kom til Båtskaret så jeg nesten ikke metern foran meg. Etter vending og på vei tilbake til sentrum hadde sportsdrikke og saft på supportstasjonene forvandlet seg til slush- iskaldt og med et snev av party midt i dette inferno av snø. Det er første gangen jeg måtte børste snø av iskalde bananer under et løp. En opplevelse- herlighet jeg lo!
Etter 10 kilometer hadde jeg egentlig bestemt meg for at det var helt ok å avrunde etter 21 kilometer. Men når jeg kom til toppen av Båtskaret igjen ombestemt jeg meg- selvfølgelig klarte jeg hele veien ut. Det føltes likevel helt latterlig å snu rundt og løpe samme runden enda en gang til når jeg rundet 21 kilometer. Jeg dro et lite "huffameg" brøl og konstaterte for meg selv at dette måtte jo se helt meningsløst og latterlig ut for utenforstående. Løpe opp og innover i dette fjellet enda en gang til!
De siste 2 milene føltes bedre enn de to første. Nå kunne jeg løypa, jeg visste at det flatet ut etter 8 kilometer og jeg var forberedt på at snødrevet bare ble enda mer intenst når jeg rundet svingen oppe ved Båtskaret...ved vending 21 kilometer var det godt jeg ikke var klar over at den andre runden skulle få servert enda hardere vær.
I en liten periode var jeg sikker på at politibilen som kjørte forsiktig oppover i snødrevet kom for å avbryte løpet. Jeg løp derfor på slik at jeg skulle komme lengst mulig før en eventuelt avblåsing. Det skjedde heldigvis ikke og jeg kom i mål med et stort smil og en klump i halsen- 42 kilometer og totalt blåst bort i snø.
Herlighet for et løp.Dette er en opplevelse jeg er så glad jeg fikk være med på. Dette vil i fremtiden huskes like klart som en solskinnsdag over Valdresflya. Jeg føler virkelig at jeg lever under slike påkjenninger Dette gir meg energi, det gir meg mening, det gir meg erfaring- og det gjør meg bedre kjent med meg selv som menneske. Jeg blir sterkere.
Takk nok en gang for et flott løp- jeg kommer tilbake!
Foto: Marit Rydland, Anita Øy og Oppland arbeiderblad
Resultater fra løpet og flere bilder ses HER
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar