Ultravasan 90 km

Nok en gang sto jeg på et hotellrom i Sverige og lurte på hva jeg holdt på med. Helt alene og bare meg selv….med en bag full av løperemedier...igjen. Men denne gangen var jeg ferdig med krisemaksimeringen. Jeg visste hvorfor jeg sto der og jeg var fullstendig klar over at dette ikke var en dum ide. Jeg var bare ufattelig sliten og hadde stor mangel på søvn. Jeg måtte sove og det måtte skje fort. Om 2 timer skulle jeg stå opp igjen .

I utgangspunktet hadde jeg slått fra meg deltagelse i Ultravasan 90 km, men noen dager før hadde jeg tatt utfordringen, meldt meg på og gjort klar for avreise dagen før løpet. Jeg ankom Mora natt til lørdag. Jeg ble hentet av bussen litt over 02.30 og kjørt til start i Sälen og klokken 05.00 gikk startskuddet.  Jeg var klar for 90 km på stier og landeveier i de svenske skoger og gledet meg til å tilbakelegge distansen mellom Sälen og Mora.

Jeg følte meg lett og fin i kroppen, litt utolmodig og spretten oppover de første bakkene. Pulsen var fin og jeg tenkte «dette er dagen for en god tur». Etter 2 mil snudde dette! Kroppen, som vanligvis, fungere best etter klokken 08.00, hadde hverken fått kaffe eller vært skikkelig på do. Dette fikke jeg smertelig erfare. Magevondt og smerter som ikke ville gi seg.  De neste 30 kilometerne var jeg innom toalett og busker sikkert 6-7 ganger….dette tar tid men jeg lot meg heldigvis ikke stresse. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at dette var MITT løp. Det vil si at jeg ikke skulle la meg påvirke av noe, hverken tid, tall,stopp, pauser eller andre uforutsette ting. Jeg skulle løpe slik at jeg også kunne slappe av og kose meg. Å bryte et løp vet vi alle at er uaktuelt for meg….så dette var uansett ingen utvei.

Rundt 50 kilometer hadde ikke kroppen mer som skulle ut og jeg hadde 1 mil hvor jeg følte meg lett og fin. Smilet lå på lur og jeg tenkte «YES, bare litt over 3 mil igjen». Jeg fikk kjølt hodet i iskaldt vann, drakk både cola og spiste salt. Men festen varte ikke lenge. Etter atter 2 mil, og totalt 70 km tilbakelagt, kunne elgen høre meg brøle…lenge og vel, svimmel og klein somlet jeg videre på min vei. 

Ved siste passering og notering av tid i Eldris fokuserte jeg på «skjerpings» og minst mulig sløvhet. Jeg var redd arrangørene ville stoppe meg og ikke latt meg fortsette om de tok en nærmere blikk på min tilstand. Det var en herlig befriende følelse å kunne løpe videre når 81 km var tilbakelagt og kun 9 km gjenstod. 

Siste passering av matstasjon i Eldris og 9 km til mål

De siste kilometerne var så vonde så vonde, men jeg fikk også energi av å tenke på alle kilometerne som var tilbakelagt. At jeg rett og slett hadde spydd og driti meg gjennom tilnærmet hele turen på 90 km gav meg et ekstra kick. Jeg brydde meg null over at min egen målsetning om en tid under 10 timer gikk fløyten med noen minutter.  Herregud som jeg følte meg god. Jeg hadde jo vunnet en liten mental seier i seg selv. Aldri før hadde jeg opplevd slike vonter under et løp og aldri hadde jeg trodd jeg skulle gjøre det. Min oppfattelse av å ha vondt i magen under løp var at "det kunne bare overses og tenkes bort"...ha ha så feil og så stor en smekk kan man gi seg selv. Jeg har vertfall lært at jeg skal drikke kaffen min og gå på do FØR jeg løper ut så tidlig på et løp neste gang. 

Uansett...når målet lå 3 km foran meg satt jeg inn det siste giret og det var befriende og "fly" forbi både damer og menn på min vei de siste kilometerne. Det var så utrolig gøy å løpe opp "Vasaloppsgatan" i Mora til stormende jubel og et merkelig sus inni eget hode. I mål seinet jeg om, fikk plassert svamper med iskaldt vann i hodet, servert en juicboks før de hjalp meg opp og stablet meg bort til medaljene. Herlighet så glad og fornøyd over å få en t-skjorte og medalje som bekreftet at jeg hadde klart løpet innen damenes "medaljtid".

Jeg kom ikke så langt før jeg la meg rett ned og med beina høyt på en fortauskant. Svimmel i toppen og utrolig stolt kunne konstatere jeg at dette hadde vært et veldig veldig viktig løp for meg. Jeg hadde seiret...og opplevd en utrolig flott soloppgang i de svenske skoger.

Vi ses igjen! 

Nye aktiviteter på familieferie

Reisebrev del 3
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 og 2 av reisebrevet kan lese her (1) og her (2)

Når vi er på ferie ønsker familien mest mulig ro og minst mulig planer. De første dagene ved Goldcity tok vi det derfor veldig rolig, stresset lite og utforsket kun det som var i umiddelbar nærhet. Men etter at jeg i forbindelse med mine løpeturer fikk et større overblikk over dette store hotellområde bestemte vi oss for å ta turen til hotellets Cable Park som lå 500 meter bortenfor hotellet.

Dette er en kunstig innsjø tilrettelagt for vannlek for ungdom og lekene voksne. Her står du på vannski, wakeboard o.l ved hjelp av et vaiersystem som drar deg over vannet.

I Innsjøen finnes også små hopp og railes for de som måtte trenge noen ekstra utfordringer. Heldigvis var det mannen som trakk det lengste strået og fikk lov til å prøve seg i denne kunstige innsjøen. Mamman og barna gjorde seg godt på land som ivrige tilskuere med oppmuntrende heiarop.

Våre barn lever nok i den oppfatningen av at pappan deres klarer det meste, derfor var de litt forundret når han gang på gang ikke klarte å komme seg mer enn noen 30 meter ut fra startblokka. Men når musikken ble skrudd på over vannparken øynet den eldste av våre barn håp og kom med følgende beskjed "Pappa, hør nå spiller de musikk, da blir det sikkert litt lettere for deg!?"

Etterhvert lot vi pappan holde på for seg selv og ruslet tilbake til hotellet for mer "avslapping og ro" ved barnebassenget.

Fortsettelse følger....

Medaljens bakside

Hof Toppers var et strålende arrangement fra start til mål. I forkant hadde jeg gledet meg stort til å utforske den 75 km lange løypa hvor jeg skulle tilbakelegge 2500 høydemeter fordelt på 7 ulike fjelltopper. Det ble et tøft løp hvor jeg opptil flere ganger bestemte meg for å slutte med ultraløp...aldri igjen. Så fikk jeg en opptur og skulle løpe for alltid. Slik holdt jeg det gående frem til 50 km. Da hadde jeg "bare" 25 km igjen og viste at mål var rett rundt hjørne. Etter 9 timer og 20 minutter, med et digert smil om munnen, kunne jeg krysse av for mitt tøffeste løp så langt, både mentalt og fysisk.

I mål fikk jeg en medalje.

Det sies at det er to sider av en medalje. Men når det gjelder ultraløp burde den flata som utgjør den smale sidekanten på medaljen også regnes med. Det vil altså si at en medalje som mottas etter et ultraløp har 3 sider. Følg med!

Først har du det forbanna slitet. De idiotisk lange distansene som jeg har hjernevasket meg selv til å tro at ikke er langt. Jeg har begynt å betegne et maratonløp på 42 km som "bare" og ser kun etter løp som måler mer enn 50 kilometer...helst så nærme 80 kilometer som mulig slik at jeg kan krysse av for gjennomførte 50 miles. Dette stiller jeg helt frivillig til start på, jeg gjentar HELT FRIVILLIG. Likevel begynner jeg å sutre til meg selv etter 30 kilometer. Vet selvfølgelig at jeg ikke tillater meg selv slik sutring og velger å fokusere på de positive tankene. Jeg hører meg selv hyle fra det innerste av hjertet....JEG VIL IKKE! I helgen, under Hof Toppers, hørte jeg også det vrengte seg av frustrasjon i magen. Etter 30 km måtte jeg kaste opp...det føltes vertfall slik. Men ingen ting kom opp, kun dundrende hodepine og stikkende varme i en 11 km lang MOTBAKKE. Jeg har aldri før blitt slått så hardt i hodet av den såkalte hammeren. Jeg regelrett inhalerte smerte og frustrasjon mens jeg bet tennene sammen og fortsatte på mine 45 km som gjenstod av løpet.

Dette slitet er altså sidekanten av en ultramedalje. Det er denne sidekanten med slit som binder sidene av medaljene sammen. Uten dette slitet ville ikke medaljen hatt hverken en bakside eller forside. Ultraløpere er avhengig, og kanskje besatt, av å kunne føle og kjenne på dette idiotisk vonde slitet.

Et ultraløp gjenspeiler livet, et tap, en seier, smerte, glede, tårer og bunnløs fortvilelse- hvor det alltid finnes en løsning og det er å stå løpet ut. Å komme i mål er som en fødsel. Når du krysser målstreken er det som om smerte, hodepine, kvalme og fortvilelse forsvinne på et blunk. Du løfter hendene i været og jubler. Det er dette som er forsiden av medaljen, I mål blir det bare bedre, det er gratulasjoner og klemmer uansett hvilket nummer du løp inn. Det er store smil og noen tårer. Det er lærdom og mestring. Det er vennskap og det er samhørighet. Det er skryt og det er klapp. Alle ser ut til å være lykkelige over å kunne gjøre noe så vondt, flott og tøft sammen...helt frivillig.

I mål får jeg også bekreftet at det er helt nødvendig med en bakside på medaljen. Alle timene som er løpt i skog og mark. Alle de gangene du lurer på om det du holder på med er riktig. I mål blir det alltid tydelig for meg at både forberedelsene og løp er viktig for meg. At jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å bruke en hel dag på å løpe mil etter mil når jeg i stede kunne vært sammen med familien. Medaljens bakside er gull verdt. Denne baksiden er nemlig også forsiden i hverdagen. Det er det som drar meg frem og pusher meg opp. Ikke bare knytte til løp i seg selv, men gjennom dette blir jeg også sterkere på andre arenaer i livet. Tilbake i mål står jeg stødigere enn jeg noen gang har stått. Jeg blir roligere, tøffere og får større utsikt i livet mitt.

Takk til Hof Toppers som utfordret meg mer enn jeg hadde forberedt meg på, gav meg enda bedre utsikt og motivasjon for å jakte flere ultramedaljer!

Løp og familieferie

Reisebrev del 2
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 av reisebrevet kan lese her

Etter å ha gjort oss kjent med hotellet, beliggenhet og tider for de ulike treningstilbudene hadde mannen og jeg planene klare for hvordan vi skulle få gjennomført treningen mens vi var på ferie. Vi hadde bestemte vi oss for at vi skulle utforske løpeterrenget i nærheten av hotellet de første dagene.

Den første dagen var det mannen som la ut litt før klokken 06.00 på morgenkvisten. Han fikk med seg både, soloppgang, bakkeløp og en tur innom nærmeste strand som lå 4 km unna. Dagen etter hadde han løpt i motsatt retning og fått med seg øde landeveier og moskeer oppover i fjellene.

Det var fint å løpe inne på hotellets område. Mange veier, motbakker og trapper å utforske. 

Jeg derimot var litt mer beskjeden i min utforsking av terrenget. Med mål om å finne frem til disse ferdigmerkede terrengløypene, som vi hadde lest om på hotellets nettsider på forhånd, holdt jeg meg innenfor hotellets område på mine første løpeturer. Selv om jeg ikke fant disse løypene med det første var det mye annet jeg fikk utforsket og trent hjertepumpa med. Det ble gode kilometer hvor jeg la inn intervall i de utallige trappene og bakkene som omkranset hotellet. Rett nedenfor hotellet var det også en egen liten "ute gym" med fantastisk utsikt mot fjellene.

Den tredje ettermiddagen var jeg litt småfrustrert over at jeg ikke hadde funnet frem til de samme løpeveiene som min mann. Selv om jeg allerede hadde hatt en intervalløkt på mølla i hotellets treningsrom den morgenen snek jeg på meg løpeskoene når resten av familien skulle ta seg en timeout før middag. Jeg smatt ut døra med beskjed om at "jeg blir bare borte i 20 minutter". Jeg beit tennene sammen og beveget meg utenfor hotellets område og opp mot bananplantasjene som klatret oppover i terrenget. Jeg løp litt rundt meg selv og hit og ditt før jeg endelig fikk se et skilt jeg måtte ha løpt forbi flere ganger....de merkede løypene! Jeg tillot meg selv å bruke ganske mye mer enn de 20 minuttene jeg hadde skissert til resten av familien, men rakk akkurat tilbake til middagen med en klar plan for hvor løpeturen skulle gå den neste morgenen.

Jeg innrømmer at jeg følte meg litt tøff der jeg løp  på øde veier, oppover og oppover sammen med soloppgangen. Godt med vann i sekken, smil om munnen og med ørene på stilk fulgte jeg godt med på spor i den tørre grussen som dekket stien og veiene jeg løp på.

En ettermiddagstur i terrenget hvor hotellet og boliger ses i bakgrunn

De ulike løypene var godt merket i terrenget på steiner og trær i fargene blått (som her), rødt, gult og grønt.
Alt etter hvilken løype som ble fulgt. 

Allerede etter 4 dager hadde jeg nemlig erfart at løshunder kunne dukke opp. Ikke spesielt farlige, men veldig ivrige på å markere sine territorier. I det jeg hørte en hane som gol i det fjerne og så et hus som kom til syne bak en sving la jeg også merke til hundespor i sanden på veien...og som forventet, etter noen hundre meter, skimtet jeg en sort labrador. Jeg snudde! Mye mulig denne hunden skulle minne meg på at jeg hadde løpt langt nok, for når jeg så på antall kilometer på klokka så var det ganske mange kilometer tilbake til hotellet.

Denne dagen smakte frokosten ekstra godt.

Det er noe eget med å løpe i ukjent terreng. Spenning, nye opplevelser, lukter, natur og med et hjerte som alltid dunker litt ekstra. Etter denne løpeturen følte jeg meg tøff og full av nye opplevelser i et varmt og vakkert landskap...og best av alt, jeg hadde funnet frem til noen steder som ikke mannen hadde oppdaget enda.

Kick-off med Hof Toppers

De siste månedene har jeg prioritert styrke og alternativ trening fremfor å løpe mil etter mil. Noen kilometer har det blitt men jeg har latt kroppen fått hvile etter påkjenningene alle de lange løpene medførte tidligere i år. Etter en periode med systematisk styrketrening og fokus på matinntak kjennes det som om kroppen begynner å bli klar for noen nye utfordringer.

Får å få i gang hodet og motivasjonen la jeg opp til et spontant testløp tidligere denne uken. Da jeg løp først over målstreken under Farris Ultra tidligere i sommer vant jeg et hotellopphold ved Farris Bad. Når dette oppholdet skulle benyttes tenkte jeg at det var på sin plass å løpe tilbake til Larvik- og slik ble det. Mens mannen leverte barna til barnepass løp jeg fra Holmestrand med Farris Bad som mål. Det ble en fin tur og ette litt over 6 timer og 64 kilometer på asfalt kunne jeg booke inn på Farris Bad sammen med mannen som hadde kjørt etter med bilen.

Denne løpeturen var også en test for å se om jeg var klar for det som hadde ligget som mitt ønske for høstens kick-off for meg selv- planen var å delta  på Hof Toppers 8. august om kroppen føltes klar. Turen fra Holmestrand til Larvik var litt vond og viste meg at kroppen trenger noen mer tid på å komme tilbake dit jeg vil.  Men en god løpeform skjer jo ikke av seg selv. Derfor skal jeg bruke Hof Toppers til å booste min egen motivasjon, ha det gøy og treffe igjen flere løpevenner. Gleder meg!

Målgang i Larvik etter 64 kilometer med et stort smil og bekreftelse på at jeg kan starte Hof Toppers 8. august

Hof 10-toppers var opprinnelig et turopplegg som fra 2009 i tillegg ble til en duatlonkonkurranse. Fra og med 2015 utvides det også til å bli ultraløp. Hof Toppers ultraløp har to distanser, 45 km over 5 topper med 1 600 høydemeter og 75 km over 7 topper med 2 400 høydemeter. Begge løypene er oppom Vestfolds høyeste punkt, Skibergfjellet 632 meter over havet.

Selv om jeg bor kun noen kilometer fra Hof har jeg ikke besteget noen av disse toppene tidligere så jeg gleder meg og er spent på utfordringene som venter. Dette blir en bra opplevelse og ta med seg og en god start på høsten 2015. 

Påmelding til Hof toppers Ultraløp finner du HER

Løpets Facebookside finner du HER

75 km starter med topp 6 og 7 (rød løype) før de går ut i 46 km løypa topp 1 - topp 5 (blå løype).

En aktiv famileferie i Tyrkia

Reisebrev del 1
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser

Jeg har i alle år, siden vi ble foreldre for 8 år siden, sagt at "syden får vent til barna har blitt større". Selv om jeg synes andre foreldre, som reiste av sted med små barn på tur til sydligere strøk, var både spreke og tøffe var jeg selv skeptisk og redd for alt fremmed og ukjent en reise ville by på. Vi ble derfor hjemme i påvente av at barna skulle bli eldre. Heldigvis ble også jeg tøffere etter noen år og når minstemann var godt over 1 år begynte vi for alvor å leke med tanken på å reise av sted til sydligere strøk. Vi hadde også oppdaget det faktum at enkelte av barna ville bli altfor mye mye eldre om vi skulle vente til alle tre var blitt større. Det ville ta for lang tid og gode familieopplevelser (og lærdom) ville kunne gå tapt i påvente av at reisefølget skulle bli gamle nok.



Å finne frem til en reise som dekket alle behov som familien hadde skulle vise seg å bli en liten labyrint i leting. Vi måtte bo komfortabelt slik at alle, inkludert de voksne, fikk netter med god søvn og aktivitetstilbudet måtte dekke både barna og de voksnes behov. Reisemålet måtte være trygt, det måtte være pent og rent, utsikt og tilrettelagt slik at feriedagene krevde minst mulig logistikk og planlegging knyttet til forflytting og aktivitetstilbud. Vi hadde ingen ønske om å måtte gjøre daglige utflukter for å få gode ferieopplevelser. Et hotell som hadde alt i umiddelbar nærhet og krevde minst mulig forflytning var det vi søkte på familiens første tur til sydligere strøk.

Løpetur som endte med en rundtur i en bananplantsje

Etter mye leting og søk sirklet vi oss frem til ulike reisemål og hoteller som går innunder fanen "aktiv ferie" og "sports hotell". Å finne en destinasjon som huser 5 personer og er tilrettelagt for god søvn og hvile for store og små ble neste utfordring. I samarbeid og med god veiledning fra Apollo reiser, deres utvalg av sports hotell og gode muligheter for en aktiv ferie landet vi på et reisemål i Tyrkia som så ut til å dekke hele familiens behov. Vi gledet oss.

Goldcity Holiday Resort ligger 15 km fra Alanya er bygd som et lite "tettsted" med alle mulige fasiliteter. Anlegget har velutstyrt innendørs treningsrom i tillegg til ulike i gruppetimer som aerobic og trening i basseng samt muligheter for minigolf, volleyball, bowling og biljard.



Hotellet har også løpebane, tennisbaner, fotballbaner av FIFA-standard og basseng med olympiske mål. Ved hovedbygningen ligger et stort barnebasseng med vannsklier for de yngste. I tillegg til barnebasseng og et lite badeland finnes det også en kunstig innsjø hvor man kan stå på vannski og leke seg med andre vannaktiviteter.

Oversiktlig barnebasseng for de aller minste- og pappan i ivrig lek.

Utsikt fra balkongen i vår leilighet

Vi ble innlosjert i en tipp topp leilighet over to plan som hadde flere balkonger, to bad og nok soverom slik at alle i familien fikk sove godt. Med vakker utsikt, omringet av bananplantasjer og pinjetrær, hadde vi direkte tilgang til et kupert terreng og treningsløyper med utfordrende stigninger. På forhånd var både mannen og jeg spente på mulighetene for løp da hotellet, sammen med ett av Sveriges fremste multisportlag, hadde kartlagt og merket opp løyper for å finne de beste løpe- og mountainbikerundene for sine gjester. Vi gledet oss spesielt til å utforske dette.

Hotellet hadde en egen hotellstrand med friske bølger og egen badebrygge

Familiens første flytur var gjennomført med glans, mammans skuldre var senket og allerede nå var jeg glad for at barna ikke hadde rukket å bli eldre før vi reiste på vår første tur sammen.

Vi ankom hotellet rett etter midnatt og benyttet derfor den første dagen på å hvile ut ved bassenget, orientere oss og få oversikt over hotellet og de ulike aktivitetene som ventet oss den neste uken. Førsteinntrykket var bra og stemte godt overens med det vi hadde forventet. Både små og store gledet seg over det som så ut til å kunne bli mange fine og aktive opplevelser de neste dagene.

Avslapping i "The waterfall bar" - gøy for små og store.

Plutselig på ferie!

Først når jeg satt på flyet gikk det opp for meg at jeg skulle på tur helt alene med min eldste datter på 8 år. Jeg kontanterte også for meg selv at dette ville bli det lengste jeg noen gang hadde vært borte fra mine to minste barn på 2 og 5 år. Sittende fastspent i flyet var det litt for sent å snu og i tillegg hadde jeg en litn frøken med stjerner i øynene ved min side- hennes første flytur var rett rundt hjørne.

Det var bare 23 timer siden jeg hadde bestilt turen og jeg hadde brukt kvelden og natta på å pakke, forberede forsikringer og ordne nødvendige ting. Dette var en tur som rett og slett ropte etter meg og min totalt utslitte kropp.Hodet mitt og kroppen hadde de siste ukene virkelig få kjenne på effektene av det siste årets små og store begivenheter for både familien og meg selv . I det jeg hadde bestilt turen slo det meg at jeg faktisk var litt usikker på om jeg i det hele tatt kom til å orke å ta meg til flyplassen neste dag- så tom for energi følte jeg meg.

Et døgn sener var jeg på vingene sammen med min lille reisevennine og vi ventet spent på å sette føttene på Tyrkisk gjord og busstransport videre til Kaya Side. Jeg liker å være spontan men jeg er også opptatt av kvalitet, god standard og tilbud som passer meg og reisefølget. Hotellet som var blinket ut var et all inclusive-hotell som blir regnet som ett av Apollo sine beste familiehoteller. I tillegg til barneklubb, svømmekurs og treningstimer synes vi det var veldig bra at hotellet lå rett ved strandkanten.

Hotellet lokket også med et omfattende utvalg av trenings- og sportsaktiviteter om gjestene ønsket å få opp pulsen. Sistnevnte burde jeg vel strengt tatt holde meg unna da høy puls er det som har betegnet med det siste året.

Vi storkoste oss fra første dag. Dette var en ferie jeg bevist gikk inn for å ligge og sitte på rumpa. Jeg skulle tvinge meg selv til å slappe av. Sove mye, spise og kose meg samme med 8 åringen. Trening og aktivitet var altså sekundært denne uken- helt bevist. Ser vi bort fra at min lille reisevennine konstant var på farta rundt og i bassenget samt opp og ned til stranden, så var det akkurat dette vi gjorde også- vi slappet av!

Døgnrytmen bestod av følgende:
kl 0800: Frokost
kl 0900: I en solseng ved bassenget
kl 1100: Aktivitetesklubb for 8 åring og trening for mamman
kl 1200: Lunsj
kl 1300: Ruslet en tur på stranda
kl 1500: mer mat....
kl 1730: Dro 8 åringen opp av bassenget
kl 1830: Middag
kl 2030: Mini disco
kl 2115: Show
kl 2215: Natta

Hver morgen klokken 08.00 var det morgen Yoga

Helt prefekt! Hotellet svarte til forventningene og jeg fikk både ladet og fylt på med energi. Det var en aktiv men avslappet atmosfære hvor vi hadde valget mellom å være for oss selv eller delta på aktiviteter og morsomheter i regi av både apollo og hotellets entertainere. Jeg bevilget meg selv en treningsøkt hver dag som hovedsakelig bestod i styrke og intervall. Jeg løp maks 10 km på disse 7 feriedagene og det kan ses på som hvile sammenlinet med min treningsbelastning det siste 1/2 året.

Hotellet hadde et velutstyrt og avkjølt treningsrom

På flyet hjem hadde jeg allerede bestemt meg for at den siste uka var den første i en tradisjon som var kommet for å bli..neste år er vi bare litt beder forberedt og begynner å pakke litt før.