Mindre aktivitet

De siste dager har det gjentatte ganger slått meg at det er unormalt stille fra den lille i magen- jeg har vært bortskjemt med tydelige spark og kraftige bevegelser til alle døgnets tider i lang tid- helt frem til forrige søndag, hvor det plutselig ble veldig rolig.

Jeg kunne fortsatt kjenne bevegelse og liv- men plutselig var alt så annerledes og mer utydelig. Jeg vet jo at babyen der inne blir større og får mindre plass for hver dag- men endringen kom så tydelig over natta.

Jeg fikk så noen dager med litt mer liv og røre i starten av uka- før det ble ubehagelig stille igjen nå rett før helgen.

Det er rart det der? Hvor altoppslukende denne søken etter liv i magen blir- jeg klarer ikke tenke på noe annet enn det å kjenne etter bevegelse- bekymringen vokser seg større fra time til time- jeg dulter og dunker, fyller på med iskald saft og spiser isbiter- men responsen uteblir og det er for meg helt stille.

Dette er virkelig en kvelende stillhet og det eneste jeg ønsker og ber om er at den lille der inne skal gi mammaen sin et skikkelig spark i siden!

Lørdag denne helgen ble det derfor tilbrakt noen timer for kontroll på sykehuset- og det første den lille spirrevippen gjorde når jeg la meg ned for en sparketest var å vise seg så aktiv at jordmor måtte gi opp forsøket på å feste måleinstrumentene. 

Men jeg følte meg ikke som noe hysterisk fleregangsfødene og heller ikke som noen overbekymret mor når legen kunne fortelle meg at både næringstilførsel og vekst så helt normalt ut. Undersøkelsene viste faktisk at den lille der inne har lagt seg med rumpa ned- i seteleie- noe som gir en naturlig forklaring på at jeg har kjent en betydelig nedgang i aktivitetsnivå og spark.

På sykehuset slo det meg også hvor mye mer klar jeg er for dette barnet enn hva jeg selv har trodd jeg er. For mens jeg selv har gått rundt og vært bekymret over at jeg ikke har hatt tid til å forberede meg til enda et barn er dette noe som har bygget seg opp ubevisst og vokst i takt med magen og babyen som skal komme. Det var en fin følelse- og mens jeg satt og ventet på undersøkelsene jeg måtte igjennom, var det faktisk godt å kjenne på bekymringene, mammafølelsen og båndene som er knyttet til et lite menneske som vi enda ikke har møtt.

Det er litt skremmende det der, men på en god måte!