Hvor ble smilet av?

Vi er allerede i gang med å lete etter personen som skal erstatte meg på jobb når jeg skal ut i svangerskapspermisjon.

I en samtale med en kollega kom spørsmålet angående smilet opp. Samtalen dreide seg om viktigheten av å finne frem til den personen som hadde smilet som en naturlig del av sin personlighet. Det smilet som varmer, inkluderer og skaper nærhet for våre treningskunder. 

Dette fikk meg til å tenke!

Hvor er mitt smil? Hvor er min varme og hvor inkluderende er jeg?

I hverdagens papirbunker, administrative oppgaver, treningsutstyr som skal fikses og rutiner som skal følges opp har jeg veldig lett for å snurpe munnen sammen, feste blikket bestemt foran meg og trekke på meg en bekymringsrynke midt i panna. Det som vipper hele dette uttrykket over på motsatt side av hva et smil ville gjort er at min bekymringsrynke er forvekslende lik det som også kan kalles en sinnarynke.

Jeg er ikke sinna, bare veldig veldig konsentrert! 

Bakdelen med denne konsentrasjonen er at jeg slutter å se alt og alle rundt meg, dagen blir grå og smilet synker dypere og dypere inn. Det er nesten sånn at jeg enkelte dager glemmer hvordan det er å smile. Og viktigst av alt, jeg glemmer at jeg har masse å smile av og for.

Så fra i dag er det skjerpings for frøken Johansen både på jobb og privat! 

Har du smilt i dag?