Ærlighet på en fredag

Bagen skulle vært pakket for lengst og jeg vært klar for avreise til fjells for alenehelg med pappa Jimmy. I stede gjør jeg ingenting, bortsett fra å jobbe og oppdatere meg på mail. Jeg er helt tom, helt utslitt og vet ikke hvordan jeg en gang skal få puttet meg selv inn i bilen når vi skal reise.

Å være hjemme med sykdom en hel uke, nattevåk, trøst og alt som hører til gjør meg ingenting- for det er der jeg vil være- jeg vil være hos barna mine når de er syke- det gir meg ro.

Det som sliter meg ut er den uendelige samvittigheten til resten av verden og at jeg ikke er der ute og gjør "oppgavene" mine. Hvorfor er det slik at jeg føler jeg må forsvare meg når jeg velger å være hjemme dag etter dag med syke barn?

Til stadighet dukker det opp hendelser i min hverdag som får meg til å revurdere og sette store spørsmålstegn med det livet vi lever. Skal jeg bruke livet mitt på denne drakampen? Skal jeg forsøke belage alt og alle- til en hver tid.

Hva er viktigst...og kan du se det før det er for sent?