Oslo Maraton er gøy!

For en dag! At det skulle være så gøy, og nervepirrende, på Oslo Maraton uten selv å løpe hadde jeg aldri trodd. Til og med barna har storkost seg i dag!

Jeg er mildt sagt overasket over min bedre halvdels resultat på dagens løp. Mannen i huset fullførte maraton for første gang og gjorde det veldig bra tatt i betraktning hans beskjedene løpstrening. Jeg klør meg fortsatt i hodet over at det er mulig å løpe inn til 3.11 på et maraton når man har minimalt med løpstrening i beina det siste året? Det må være en blanding av talent, gruff fra en aktiv fortid og at den beskjedene treninga han legger ned faktisk gjøres helt riktig!?

Jo da- kanskje han har noe å lære meg likevel:)

Det var Selma og jeg som var de mest ivrige på heiarop i dag- de to minste fant det for godt og sove seg gjennom store deler av selve løpet.

Fordelen med å være tilskuer til et maraton er at det også ble nok tid kakao, mat og amming på Peppes før vi gikk mot mål for å ta i mot pappa.

¨

Vi er alle superfornøyd med dagens innsats!

Gratulerer pappa Jimmy! 

Grønn av misunnelse

Akkurat nå er jeg grønn av misunnelse på alle som gjør klar for Oslo Maraton i morgen- ekstra misunnelige er jeg på de som skal løpe hele distansen på 42 195 meter.

Det skulle vært meg også!

Frem til i dag har jeg stått oppført som påmeldt deltager på akkurat denne distansen- men jeg har jo visst siden tidlig desember 2011 at dette ikke ville la seg gjennomføre. Et svangerskap er ikke akkurat den mest optimale oppladningen til et slikt løp.

I dag tok jeg derfor turen til Rådhusplassen i Oslo for å omregistrere mitt startnummer til å gjelde 10 kilometer (selv dette er jo for langt akkurat nå). Nå gjenstår det å se om jeg benytter dette startnummeret i morgen tidlig eller om jeg i stede handler klokt og inntar tribuneplassen i sola sammen med barna for langing av energi og ivrige motivasjonsrop til pappan i huset.

Hverdagskryt

Stikker bare innom for å si at:

det er høst

det er sol

det er farger

det er ammetåke

det er hverdag

det er slik det skal være

også vil jeg gjerne gni det inn at 

JEG KOSER MEG 

Foran skjema uten fasit

Enkelte vil nok si at jeg ligger noe før skjema når jeg forteller at jeg denne helgen, snaue 5 uker etter fødsel, tok min første løpe joggetur- FANTASTISK! Turen var totalt 7 km lang og tok i overkant av 50 minutter- en fin fin start i rolig tempo:)

Dette er kanskje litt tidlig- men når alt føles veldig greit, kroppen kjennes klar og jeg ikke har noen smerter- ser jeg ingen problemer med dette. I tillegg kjenner jeg hele tiden etter når jeg er i aktivitet og unngår alle bevegelser og øvelser som gir ubehag.

Min tilnærming til aktivitet etter fødsel har så langt vært:

• Lange gåturer minst 5 ganger per uke med/uten barnevogn i raskt tempo.
• Jogging/løp i motbakke 1-3 ganger per uke i 2-3 uker.
• Når dette har fungert fint og jeg har vært uten smerter og stølhet dagen etter aktivitet har jeg beveget meg videre til neste nivå/høyere intensitet.
• Nå, 5 uker etter fødselen, er kroppen klar for en forsiktig tilnærming til mer målrettet jogging/løping. I begynnelsen vil jeg fokusere på lett og rolig jogg på flatene og i oppoverbakker. For å skåne bekkenet mest mulig vil jeg i en overgangsfase benytte lett gange i alle nedoverbakker.
• Dette vil jeg forsøke gjennomføre 3 ganger per uke av økter på maks 60 minutter.
• Mykere underlag(skog/grus) er å foretrekke fremfor asfalt.

En viktig huskeregel er at selv om det finnes gode anbefalinger finnes det likevel ingen fasit- vi er alle forskjellige og det viktigste er derfor å kjenne sin egen kropp og handle klokt.

Jeg er skikkelig flink!

Jeg er rimelig stolt av at jeg er så innmari god på å la hus være hus, rot være rot og med den største selvfølge innrømme at vi har anskaffet oss en hel koloni med hybelkaniner den siste måneden!

Rett og slett flink til å kose meg har jeg blitt!

...og når jeg først er i gang med selvskrytet pøser jeg på med bilder fra en toppers tur Eline og jeg hadde til Brannåsen i dag!

Herlig høstdag som visker ut både nattevåk, ammetåke og en sliten kropp!

Jo da- slike dager gjør meg godt!

...og litt stolt!

En liten frøken som vet å kose seg.

...og en mamma som har det ganske så bra!

Både pupp og nistemat ble servert før tilbaketuren- ikke verst!

En mamma uten friluft!

Det har vært helg- en intens helg, eller alle helger er egentlig intense i dette huset.

Jeg har inntrykk av at når andre setter seg avslappet ned med et glass rødvin på fredagskveld og deler dette med alle sine venner på Facebook så skjer det stikk motsatte her hjemme hos oss- det buldrer, braker og lades opp til en skikkelig heidundranes festhelg som fylles med en blanding av barnelatter og krig mellom to søsken.

Når mandagen kommer sitter jeg som et spørsmålstegn og lurer på hva som egentlig skjedde- og i dag tidlig må jeg innrømme at jeg var fylt av litt tvil, dårlig samvittighet og en snikende redsel for at jeg egentlig ikke strekker helt til. Ekstra ille ble det da jeg også måtte innrømme ovenfor meg selv at vi denne helgen ikke hadde fått plass til noen samlet familieaktivitet ute i friluft.

Huff- hvordan skal dette gå?

At Selma hadde vært på sin første friluftstur alene, uten oss foreldre, og at vi hadde vært på fest hele søndagen i Oslo glemte jeg i forbifarta!

Hviletiden er over

Etter 3 uker med hviletid og tilrettelegging for et nytt familiemedlem var det i går tid for min største utfordring så langt som trebarnsmamma. Etter barnehagen pakket jeg bilen med alle barna og gjorde klar for Friidrettens dag på Hvitstein stadion - pappa Jimmy var på jobb så denne utfordringen måtte jeg klare alene.

Heldigvis ble det tommel opp for både barna og mamman slik at vi kunne reise slitne og fornøyd hjem igjen etter noen timer med aktivitet- phu!