I seiersrus

Etter min første fødsel for 5 år siden følte jeg meg misslykket. Jeg hadde gledet meg så til selve fødselen, opplevelsen det skulle gi meg og erfaringen jeg skulle sitte igjen med. Dette var noe jeg oppriktig trodde jeg kom til å mestre med glans. I ettertid ser jeg kansje at jeg var litt kjepphøy- som en nybegynner på ski som tror det bare er å sette utfor Holmenkollen og la det stå til før en perfekt landing til stormende og historisk jubelbrus i bunn av bakken. Slik fungerte det selvfølgelig ikke.

Fra vannet gikk og første rie meldte seg fikk jeg panikk, jeg husker hvordan redselen tok meg for hvert nye tak og panikken var til slutt så overvelmende og altoppslukende at jeg overhodet ikke tenkte klart.

Når det hele var over og jeg satt lykkelig med min førstefødte i armene hadde jeg likevel en følelse av å ha misslyktes- jeg som til vanligvis aldri gav opp, tok utfordringer på strak arm og jobbet hardt til resultatet var nådd- hadde rett og slett floppet når det kom til min første fødsel. Jeg satt tilbake med en følelse av å ha tatt mitt livs første og største jumboplass.

Under hele mitt andre svangerskap gikk jeg derfor til samtale hos jordmor hvor hovedfokus var fødsel, redsel og angst. Jeg ønsket meg så en bedre opplevelse denne andre gangen jeg skulle føde. Jeg øvde og trente, terpet og pustet. I ukesvis hadde jeg fokus på tankemønster, pust og holdning knyttet til fødsel nummer to. Og det gikk strålende- jeg var nesten litt for avslappet- og brukte så god tid på pust og hvile hjemme at vi nesten ikke rakk frem til fødestua før mellomstemann var ute! Tross for at det ble noe kaotisk på slutten følte jeg meg likevel som en mester denne gangen- jeg hadde fulgt mitt innøvde mønster til punkt og prikke- jeg hadde tatt min første medalje- og det uten noen form for smertelindring.

Denne uken har jeg født mitt tredje barn. Jeg ble først oppgitt og irritert. Riene var akkurat slik de skulle være- forferdelige og intenst vonde- men de kom så sjeldent! Dette gav meg alt for mye tid til å tenke- tankene svirret og jeg ble svimmel. Tiden mellom hver rie gav rom for å gruet meg, tenke på alt som kunne gå galt og jeg ble bekymret for at jeg ville bli redd og fylt med fødselsangst igjen! Dette var noe jeg overhodet ikke var interessert i- ikke enda en jumboplass! Vi kjørte derfor rolig til sykehuset- jeg ville ha fortgang i dette før tankespinn, kortpustheten og angsten tok kvelertak på meg. Og fortgang ble det- etter undersøkelse ventet vi 2 timer og fikk deretter en fødestue. Vi diskuterte litt frem og tilbake før det ble bestemt at vannet skulle tas og 45 minutter senere var min tredje fødsel overstått -nok en gang uten bruk av smertelindring.

Lykke!

Tilbake satt en Olympisk mester med en berusende følelse og en stolthet som ikke kan beskrives- vårt tredje barn var født! Natt til 14. august 2012 var det ingen som kunne utkonkurrere oss i den OL grenen som går under betegnelsen Fødsel! Vi, både Jimmy og jeg, hadde vært så sabla gode denne gangen! Vi var rett og slett overlegene og vant vårt Olympisk gull med historisk god margin- ingen andre hadde vært i nærheten (vi var alene på føden)

I liket med flere andre mestere før meg ønsker jeg nå og gi meg mens jeg er på topp! Jeg har derfor valgt og legge opp etter denne seieren. Det blir ikke flere mesterskap, hverken i svangerskap eller fødsler, ingen flere jumboplasser og heller ikke gullmedaljer. Istede skal jeg kose meg glugg ihjel med det jeg allerede har oppnådd- og vil med dette overlate de neste famileforøkelser, mesterskap og fødsler til alle dere andre- lykke til!

MERK: i etterkant har selvfølgelig plasseringen knyttet til min første fødsel blitt grundig gransket og diskutert- noe som har medført at min selvutnevnte jumboplassering er blitt flyttet et godt stykke opp på resultatlista og ligger nå rett innenfor en topp 10 plassering- ikke verst!