Farris Ultra

Jeg la meg først ut fra start. Foran meg var det 3 menn som forsvant i det fjerne. Etter noen få kilometer kom det opp en sprek dame ved min side og jeg forsto raskt at hun ville forbi. Helt i orden tenkte jeg, det tempo hun holdt ble for tøft så tidlig og jeg lot hun forsvinne noen hundre meter i forkant. Etter noen kilometer var hun borte.

Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden og måler totalt 67 kilometer og 1100 høydemeter

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke stresse en meter av dette løpet. Jeg skulle kun kose meg og nyte naturen. Likevel dristet jeg meg denne dagen til å utfordre meg selv og la opp et tempo som var litt utenfor min komfortsone. Hodet var også med meg helt fra start og jeg la opp til strategiske og smarte samtaler med meg selv. Ved 5 kilometer traff jeg bakken med et smell så både kompresjonsstrømper og solbriller hang og slang. Jeg blødde fra albumen og kneet var også blodig og forslått. Jeg fant en bekk og skylte raskt av meg, beit tenna sammen og løp vidre. Kneet kjentes fint ut igjen etter 10 km og etter 15 km fant jeg ultraflyten. Jeg koste meg. Den viktigste mantraene som jeg holdt meg til denne dagen var "andre har kanskje en sterk motor, men når motoren er sliten har jeg beina- og disse beina kan løpe langt" ....og slik holdt jeg det gående for meg selv mens jeg lyttet til fuglekvitter og fokuserte på å fortsette i stede for å stoppe opp og bare se på naturen!

Etter 40 kilometer og bevis på at jeg fortsatt smiler

Etter tredje supportstasjon og passering av 41 km hadde beina fått varmet seg skikkelig og jeg kom meg igjen i fremste rekke av damene og lot meg selv overtale til å ytterligere presse farta over komfortsonen. Det er noe magisk hver gang når jeg "bare har 2 mil igjen" hvor kroppen alltid våkner og får klokkertro på det som for en liten stund tilbake virket helt ufattelig idiotisk vondt å sluttføre. Jeg vil i mål og jeg vil løpe fort!

Jeg går alltid i surr når det gjelder steder og tider for supportstasjoner og jeg kan heller ikke gjengi dette løpet annet enn at jeg drakk ufattelig mye vann, noe sportsdrikk, 1/2 rosinpakke, en sportsbar og litt nøtter. Varmen var intens og jeg søkte konstant etter bekker som hadde kaldt vann jeg kunne dyppe kroppsdeler oppi....mot slutten av løpet benyttet jeg meg til og med av vannflasker som var mistet av syklister dagen før under sykkelrittet. I de mest ulente partiene var det opptil flere vannflasker med vann som jeg helte over meg selv før jeg løp videre. Herlig avkjølende og med et smil om munnen synes jeg selv at jeg var verdens smarteste som kom opp med denne ideen om å bruke syklistens vannflasker til akutt nedkjøling.

De siste kilometerne var vonde. Jeg sjanglet og svimlet mens jeg telte meterne fremfor meg. Det var så ufattelig deilig å se at jeg klarte å gjennomføre dette løpet uten å ha gått på noen smell selv om jeg helt fra start hadde lagt meg litt over den farten jeg vanligvis er komfortabel med.

I mål ventet god stemning, cola og winerbrød samt rens av såre og forslåtte bein. Dette løpet gav meg en opptur. Hodet var med meg hele veien, kroppen oppførte seg slik den er trent og beina viste nok en gang at de tåler mange mange kilometer. I tillegg klarte jeg å tøffe meg litt ekstra og utfordre meg selv mens jeg koste meg i en flott ultraløype.

I mål krysset jeg av 67 kilometer og 1100 høydemeter på tiden 6 timer og 56 minutter. 

Denne dagen var jeg raskeste dame til mål og tok med meg førsteplassen hjem. 

Fjellmaraton 2015

Etter fjorårets Fjellmaraton var det en selvfølge at vi skulle tilbake å løpe over Valdresflya også i år. Hytta hadde vært booket siden vi reiste hjem i 2014. Vi skulle tilbake- helt klart.

Som alltid ventet jeg til siste liten med å melde meg på, ikke fordi jeg vurderte å ikke delta- men jeg ville se ann været før jeg bestemte meg for om det ble 21 km eller 42 km. Jeg fulgte værmeldinger og prognoser hele uken i forkant- og når det, to dager før løpet, så ut til å bli solgløtt under den riktige tiden på løpsdagen banket jeg inn en påmelding på full distanse over fjellet- 42 kilometer! Jeg la meg fornøyd til å sove og gledet meg til et nytt fjelleventyr som ventet meg over Valdresflya. Fredag morgen var alle værprognoser snudd på hodet. I tillegg til løpeskjorts og t-skjorte slang jeg med meg en foret løpejakke, lue og votter. Jeg skulle over dette fjellet uansett vær- jeg var klar!

Rett før avreise fredag ettermiddag kikket jeg innom nettet og så til stor skuffelse at løpstraseen var lagt om på grunn av været som var meldt løpsdagen. Jeg leste nøye begrunnelser fra arrangørene men var ikke helt overbevist om at en OMLEGGING skulle være nødvendig. At bussene som skulle frakte oss til start hadde sommerdekk og vandrehjemmet på Flya ikke var åpent var ikke helt god nok grunn. Jeg satt meg likevel i bilen mens jeg tenkte...."altså så ille kan da ikke dette været bli, det er jo snart sommer!"

Ha ha- men så ille ble det. Jeg lo av meg selv om mine "besserwisser" tanker når jeg løp oppover i fjellheimen dagen etter. Jeg trodde jeg skulle svime av de første 5 kilometerne- snødrevet som pisket meg i ansiktet tok nesten pusten fra meg, og når jeg kom til Båtskaret så jeg nesten ikke metern foran meg. Etter vending og på vei tilbake til sentrum hadde sportsdrikke og saft på supportstasjonene forvandlet seg til slush- iskaldt og med et snev av party midt i dette inferno av snø. Det er første gangen jeg måtte børste snø av iskalde bananer under et løp. En opplevelse- herlighet jeg lo!

Etter 10 kilometer hadde jeg egentlig bestemt meg for at det var helt ok å avrunde etter 21 kilometer. Men når jeg kom til toppen av Båtskaret igjen ombestemt jeg meg- selvfølgelig klarte jeg hele veien ut. Det føltes likevel helt latterlig å snu rundt og løpe samme runden enda en gang til når jeg rundet 21 kilometer. Jeg dro et lite "huffameg" brøl og konstaterte for meg selv at dette måtte jo se helt meningsløst og latterlig ut for utenforstående. Løpe opp og innover i dette fjellet enda en gang til!

De siste 2 milene føltes bedre enn de to første. Nå kunne jeg løypa, jeg visste at det flatet ut etter 8 kilometer og jeg var forberedt på at snødrevet bare ble enda mer intenst når jeg rundet svingen oppe ved Båtskaret...ved vending 21 kilometer var det godt jeg ikke var klar over at den andre runden skulle få servert enda hardere vær.

I en liten periode var jeg sikker på at politibilen som kjørte forsiktig oppover i snødrevet kom for å avbryte løpet. Jeg løp derfor på slik at jeg skulle komme lengst mulig før en eventuelt avblåsing. Det skjedde heldigvis ikke og jeg kom i mål med et stort smil og en klump i halsen- 42 kilometer og totalt blåst bort i snø.

Herlighet for et løp.Dette er en opplevelse jeg er så glad jeg fikk være med på. Dette vil i fremtiden huskes like klart som en solskinnsdag over Valdresflya. Jeg føler virkelig at jeg lever under slike påkjenninger Dette gir meg energi, det gir meg mening, det gir meg erfaring- og det gjør meg bedre kjent med meg selv som menneske. Jeg blir sterkere.

Takk nok en gang for et flott løp- jeg kommer tilbake!

Foto: Marit Rydland, Anita Øy og Oppland arbeiderblad

Resultater fra løpet og flere bilder ses HER

Løpet der ingenting stemte og alt gikk bra

Allerede før jeg startet på Ecotrail og de 80 kilometerne rundt Oslo visste jeg at dette løpet ikke hadde et godt utgangspunkt. Hele uka i forkant hadde jeg ladet negative tanker. Jeg hadde sovet minimalt, levert avsluttende eksamen 3 dager før start og konstant kjent etter alt som ikke stemte.

Spenningen som vanligvis gir seg til kjenne som sommerfugler i magen var byttet ut med nervøs kvalme- og mine positive tanker var totalt forduftet. Jeg var svart! Utad vistes ikke dette for noen- jeg holdt den alltid blide og positive tonen. I stede fleipet jeg med og lo av at flere hadde tro på at jeg skulle gjøre det bra i løpet. Innvendig var jeg sitrende frustrert og stresset for at jeg hadde blitt utpekt som mulig utfordrer til de potensielle vinnerne av dameklassen. Selv om dette selvfølgelig er ment godt fra alle rundt meg blir jeg stresset. Jeg løper ikke for tiden, jeg løper for opplevelsen. Og mest av alt var jeg irritert på meg selv som lot meg påvirke av disse forventningene- jeg hadde endret fokus. Jaget etter en god tid hadde nå presset seg foran mitt mål om en god opplevelse.

Allerede etter 8 kilometer hadde jeg så vondt mentalt og fysisk at jeg mest hadde lyst til å legge meg ned ved Akerselva og gråte. Når jeg kom til Maridalsvannet bestemte jeg meg for å holde farta jeg hadde startet med og kjempe til jeg traff mållinja. Lite visste jeg at dette skulle bli et av mine tøffeste løp noensinne. Ved passering 35 kilometer og påfyll av væske og mat ved Holmenkollen var det totalt svart i tankene. Jeg var så irritert på denne GPS trackeren som til stadighet skulle vise hvor jeg var. Jeg hadde lyst til å kjefte alle spådommer om gode tider ditt peppern gror. Jeg ville løpe, jeg ville kose meg og jeg ville nyte. I stede dro jeg videre fra Holmenkollen med klump i halsen og tårer i øynene. Hadde jeg først startet dette presset på meg selv, skulle jeg søren meg gjennomføre! Det var nemlig kun meg selv som lot dette presset få råde- tro meg, mest av alt var jeg sint på meg selv som ikke klarte å slappe av, fylle hodet med positive tanker og løpe slik jeg vanligvis gjør- med glede!

"Ikke snakk til meg, da begynner jeg bare å grine"

De resterende 45 kilometerne løp jeg med hjelp av fanden selv! Kroppen hadde det bare vondt. Ikke fordi den løp for fort men fordi den ikke hadde sovet, ikke hadde spist det den skulle og fordi den ikke hadde et positivt hode til å dra seg frem. Dama som styrte kroppen var totalt ute og kjørte.

Det eneste jeg ville var i komme meg i mål- i tillegg var jeg klinkende klar på at "Heretter skulle jeg BARE løpe maraton, ikke noe lenger"

Skuffet over meg selv trampet jeg oppover bakkene fra Sørkedalen- ikke søren om jeg skulle gi meg nå! En stund gikk jeg i svart og kan ikke gjengi så mye av hverken opplevelse eller det jeg så- jeg hadde gitt opp håpet om positive tanker og fokuserte heller på nøytrale tanker samtidig som kroppen skulle frem frem frem!

Ved matstasjonen ved Fossum gav jeg beskjed om "ikke noe prat med meg. da begynner jeg bare å grine". Aldri før har jeg telt 18 kilometer så etter meteren. Det var befriende å komme til Lysaker og utrolig godt å passere Bygdøy, Vika og Aker Brygge før jeg så Operan åpenbarte seg som et hvitt eventyrslott foran meg! Herlighet så deilig- og med ett følte jeg meg fryktelig teit som hadde sutret og klaget til meg selv de siste 78 kilometerne. Dette løpet hadde jo gått fint og egentlig helt strålende! I tillegg viste det seg at dette lille selvutnevnte helvete i en 80 kilometer "trail" løype hadde tikket meg inn til en real forbedring av egen tid på distansen.

Jeg skal selvfølgelig løpe langt igjen,og gjerne enda litt lenger fordi da kan jeg løpe roligere og mer med hodet, gjerne med noen gode løpevenner, store smil og uten dette maset om tid!

//Jeanette

PS: for de interesserte så løp jeg Ecotrail Oslo, 80 kilometer trail på tiden 9 timer og 20 minutter. Det holdt til en 14 plass av 45 kvinner og jeg er vel ganske så fornøyd og stolt :)

Mine 100 miles

Helt alene låste jeg meg inn på et hotellrom i Sverige. Endelig var jeg her. Spenningen hadde bygget seg opp den den siste uka og jeg hadde telt dager og timer frem til jeg satt på flyet som skulle ta meg til det som hadde vært mitt store mål det siste året.

Det var akkurat et år siden jeg hadde vært her sist. Den gangen hadde jeg vært med som støtte og pacer for min mann som gjennomførte sitt første 100 miles løp. Planen den gangen var at jeg skulle løpe 30 kilometer som pacer men endte heller med å løpe det dobbelte. Min første ultradistanse var et faktum (les mer her). Opplevelsen dette spontane løpet gav meg var så stor at når jeg reiste derfra hadde jeg allerede bestemt meg- jeg skulle tilbake med mitt eget startnummer og med mål om å gjennomføre 160 km. Mitt første 100 miles løp skulle realiseres i 2015- jeg skulle delta på Täby Extreme Challange 100 miles run (TEC100).

Den første tiden etter at jeg hadde meldt meg på dette løpet våknet jeg ofte med et sug i magen og tenkte "Hva har jeg gjort? Skal jeg løpe 160 km?" Enkelte dager trodde jeg rett og slett ikke dette skulle komme til å bli mulig i det hele tatt.

Hverdagen innhentet meg, suget i magen ble glemt og utad kunne det se ut til at jeg var uberørt av mitt mål som lå der langt fremme. Men underbevisstheten jobbet og tankene modnet og vokste seg store og sterke. Forberedelsene startet i stillhet høsten 2014. Jeg fokuserte på å bygge opp en sterk kropp som skulle tåle løpemengden som senere skulle være helt nødvendig å legge ned. I januar intensiverte jeg løpingen og fokuserte på økning i antall kilometer og mengde. Selv når løpemengden økte holdt jeg fast på 1-2 økter med egenkomponerte styrketrening hver uke helt frem til 1 mnd før løpet. Hvor mye jeg løp varierte mellom 80-125 km per uke, Enkelte uker var antallet langt lavere. Familielivet og hverdagskabalen gjorde sitt og ble prioritert først.

Underveis i forberedelsene lot jeg meg ikke stresse av at min trening ikke matchet alle andres og var krystallklar på at jeg ikke skulle sammenligne meg med "alle" de andre som forbereder seg til lange løp. Jeg fokuserte i stede på å stille til start med det utgangspunktet og de forutsetninger som jeg hadde hatt til rådighet på forhånd. Så lenge jeg visste at jeg hadde gjort det beste ut av de mulighetene jeg hadde hatt skulle jeg være fornøyd når jeg satt meg på flyet som skulle ta meg til mitt store mål 18. april 2015- TEC100.

Dagen før dagen sto jeg der alene på dette hotellrommet med en koffert full av løperemedier. Helt alene. Aldri før har jeg følt meg så ensom. Det eneste jeg kunne tenke var "Hva er det jeg holder på med?" Jeg lot tankene fange meg en liten stund og forsto virkelig ikke hva jeg holdt på med. Jeg synes det rett og slett var helt håpløst at jeg hadde brukt så mye tid, svette og slit på en drøm om å løpe 160 km. Var jeg så egoistisk? Dra alene til Sverige, bort fra familie, barna og mannen for å løpe rundt i en svensk skog i nesten et døgn?

Nummen i hodet og litt motvillig gikk jeg på dagligvarebutikken som lå et steinkast fra hotellet. Helt uten plan fylte jeg kurven med salt, søtt og mye væske som skulle medbringes og plasseres som nødrasjon under løpet. Tankene løsnet, jeg ble mer rasjonell, fylte kroppen med en god middag, litt sosialt prat med andre løpere og krøp til sengs for en god og lang natt søvn. Jeg var klar!

Da bilen rullet inn foran startområdet på selve løpsdagen kjente jeg en ubeskrivelig lettelse og et lite jubelrop måtte ut. Jeg hadde kommet meg til startstreken og bare det er en seire i seg selv når man tenker på alt som kan oppstå i forkant av et slik løp. Jeg hadde vært så ekstremt nøye, lyttet til kroppen, kjent etter og forsøkt å ta smarte valg hele veien frem til løpet. Jeg hadde forebygget, testet sko, rullet fotbuer, plukket av løse negler og massert ømme muskler. Ingenting hadde stoppet meg så langt! Jeg fant en ledig plass til sakene mine i teltet og festet på startnummer før jeg gikk en tur opp i skogen, svelget tungt og holdt tilbake noen tårer som presset seg på! Jeg skulle løpe 160 kilometer og jeg var helt overbevist om at jeg skulle klare det!

De 2 første milene gikk fint- det gikk enda bedre frem til 40 kilometer og jeg løp lett forbi maratonpasseringen på den fjerde runden min. Første baug var 80 kilometer- da var jeg halvveis i løpet og bare 2 mil unna 100 kilometer. Jeg kjente 80 kilometer godt i beina, men var fortsatt på jakt etter markeringen som viste 100 kilometer. Det var en stor lettelse når jeg nådde 10 mil og jeg var høyt oppe helt til jeg reflekterte over den surrealistiske tanken på at "nå har jeg løpt 100 kilometer og har bare 60 kilometer igjen".

Ved passering 102 kilometer følte jeg meg nummen i hele kroppen og var klar over at nå var det hodet som skulle få kjørt seg. Fra å ha telt meg oppover på antall kilometer frem til 100 kilometer skulle jeg nå fokusere på en og en runde og et steg foran det andre. Jeg hadde fem runder av 11 kilometer igjen. Når lyset fra hodelykten var det eneste jeg hadde for å finne veien gjennom skogen i mørket reduserte jeg farten betraktelig i de mest ulendte partiene. Min største frykt var å pådra seg en skade fordi jeg stresset rundt i mørket. Jeg snakket høyt til meg selv og viftet med pekefingeren når jeg slurvet. Negative tanker var helt forbudt. Snublet jeg i en trestubbe var det bare meg selv å takke, løfte beina høyere og ikke legge skylden på noe annet!

På den tredje siste runden, hvor jeg hadde løpt i overkant av 130 kilometer, begynte hodet å tøyse med meg. Det var de merkeligste forestillinger og formasjoner som dukket opp i den mørke skogen. Jeg måtte opp til flere ganger dobbeltsjekke det jeg trodde jeg så som jeg egentlig ikke så. Dette var en merkelig tilstand hvor jeg hverken følte meg våken, trøtt eller sovende. Så, helt plutselig, hørte jeg fuglekvitter, og jeg visste at når fuglene begynner å kvitre så er det rett før solen står opp....en helt magisk stemning som jeg husket fra fjorårets løp sammen med min mann.

Nest siste runde var tung. Selv det faktum, av at de 20 gjenstående kilometerne bare var blåbær sammenlignet med de 140 km som jeg hadde beseiret, så ikke ut til å løfte meg der jeg subbet gjennom skogen. Selv om solen steg, fuglene heiet meg meg opp og frem føltes beina som bly og kreftene helt borte.

Den siste runden var min seiersrunde- jeg hadde klart det og jeg smilte hele veien. Jeg hadde en fart og et steg jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg løp fort, jeg heiet på meg selv og jublet med armene over hodet lenge før jeg nådde mål. Å løpe gjennom den skogen jeg hadde løpt runde på runde i stummende mørket, og nå endelig vite at jeg hadde klart det, var helt fantastisk!  Hele natten hadde jeg løpt alene, ingen hadde vært ved min side, kun meg selv og mine egne tanker. I mørket. Jeg var så stolt. Av mine 160 kilometer hadde jeg løpt 130 helt alene.

Jeg løp i mål rett før klokken 08.00 søndag morgen, da hadde jeg vært ute i 21 timer og 43 minutter og lagt bak meg totalt 161 kilometer. Min første 100 miles, og helt klart ikke den siste!

Jeg er stolt og ydmyk over å ha en kropp og et hodet som tåler en slik utfordring. Takk!

Legg en plan og vær spontan

Enkelte bruker barn som en unnskyldning for at de ikke får være så aktive som de selv ønsker. Selv mener jeg at barn ikke kan brukes som unnskyldning eller årsak til at vi ikke får trent- det krever bare andre løsninger og litt mer planlegging.

Ett av mine beste råd når det gjelder å komme inn i en fast rutine og vane knyttet til regelmessig fysisk aktivitet er at det lønner seg å bruke en ½ time i slutten av hver uke hvor du planlegger og bestemmer deg for hvor mye, når og hvordan du skal trene i uken som kommer. På denne måten lager du en avtale med deg selv og løfter treningen frem på prioriteringslisten over viktige ting du skal ha tid til de neste dagene. Med en slik forpliktelse ovenfor seg selv er det vanskeligere å sluntre unna og lettere å evaluere om du nådde treningsmålet ditt den uka.

Men JA barn kan medføre at vi ikke får trent til de bestemte tidspunktene vi ønsker og akkurat det vi tenkte den aktuelle uka. Derfor vil jeg trekke frem en egenskap som det kan være en fordel å være god på når det kommer til planlegge og gjennomføre trening: VÆR SPONTAN og grip muligheten

Selv overasket jeg meg selv med en impulsiv treningsøkt en av dagene på fjellet denne ferien. De to eldste barna dro på barnedisko med pappan og jeg benyttet jeg meg av muligheten. Jeg satt minstejenta i bæremeisen og sammen tok vi turen til toppen av slalombakken. Vi brukte rett i underkant av en 1/2 time til topps- og jeg kan skrive under på at med 12 kg ekstra på ryggen kjennes det godt i rumpe og lår, for ikke glemme hjertepumpa som fikk kjørt seg med noen ekstra slag! Etter en liten rast og en sjokoladebit i magen gikk turen ned som en drøm!

Min egentlige plan for trening denne denne dagen var en økt på tredemølla på hotellets treningsrom - men jeg synes denne impulsive turen var god nok- om ikke bedre!

Å løpe med barnevogn- noen tips!

Enkelte er i tvil om det å løpe med barnevogn er trening....eller tror at det bare er en form for "dametrening"? Da kan jeg komme med følgende tips og utfordring: Lån deg en barnevogn om du ikke har en barnevogn selv. Fyll den med 10-15 kg ekstra vekt. Snør på deg treningsklær og løp deretter alle bakker du måtte ha i nærheten. Dette er ekstra effektivt i fjellheimen. 

Selv løper jeg med barnevogn året rundt og i sommerhalvåret blir det ekstra mange turer. Spesielt i sommerferien hvor det er fri fra både skole og barnehage. Familie- og treningskabalen går enklere opp når minstejenta kan være med på noen av løpeturene. Selv om jeg foretrekker trening på egenhånd, uten barn, er det veldig koselig å ha med seg en liten stjerne som intenanende sover seg gjennom dytting, pusting og svetting. Bakker opp og bakker ned!

Det er ingenting i veien for at også du kan snøre på deg joggeskoene og ta med barnevognen på en løpetur. Du trenger ikke joggevogn for å få dette til, men vognen bør ha en god stabilitet og støtdemping. 

• Begynn forsiktig
• Justere håndtaket til riktig høyde for deg
• Test ut en løpetur uten barn i vognen- prøv å bremse, regulere fart og svinge alle veier slik at du får god førlighet med vognen 
• Merk at vognen blir tyngre og vanskeligere å manøvrere med barn i vognen 
• Brems farten i nedoverbakker, hold med begge hender og ha alltid sikkerhetsreim rundt håndleddet 
• Ha fokus på buk og rygg slik at du unngår svai rygg og feil belastning av korsrygg 

Selv løper jeg  løpeturene med barnevogn i et roligere tempo enn normalt. Bruk  motbakker til å øke tempo og pulsen ytterligere etter behov. På flatmark, og der hvor terrenget tillater det, kan du forsøke dytte vognen med en hånd slik at du får en normal bevegelse i armen og hånden som er fri (husk å ha fangreim festet)

Det ultimate kick

Det er ingen hemmelighet at for meg handler løping om mer enn å løpe raskt. Jeg motiveres av å løpe langt men hovedsakelig jakter jeg på opplevelser og er opptatt av godfølelsen fremfor rekorder målt i tid.

Under vår ferieuke på Norefjell ble mannens og min trening lagt opp etter hva slags familieaktivitet som sto på dagsorden. Altså ingen bestemte treningsplaner annet enn at "vi legger trening inn når det er en åpning i kabalen". Samme dag som vi hadde hatt en flott tur i fjellet så det lenge ut til at min egentrening måtte utgå den dagen...og det var egentlig helt greit.



Det er ofte på slike dager de ultimate treningsopplevelsene kan oppstå. Lite viste jeg, når jeg snørte på meg treningsklærne etter at barna var i seng, at jeg straks ville få en løpetur jeg sent vil glemme!

Etter å ha tatt meg opp til toppen av alpinbakken og hoppet over en våt myr føltes det som om hele fjellet lå foran meg. Helt vindstille og solnedgangen midt i mot! Alene i et lite eventyrlandskap som jeg kunne utforske de neste timene!

Dette er balsam for sjela og overgår alle form for spa, kna og stillesittende avkobling....for meg!

....min form for avkobling!