Litt sånn mammaglad!

I dag er jeg glad altså. Ikke bare har jeg fått tilbake min kommende ektemann etter et fuktig utdrikningslag denne helgen- i tillegg har Eline endelig tatt flaske og fått i seg masse morsmelkerstatning. Sistnevnte hendelse gjør meg berusende glad både med tanke på min egen helse (vekt og energinivå), barnepass under bryllupsfeiringen og at jeg endelig står litt friere til å gjøre ting over flere timer uten at jeg skal være redd for at det er en som hyler av sult hjemme!

Jeg er selvfølgelig også overlykkelig over at Jimmy kom hjem i et helt stykke og alt det der etter to dager på (fylle)tur med gutta- men melkeflaska med erstatning toppet virkelig dagen og resten av dette året!

Fantastisk!

....og til slutt vil jeg skryte av at jeg endelig, etter svangerskap og fødselen, har hatt energi til å løpe 10 kilometer i strekk denne juleferien!

Endelig 10 km!

White wedding!

Tenkte dele med dere en midlertidig blogg vi har opprettet i forbindelse med forberedelsene frem til bryllupet som står om noen få uker- for de som er interessert:)

Bloggen vil mest være av interesse for våre inviterte gjester og gi informasjon utover hva som er gitt i utsendte innbydelser. Men selv om du ikke er invitert i vårt bryllup er du selvfølgelig velkommen til å følge med på våre forberedelser i tiden fremover!

I dag har brudgommen blitt kidnappet for utdrikningslag!

Se link HER

God Jul!

Jeg har en tendens til å gå i dvale vinterstid og hver desember er derfor like spennende når det gjelder juleforberedelser- men, akkurat som tidligere år, rakk vi frem i tide også dette året.

Hverdagen går i sus og dus- vi koser oss med å gjøre alt og ingenting. Selv tar jeg på meg treningsklærne når det passer tidsplanen til resten av familien- og må si det er en opptur om dagen når jeg kan løpe ute i et tilnærmet perfekt vinterlandskap. La det vare!

I desember har vi også lagt inn det ekstra giret i forhold til planlegging av vårt bryllup som er i løpet av noen få uker. Må ærlig innrømme at her går det mye mer tid enn jeg først hadde trodd vi skulle bruke. Så mange detaljer som jeg aldri har tenkt på.

I dag skriver vi 1. juledag og jeg kjenner virkelig juleroen senke seg. De to eldste er hos bestemor og baba etter en sein julefering i går og den fremtidige ektemannen er på skitur. Selv sitter jeg med kaffekoppen og oppdaterer meg på verden der ute mens minsntejenta sover ut alle inntrykk fra sin første julaften.

God jul til alle der ute!

Sultens psykologi- et luksusproblem?

Det har skjedd med mine to første barn og det skjer igjen! Jeg blir spist opp når jeg ammer- bokstavelig talt! Det føles som om et lite stykke kropp blir gnafset av meg for hver dag.

Lykkeønskning og et luksusproblem tenker sikkert mange som leser dette- men når denne gnafsingen har holdt på lenge nok, og det ikke er stort mer å gnafse på- ja da begynner kroppen og gnafse på hjernen- det er ditt jeg er kommet i dag.

Etter snart 4 måneder med fullamming kjenner jeg virkelig at kroppen og hodet har jobbet på høygir for å produsere mat til min lille. Tilstanden jeg beveger meg i nå er skremmende lik opplevelsen ved "ekstrem slanking" og mange av symptomene er de samme som kan oppleves etter perioder med svært lavt inntak av næring. Det jeg synes er mest slitsomt med dette er at hjernen, i takt med kroppen, også blir mindre og mer skrudd for hver dag som går. Jeg kjenner en større sløvhet, er mer asosial, har vanskelig for å konsentrere meg, blir fort lei meg, blir fortere sint og har hukommelse som en gullfisk. Men det mest skremmende er at også sultfølelsen forsvinner etter en stund i denne tåka. Jeg glemmer å ta til meg mat og kan gå på tomgang i unormalt lang tid uten å tenke på at jeg skulle ha spist.

Heldigvis vet jeg at dette er forbigående at det er sultens psykologi som snakker- jeg lar meg derfor ikke fange og går til motangrep så fort jeg kjenner energimangelen tar overhånd. Den siste tiden har jeg brukt kveldene til å spise og spise, jeg har valgt å trene mindre- og den treningen som legges ned gjør jeg bevisst kort, effektiv, lystbetont og helst uten for mye "fettforbrenning". Her må det spares det som spares kan.

Snart er det jul- og det gleder jeg meg til:) 

Enda en liten seier

Vi har gjennomført vår første "langtur" med tre barn denne helgen. Fredag pakket vi bilen med alt fra bleier til skismøring og et lass skiutstyr. Vi skulle nemlig på vår første skisamling på fjellet! Jimmy som trener for Botne skiklubb og jeg som organisator for den resterende troppen av familien (barna)!

Jeg var totalt utslitt når vi kom hjem i går kveld og kræsjlandet på sofaen før klokka åtte- men denne gangen var denne utmattelsen helt ok å svelge. Helgens opplevelse gjorde all strev, mangel på søvn og jag etter logistikk verdt det! Det at vi også, alle fem, sov sammen på ett og samme rom er jo en bragd i seg selv!

Kort oppsummert gikk helgen over all forventning! Aksel fikk sine første steg på lanngrennski og Selma strålte så og si fra vi ankom Liatoppen fredag kveld til vi forlot søndag ettermiddag. Da gråt hun sårt og ville ikke reise hjem.

Bildene taler for seg selv. Vi kommer tilbake!

Blir vi noen gang gode nok?

I morgen skal jeg på 3 måneders kontroll med Eline og jeg kjenner jeg er veldig glad dette ikke sto på planen i dag!

Et av de første spørsmålene man nemlig får ved slike kontroller er "Ja- hvordan går det egentlig med dere?" etterfulgt av et kjærlig og forståelsesfullt blikk fra en helsesøster. Dette er et spørsmål som akkurat i dag hadde vært dråpen og resultert i at jeg hadde sittet med snørr og tårer i strie strømmer!

Phu- heldigvis har jeg enda en natt til og forberede meg på. Jeg kjenner jeg er sliten, litt sånn sliten helt inn i ryggmargen. Men heldigvis sitter slitenheten for det meste i hodet og følelsene mine.

Det er så ufattelig mye som analyseres, bekymres og grubles på! Det være seg en forvirret 2 åring som agerer så sterkt og høylytt fordi han må dele sin mamma med en nykomling at vi foreldre i huset til tider tror vi skal miste forstanden, en 5 åring som gråter sårt fordi hun ønsker så inderlig å bli prinsesse Gullhår (og forstår at hun aldri kan bli det) og en liten snelle på 3 måneder som er så rolig som dagen er lang. Sistnevnte tilfelle burde ha senket skuldrene mine flere hakk, men i stede gir dette meg dårlig samvittighet fordi jeg føler hun blir satt til side og glemt i larmen fra alt dette andre.

Jo da- enkelte utfordringer er litt tyngre enn andre!

Dette er selvfølgelig ikke unikt- og veldig mange foreldre kjenner seg igjen- men jeg vil likevel si dette er energitappene. Ikke fordi barna er så krevende. Det er den følelsesmessige biten knyttet til dette rabalderet av en hverdag som er krevende. All grubling og bekymring bunner jo til syvende og sist i frykten for at jeg ikke handler og gjør det som er til det beste for mine små.

Tullete og tøysete- ja det er det- men likevel helt normalt og ufattelig slitsomt!

Ønsker alle en fin fin uke- og husk at frisk luft også kan kurere gruff!

Her er jeg!

Jeg er her fortsatt- duller rundt i min egen lille hverdag, gjør alt, gjør ingenting og forsøker og henge med på verden som suser forbi der ute. Jeg trives meget godt i min egen lille boble!

Vennligst ikke forstyrr- jeg kommer sterkere tilbake når jeg har annet enn bleie, prump, gulp og brystspreng og fortelle om!

Ønsker deg en fortsatt fin fin uke, husk at litt er bedre enn ingenting og ikke hør på Kate Moss- fordi JOGGESKO er inn og veldig veldig praktisk!