Sultens psykologi- et luksusproblem?

Det har skjedd med mine to første barn og det skjer igjen! Jeg blir spist opp når jeg ammer- bokstavelig talt! Det føles som om et lite stykke kropp blir gnafset av meg for hver dag.

Lykkeønskning og et luksusproblem tenker sikkert mange som leser dette- men når denne gnafsingen har holdt på lenge nok, og det ikke er stort mer å gnafse på- ja da begynner kroppen og gnafse på hjernen- det er ditt jeg er kommet i dag.

Etter snart 4 måneder med fullamming kjenner jeg virkelig at kroppen og hodet har jobbet på høygir for å produsere mat til min lille. Tilstanden jeg beveger meg i nå er skremmende lik opplevelsen ved "ekstrem slanking" og mange av symptomene er de samme som kan oppleves etter perioder med svært lavt inntak av næring. Det jeg synes er mest slitsomt med dette er at hjernen, i takt med kroppen, også blir mindre og mer skrudd for hver dag som går. Jeg kjenner en større sløvhet, er mer asosial, har vanskelig for å konsentrere meg, blir fort lei meg, blir fortere sint og har hukommelse som en gullfisk. Men det mest skremmende er at også sultfølelsen forsvinner etter en stund i denne tåka. Jeg glemmer å ta til meg mat og kan gå på tomgang i unormalt lang tid uten å tenke på at jeg skulle ha spist.

Heldigvis vet jeg at dette er forbigående at det er sultens psykologi som snakker- jeg lar meg derfor ikke fange og går til motangrep så fort jeg kjenner energimangelen tar overhånd. Den siste tiden har jeg brukt kveldene til å spise og spise, jeg har valgt å trene mindre- og den treningen som legges ned gjør jeg bevisst kort, effektiv, lystbetont og helst uten for mye "fettforbrenning". Her må det spares det som spares kan.

Snart er det jul- og det gleder jeg meg til:)