Jeg savner så innmari å kunne løpe- jeg blir faktisk irritert når jeg ser andre er ute å løper langs veien eller i skogen! I tillegg har jeg en egen liten "hær" på jobben som de siste ukene daglig har snakket om opptrappingen til Stockholm Maraton. Jeg skulle jo egentlig også være med der- i stede har jeg fått refundert innbetalt startkontingent med beskjed om at jeg er velkommen tilbake et annet år! Gjett om jeg skal- for det blir et annet år!
I mellomtiden snakker jeg HØYT til meg selv og repeterer at denne tilstanden jeg nå befinner meg i kun er for en kort periode i livet- så HOLD KJEFT og slutt å syt! Slike daglige formaninger hjelper faktisk litt:)
Det hjelper også med en egen "fritime" hver eneste dag. Rask gange (så magen skrangler) langt til skogs er den bese terapi kropp og hode kan få nå om dagen.


