Drømmen om Spartathlon- del 2

Da jeg sto ved foten av Akropolis var det for sent å angre på kilometerne som ikke hadde blitt løpt eller timene som ikke ble sovet. I stedet følte jeg på en tilfredshet over å ha kommet så langt som jeg hadde. Jeg sto på startstreken til Spartathlon og ventet på signalet for å kunne løpe i fotsporene til Pheidippides de 246 km fra Athen til Sparta. Jeg måtte være i mål innen 36 timer. Jeg hadde gjort alt jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde hatt i forkant. Jeg hadde også ro i mammahjerte. Jeg hadde kommet meg gjennom denne prosessen uten å miste meg selv og min viktigste rolle, å være en mamma. I hverdagen hadde det vært førsteprioritering av familie og jobb, deretter trening når det lot seg gjøre. En viktig del av forberedelsene hadde vært å legge opp deltagelse i langløp slik at det gav meg en form for periodisering. Hverdagen og resten av livet gav ikke plass til mer enn ca. 100 km per uke, noen ganger mindre og andre ganger litt mer.  Deltagelsen i disse løpene i forkant hadde derfor vært en viktig elementer for å gjøre meg klar til det løpet jeg nå sto ovenfor.  Se beskrivelse av opptrening til Spartathlon HER

Spente løpere ved foten av Akropolis 

Jeg hadde hatt noen dager til å organisere meg i Athen før løpet skulle starte. Hentet startnummer, planlagt og ordnet med dropbager, sovet og krøpet skikkelig godt inn i min egen lille løpeboble. I Athen var alle i den samme bobla. Alt dreide seg om en ting og det var å forberede seg best mulig helt til siste minutt. Det å sluttføre organiseringen av dropbagene var merkelig lik følelsen som å skulle avlegge en eksamen. Alt måtte være riktig og jeg måtte være sikker på at det checkpointet jeg hadde valgt for hodelykt, varme klær, lettere klær, solkrem og ekstra hodelykt var riktige for meg, min tidsplan og mitt løp. Dagen før start var alt klart!

Organisering av dropbager føltes som en livsviktig eksamen

En stor lettelse når alle dropbager var levert til sending.

Dagen før løpet hadde det også vært felles informasjonsmøte for alle løperne. Her ble vi minnet på løpsreglene, merking, regler for support-team og hva som kunne føre til diskvalifisering. Vi ble også forsikret om at vi kom til å få sol og varme hele løpet og ingen reprise på fjorårets uvær. 

Vi ble lovet varmt og solrikt vær under hele løpet.

Jeg hadde kjent på en tåre i øyekroken når jeg satt på bussen til start. Spartathlon begynte å bli virkelig. Italieneren ved siden av meg i bussen hadde lagt et pairlommetørkle på låret mitt. Jeg tenkte "jeg ser da vel ikke så svett ut allerede". Jeg var nok mer beveget enn svett! Jeg husker enda de lave stemmene som blandet seg med motorlyden fra alle bussene som slapp av løperne ved foten av Akropolis. Jeg fulgte etter Eiolf i rask gange opp de steinlagte trappetrinnene. Eiolf hadde blitt tryggheten min de siste dagene. Han hadde gitt meg svar på alle mine spørsmål og gitt meg råd jeg ikke engang hadde tenkt på. Jeg fortsatte vidre inn i folkemengden når han stoppet for å ta bilder sammen med andre løpere. Eiolf, med sine 15 gjennomføringer av Spartathlon, var å se som en vandrende legende blant disse løperne og jeg ville ikke stå der som en usikker debutant av et vedheng. Jeg sto midt i denne mengden med mennesker, ved foten av Akropolis, og følte meg helt alene. 

Jeg tok opp telefonen og aktiviserte e-posten min. Pling! Der kom det inn en bekreftelse fra min mann på at en returbillett var bestilt til meg slik at jeg skulle komme meg hjem til Norge etterhvert. Etter datoen på returen så jeg at mannen hadde lagt inn en ekstra dag i Athen til meg. Jeg tok det som et tegn på at han var overbevist på at jeg kom til å klare å gjennomføre de 246 km og ville at jeg skulle få en ekstra dag hvile før jeg kom hjem og inntok mammarollen igjen. Jeg smilte for meg selv. Jeg skulle klare dette og jeg var ikke alene. 

De første meterne ned fra Akropolis var belagt av brostein og utallige snublekanter. Det hadde begynt å lysne og en ny dag kunne skimtes. Vi løp i samlet flokk. Ninette og jeg side om side. Cecilie noen meter bak. Eiolf var ikke å se. Trafikken stoppet for horden av løpere som var på vei til Sparta og vi ble løftet frem av heiarop fra grekere som var på vei til helt andre steder enn oss selv.

Spartathlon er løpet hvor skoleelever får fri for å heie på løperne som løper gjennom og forbi deres byer. 

Første checkpoint kom allerede etter 4 km. Et raskt blikk på tiden før jeg løp videre. Temperaturen var fortsatt behagelig. Mitt optimale ønske var å holde meg rundt 20-30 minutter fra cutoff. Jeg var raskt nede i 15 minutters margin. Stresset likevel ikke. Ut fra min egen kapasitet hadde jeg forberedt meg på å ligge nære cutofftiden frem til 80 km. Jeg hadde lest meg opp på flere løpere som hadde løpt seg inn en stor tidsbuffer de første 80 km for deretter å ikke stå løpet ut på grunn av feil disponering av krefter. Det skulle ikke bli meg. Jeg var fylt med kloke valg og ærefrykt! 

De første 20 km gikk overraskende lett langs traffikerte hovedveier

Uten å ha lagt en plan for det fulgte Ninette og jeg hverandre de første 2 milene av løpet. Et sted etter 22 kilometer forsvant Ninette i forkant av meg. Jeg hang meg ikke på. Ingen stress og jeg fulgte min egen plan og tempo. Varmen hadde begynt å melde seg og jeg begynte å ane hva som ventet av temperaturen resten av dagen. Jeg så frem til løpets første store checkpoint ved Megara, 42 km. Dette var også det første stedet hvor support-team kunne komme inn å hjelpe løpere. Jeg ble overrasket over hvor stort og mange mennesker det var. Biler, stressede supportere og utøvere som så ut til å være nokså utmattet allerede. Jeg lå foran cutoff med 21 minutter, tok med meg litt mat og drikke før jeg løp videre. Jeg var i rute!

Det kom over meg med et brak! Rundt 45 km sto jeg i veikanten og kastet opp alt som var mulig å få opp. Andre løpere forsvant forbi og ble borte. En motbakke kom meg i møte og tempo måtte uansett ned, dette benyttet jeg meg av. Rask gange mens jeg brakk meg med jevne mellomrom. Det var varmt og ingen skygge. Så ufattelig varmt! Svimmel. Var dette slutten på mitt løp?

Rundt 50 km var tiden frem til cuttoff redusert ytterligere og ved 55 km var den nede i 5 minutter. De begynte å gjøre seg klare til å stenge checkpointet hver gang jeg kom inn til et nytt sted. Det var ingen tid å miste, ikke somle, bare ta med seg isbiter å løpe videre. Jeg måtte gjennom og ut på andre siden før tiden rant ut. Dette var slutten! De kom til å stoppe meg og jeg kom til å bli sendt hjem uten medalje. Inne i hode mitt begynte jeg å forberede en "forsvarstale" jeg skulle presentere for mine nermsete når jeg kom hjem uten å ha fullført løpet. Jeg startet talen igjen og igjen i mitt eget hode, men ingen av argumentene og forklaringene var gode nok. Jeg ville ikke lage denne talen. Jeg skulle jo til Sparta. Jeg skulle møte King Leonidas.

Intens varme, og ingen varme et sted rett før 50 km

I dagene før start hadde jeg hatt flere samtaler med Eiolf om disponering av løpet. Han hadde gjentatt utallige ganger, nesten som på repeat, at jeg kun skulle konsentrere meg om neste checkpoint og ikke noe annet. King Leonidas og målet i Sparta var for langt fremme og det kunne ikke være det som dro meg frem fra start. Da ville jeg miste fokus. Eiolf sin beskjed var krystalklar: "Ha kun det neste checkpointet og tiden du skal være der som mål, ikke noe annet". Vidre hadde vi blitt enige om at jeg skulle glede meg over hver lille "sukkerbit" jeg fikk ved å gjøre en ny passering innenfor tiden. Disse samtalene hentet jeg frem der jeg kjempet mot varmen og cutofftiden. Det var en bedre strategi enn den påbegynte "talen" om hvorfor jeg ikke hadde klart å stå løpet ut. Nå var det under 5 minutters margin og jeg husker at jeg hadde lovet mamma å tenke sikkerhet hele veien under løpet. Jeg vurderte det til at det verste som kunne skje var at jeg ble lagt ned på en båre med intravenøst i armen. Det skulle jeg takle! Jeg skulle kjempe til siste slutt selv om det bare skulle bli 60 km.

Harde cutofftider fikk oss til å opptre som gribber ved matbordet.

Jeg husker lite av løpet mellom 55 km og 80 km. Totalt utmattet og med lite kontroll over annet enn at beina skulle løpe og jeg skulle følge med. Jeg har et glimt av meg selv hvor jeg setter meg ned på huk for å dyppe hode i en bøtte med isvann og hvor jeg tar meg selv i å faktisk tisse i buksa. Jeg hadde kun kontroll over det viktigste og det var å komme seg videre til neste checkpoint før tiden rant ut. Styring over andre kroppslige funksjoner måtte vente. Ved passering Korintkanalen kunne jeg skimte 80 km noen kilometer lengre fremme. 

Passering av Korintkanalen var et kikk uten like!

De første 80 km av løpet blir regnet som de tøffeste med tanke på tider som skal holdes, etter dette "gir" løpet deg mer tid og det er kun varmen, asfalten og dehydrering som skal bekjempes. I ettertid ser jeg at jeg klarte å løpe meg opp slik at jeg hadde en buffer på 7 minutter til cutoff når jeg passerte 65 km i Agiogi Theodori. Da jeg ankom 80 km, og løpets første sore milepæl, hadde jeg tilgode 21 minutter på cutofftiden. Det føltes som om jeg hadde stått opp fra de døde og jeg fyltes med selvsikkerhet, glede og enorm motivasjon. På dette checkpointe var det igjen full rulle med support, biler, helsepersonell og et virrvar av løpere. Jeg husket Eiolf sitt tips om at jeg ikke skulle stoppe når jeg måtte spiste men heller ta med meg maten og spise mens jeg beveget med videre. Det fortsatt ingen tid å miste så jeg tok med meg ris og kylling og fortsatte min vei mot neste checkpoint. 

Frem til nå hadde løpet strekt seg langs sjøen og små koselige fiskelandsbyer. Etter passering 80 km tok løpet oss inn på den greske landsbygda, gjennom vinranker, smale veier og varme uten et vindpust. 

Ved 93 km hørte jeg noen rope navnet mitt. Det var Eiolf! Langt ute i en liten gresk landsby var det noen som heiet på ekkurat meg. Jeg hadde hverken sett han eller Cecilie siden rette etter vi startet i Athen. Eiolf ville hjelpe meg med det jeg måtte trenge. Det eneste jeg svarte var "ikke gi meg hjelp, jeg har ikke et registrert supportcrew og har ikke lov å ta imot hjelp fra deg. Jeg kan bli diskvalifisert". Eiolf respekterte beskjeden min mens han fortalte at hverken han og Cecile hadde klart cutofftidene før Korint og dermed var tatt ut av løpet. Cecilie var på vei til hotellet mens Eiolf ville fortsette å følge løpet ved help bil. Han kunne også fortelle at Ninnett var ca 10- 15 minutter forran meg i løypa. Dette ble for mye informasjon for hode mitt og jeg løp vidre mens jeg hørte Eiolf rope etter meg "du ser knallsterk ut". 

Eiolf, en fantastisk motivator og trygghet!

Hodelykten min var plassert i dropgab på chekpoint nr 27, The serpents’ villa, hvor løypa viste 97 km. Det var en koselig og liten checkpoint ute på den greske landsbygda. Her brukte jeg litt tid på å sette på meg refleks og plassere hodelykten. Det var fortsatt en stund til det kom til å bli behov for ekstra lys, men det var godt å ha alt på plass og slippe å være bekymret for om jeg hadde lys og refleks i tide før mørket. En løper uten dette, når mørket hadde lagt seg, ville bli diskvalifisert. Jeg tok meg også tid til å smøre inn føttene med mer vaselin. Jeg hadde mistanke om at noe hadde skjedd med en av tærne mine. Mistanken min viste seg å være riktig da en stor vannblemme hadde presset av neglen på den ene toa. Jeg lukket øynene mens jeg smurte inn tærne med vaselin, tok på nye sokker og snørte på meg skoene igjen klar for neste checkpoint. 

Refleks og hodelykt på plass før mørket

100 kilometer ble passert 31 minutter før cutoff. Jeg løp meg sakte og sikkert inn mer og mer tid og følte selv at jeg hadde stålkontroll! Et sted mellom 100 og 125 km skimtet jeg en kjent skikkelse forran meg. Det var Ninette, og jeg ropte ut "Norvegios Norvegios" som var det grekerne ropte når de så våre norske flagg. Ninette trodde jeg lå foran henne i løypa og ble rimelig ovverasket når jeg dukket opp bak henne. Det var så fint å se Ninette at jeg en stund glemte min egen kvalme som hadde begynt å melde seg igjen. Så herlig å kunne skravle litt på norsk igjen! Jeg ble raskt innhentet av min egen tilstand. Både Ninette og jeg sleit med det samme. Kvalme! Ninette fikk ikke i seg annet enn isbiter mens jeg spiste og spydde mens jeg løp. I ettertid ser jeg at det er en egen teknikk det der, å spy i fart mens du løper. Noe jeg mestret rimelig bra. Alle manere var som forduftet der jeg forsvant inn i mørket på den greske landsbygda.

Det å løpe sammen med Ninette gjennom natten og i mørket var til stor hjelp og støtte. Det var fint å være to, peppe hverandre og heie hverandre frem. Å løpe sammen var ikke noe vi hadde planlagt, men vi fant en fin dynamikk og dro hverandre frem, drøftet cut-tider og minnet hverandre på å spise og drikke nok. Ved passering 125 km var vi 40 minutter før cutoff. 

Ninnette og jeg på vei til neste checkpoint

De mørke landeveiene slynget seg gjennom det greske landskapet. Vi løp i stummende mørke til kun lyden av insekter og våre egne skritt. På toppen av en uendelig lang stigning ventet en stor folkemengde, supportere og mat. Imot oss kom Eiolf og Johan Holmgren med heiarop og store smil. Det var godt å ha noen som heiet selv om vi insisterte på å organiserte alt av mat og drikke selv. Vi tok oss tid til å spise ris og kylling før vi fortsatte til neste checkpoint. Vi hadde løpt 143 km og lå 51 minutter før cutoff.

Møte med Johan Holmgren og Eiolf gav oss oppløftende heiarop!

Jeg hadde lagt ut dropbagger med ekstra klær flere steder før Moutain base. Før løpet hadde jeg vært redd for at det kunne bli kjølig når sola gikk ned, men når klokka nærmet seg 03.00 på natta løp vi fortsatt rundt i kort kort. Det var en varm natt! Vi nådde Mountain base med 34 minutters margin. Da hadde vi lagt bak 960 meter med stigning på 13 km, passert den lille landsbyen Kaperelli før 160 km og basen av fjellet. En utrolig krevende etappe men også helt majestetisk med en stjerneklar himmel hengende over oss som viste vei og motiverte til å fortsette. Det var også her jeg begynte å legge merke til disse store sterke mennene som hadde ligget langt foran meg hele løpet. De satt og de lå. Under tepper og helt apatiske. Noen sov andre vandret hvileløst rundt med et teppe over skuldrene. En av disse sterke menn fikk jeg helt tilfeldig øye på da hodelykten min streifet over han der han satt i grøftekanten. Han hadde slukket sin egen hodelykt og kunne ikke svar for seg. Jeg fortsatte noen meter til og gav beskjed til de frivillige. 

Den siste oppstigningen til Sangas var så krevende som den var beskrevet i løypebeskrivelser på forhånd. Bratt, ulendt og steinete med dårlig feste. Det var godt sikret, men et feilskjær kunne også ha blitt fatalt i de stupbratte skrentene. På toppen av fjellet var tiden til cutoff redusert til rett under 30 minutter. Nedstigningen fra fjellet var krevende i form av mye løse steiner og en nedfart som slynget seg i sikksakk ned fjellsiden. Vi holdt et rolig tempo helt til vi hadde fast asfalt under beina igjen. Vi fikk kilometer med kilometer med nedoverbakke. Det var vondt, men vi måtte utnytte nedstigningen som gav oss mer tid. 

Med et kjentes det ut som en av tærne mine revnet. Det var på motsatt fot av der den første vannblemmen hadde oppstått tidligere i løpet. Dette var en smerte jeg ikke hadde kjent før. Hadde toa delt seg? Jeg sa ingenting til Ninette og fortsatte å holde tempo oppe mens smerten banket. Det gikk gradvis over etter 20 minutter. Vi hadde nådd 172 km, lå 39 minutter før cutoff og klokka var snart 07.00 lørdag morgen. Jeg kvittet meg med hodelykt og ekstra utstyr som jeg hadde hatt gjennom natten. Vi fikk i oss mat. Ninette, som ikke hadde spist på evigheter, fikk også i seg noe mat igjen. Vi var klare for en ny dag!

Lørdag morgen møtte vi igjen på Johan Holmgren som var ute for å heie og ta bilder. Herlig!

Værmeldingene hadde forberedt oss på at lørdagen kunne bli enda varmere enn dagen før. Det var ventet skyfri himmel og høy luftfuktighet. Vi hadde løpt i godt over et døgn og var forberedt på nok en varm dag da sola begynte å stige høyere og høyere på himmelen. Morgendis og noen spredte skyer var snille mot oss tidlig på morgenen, men det varte ikke lenge og varmt ble det. En dag med fult fokus på å komme seg fra et checkpoint til det neste. Vi vekslet på å løpe og gå i motbakker. Det var fortsatt utallige motbakker igjen. Vi hadde beveget oss ut på trafikkerte veier igjen og måtte konsentrere oss om å holde oss innenfor den markerte område. Bilene tok ingen hensyn til søvnige løpere som til tider sjanglet langs motorveien. 

Ninette og jeg snakket sjeldent om hvor langt vi hadde løpt eller hvor mye vi hadde igjen. Jeg husker ikke at vi markerte passeringen av 200 km kun at vi konstaterte at nå hadde vi straks "bare ei litta maraton igjen". Da hadde vi løpt 204 km og lå en time før cutoff. Det var først når det nærmet seg 30 km igjen av løpet at vi begynte å tro på at vi kom til å klare oss helt inn til Sparta. Vi nevnte det så vidt for hverandre men var raskt tilbake til å konsentrere oss om tiden akkurat der og da. 

Samtidig som håpet og forestillingen om mål i Sparta hadde begynt å svirre rundt i hode kjente vi på en intens varme som til tider kunne sammenlignes med varmen fra en stekeovn. Jeg fikk en fornemmelse av vakuum tredd over hode og kjente på en form for redsel for å få heteslag. Tanken på å segne om så nære mål gjorde meg veldig stresset. 

En varme som satte meg ut et øyeblikk noen ml fra mål.

For meg hjalp det å si det høyt ut til Ninette. "Nå er det faktisk så varmt at jeg blir stressa og redd. Jeg er redd for at jeg skal gå i bakken på grunn av heteslag". Bare ved å si det høyt og løpe videre reduserte stressnivået mange hakk. Selvfølgelig skulle jeg ikke få heteslag. Et lite øyeblikk var jeg nok mer redd en varm.

Vi hadde blitt enige om å holde sammen helt inn. Vi skulle løpe inn til Sparta sammen slik vi hadde gjort store deler av løpet. De siste to milene før mål var uendelige lange. Jeg hadde gledet meg til de siste utforbakkene men beina var så mørbanket at selv nedoverbakker krevde sitt. For hvert skritt vi tok nærmet vi oss Sparta. Selv om vi måtte ha gått den siste biten var vi nå sikre på at vi skulle klare det. Tiden hadde vært på vår side en god stund nå og vi ville klare det på under 35 timer! En mil igjen. Et øyeblikk trodde vi at vi hørte jubelbrølene fra tilskuerne som tok imot løpere ved statuen av King Leonaides. Vi var så nære!

Vi var ferdig med den siste nedstigningen inn til Sparta og løp flatt innover mot byen. Det var bare noen kilometer igjen og jeg snudde meg for å få oversikt over Ninette. Jeg stoppet opp og myste bakover og kunne skimte henne et stykke bak. Jeg fortsatte til nest siste checkpoint hvor det norske flagget ventet. Skulle jeg bare løpe videre? Ninette gav signal om at jeg skulle løpe den siste biten mot mål alene, men jeg ventet. De 2 siste kilometerne løp vi sammen. I tette og uoversiktlige gater og med heiarop fra cafer og balkonger. 

På selve oppløpet ble vi tatt imot av et jubelbrøl fra folkemengden. Vi hadde klart det! Jeg løftet blikket frem mot statuen av King Leonidas. For litt under 35 timer siden hadde jeg stått ved foten av Akropolis og ventet på startsignalet som skulle ta meg til Sparta, i fotsporene til Pheidippides. Jeg hadde fokusert på et checkpoint av gangen og gledet meg over at jeg kom litt og litt nærmere for vær lille milepæl. Ikke før etter 210 kilometer hadde jeg begynt å se for meg dette jeg nå var i ferd med å gjennomføre. Jeg løp drømmen om Spartathlon helt ut. Jeg var i mål ved foten av King Leonidas statue. 

Når en drøm blir virkelighet er det vanskelig å finne ord. Det å stå med hånden på statuen av King Leonidas og vite at jeg var i mål etter å ha tilbakelagt 246 km fra Athen til Sparta kan ikke beskrives. Et uvirkelig øyeblikk som avsluttet et ekstremt vakkert, følelsesladet og utfordrende løp. 

I mål med tiden 34 timer og 51 minutter

Etter løpet

Jeg vil rette en stor takk til familien som har latt meg følge drømmen om Spartathlon. En drøm som skulle vise seg å bli realisert lenge før jeg selv hadde trodd var mulig. Jeg har gjort mye av jobben selv men hadde ikke klart det uten støtte fra mann, barn, mamma, pappa og svigerforeldre. Takk!

Ingenting i livet kan planlegges i detalj og det var mye med dette løpet som ikke var planlagt, men likevel hadde en positiv innvirkning. Eiolf var en av de personene som hadde en slik innvirkning på denne opplevelsen. Jeg hadde aldri møtt mannen før jeg traff han i Athen. At han hadde løpt Spartathlon utallige ganger hadde jeg fått med meg, men at den samme mannen var så imøtekommende, inkluderende og omgjengelig å være rundt var et stort pluss. Takk til alle tips, råd og heiarop underveis. 

  

Ninette og hennes mann var også litt av mitt støtteapperat under min reise til Athen. På flyet klarte jeg meg selv, men de var behjelpelig med transport både fra flyplass til hotell og tilbake til Athen etter fullført løp. At Ninette og jeg, uten å ha planlagt det, skulle ende med å løpe halvparten av Spartathlon sammen og attpåtil løpe inn til mål i Sparta side om side var også en flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Du går rett inn i historieboka mi! Takk! 

Uten Cecilie Holmgren og hennes historiske gjennomføring av Spartathlon i 2018, som første norske kvinne til å gjennomføre dette løpet, så hadde heller ikke jeg startet jakten på drømmen om mitt Spartathlon. Takk for all inspirasjon!

Drømmen om Spartathlon- del 1

Det var lørdag 28. september 2018 og jeg satt hjemme med støle bein og en sliten kropp etter å ha banket 307 km rundt på Rådhusplassen i forbindelse med No Finish Line helgen før. Jeg var fortsatt på en endorfinrus og kroppen var salig lykkelig over løpet som hadde blitt fullført bare noen dager før. Jeg ventet også på å bli drittlei løping og forberedte meg på at en runersblue var rett rundt hjørne.

En pust i bakken etter 307 km for en barndom uten vold på Rådhusplassen. 

Der, med kaffekoppen i den ene hånden og sosiale medier i den andre, dukket det opp en interessant oppdatering fra en norsk kvinnelig løper på facebook. Denne norske kvinnen løp i et forrykende vær et sted i Hellas. Jeg googlet meg rundt og leste meg opp på dette løpet. Spartathlon! Jeg hadde ikke  hørt om dette løpet tidligere. Jeg var fasinert! Jeg forstod raskt at dette været som nå herjet med løperne ikke var normalen. Løpet var kjent som et av de mest legendariske, historiske, varme og harde løpene i verden. I løpet av det neste døgnet, oppdateringer og tracing av løpere var jeg solgt. Da jeg så bilde av Cecilie Holmgren, som den første norske kvinnen i historien, stå med hånden på statuen av king Leonidas i Sparta, var jeg overbevist. Jeg skulle til Hellas og jeg skulle løpe de 246 km mellom Athen og Sparta. Jeg måtte først bare kvalifisere meg!

Så der satt jeg, med en mørbanket kropp, og begynte å søke etter næmeste løp som kunne være kvalifisering for i det hele tatt å bli vurdert som en av de 380 løperne som får stille til start hvert år under Spartathlon. Jeg hadde gjort løp og distanser som var innenfor men de var "foreldet" og ikke gyldige lenger. Bingo! Det var fortsatt et løp igjen som jeg kunne rekke før tidsfristen for kvalifiseringen. Det var 24-timers på Bislett i slutten av novemer samme år! Løpet var utsolgt men jeg klarte å få tak i en startplass likevel. Planen var klar, jeg skulle løpe inn 170 km på 24 timer (minst) og 100 miles på under 22 timer, som begge var kravene for å bli vurdert som deltager på Spartathlon 2019.  Planen var vidre at jeg skulle bli vurdert til "ikke god nok" for start i Spartathlon 2019. Dertter skulle jeg fortsette å trene godt det kommende året og løpe gode kvalifiseringsløp for å ha en bedre mulighet for start i 2020...eller 2021. Jeg var forberedt på å kjempe for en startplass til jeg klarte det en gang i fremtiden.

Lite visste jeg da at denne startplassen i fremtiden var skummelt nære.

Jeg stilte til start på 24-timers på Bislett med et eneste mål for øyet, og det var å løpe inn kvalifiseringen til Spartathlon. Alt annet var sekundært. Bortsett fra min mann, hadde ikke snakket om dette målet til noen. Innerst inne var jeg kanskje litt redd for at noen skulle le av meg og mitt hårete mål. Ei husmor av en vaskeklut som skulle yppe seg opp mot de beste og strekke seg mot et av de tøffeste løpene. Jeg holdt det for meg selv. Ingen skulle få le!

Kvalifiseringen ble en tøff opplevelse.

Ut fra tidligere løp var jeg ganske sikker på å klare kvalifiseringskravene under de 24 timene i Bislettkjelleren. Det skulle vise seg at døgnet skulle bli mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg. Etter 12 timer hadde jeg fylt ei søppelkasse og noen poser med oppkast. Jeg hadde ikke dagen eller døgnet. Jeg hadde lyst til å gå hjem. Jeg skulle til Spartathlon og jeg var ikke interessert i noe annet. En medalje fra denne kjelleren, uten å ha nådd distanse for kvalifisering, var ikke av interesse. Et sted i mørket klarte jeg å regne meg ut til at om jeg bare holdt en viss fart så ville det gå. Den påfølgende natta ble vond. Jeg klorte meg fast og holdt tempo oppe. Jeg løp100 miles på 22 timer og når sluttsignalet for 24 timer gikk viste distansen 178 km. Jeg hadde klart det! Jeg var kvalifisert for å legge inn en søknad om deltagelse i Spartathlon.

I ettertid kan jeg bekrefte at kvalifiseringskravet på 170 km på 24 timer er det minste du burde klare på 24 timer, og ikke det meste, for å gjennomføre Spartathlon. Jeg er glad jeg klarte å vise til 178 km på et veldig dårlig døgn.

Etter Bislett lot jeg meg selv hate løping i noen måneder og innfinne meg med at en runnersblue hadde tatt et fast grep for en stund! Tidlig i mars 2019 våknet jeg opp fra denne dvalen med et brak. Jeg skulle bare inn å sjekke den rykende ferske listen over heldige deltagere til Spartathlon 2019. NAVNET MITT! Jeg holdt på å svime av. Der, under navnet til Cecilie Holmgren og Ninette Banouen, sto mitt navn. Jeanette Johansnen Vika, Norway. Jeg hadde akkurat snakket med min mann på telefonen og ringte han tilbake mens jeg, med noe jeg trodde var en rolig stemme, sa: "nå håper jeg du sitter nede når jeg nå forteller deg noe jeg akkurat fikk vite, jeg har fått startplass til Spartathlon. I årets løp!". Mannen min svarte med stillhet før han deretter la på telefonen. I ettertid har jeg forstått at jeg hørte rimelig hysterisk ut når jeg ringte han.



Dette var jo ikke planen min! Jeg skulle jo øve meg noen år til. Trene med opp og gjøre meg klar, både fysisk og mentalt. Dette var for tidlig. Det var nesten så jeg håpet det var en feil, at navnet mitt hadde kommet med på listen ved en glipp. Men nei, navnet mitt sto der like fast hver gang jeg var inne å sjekket lista. Opptil flere ganger om dagen og i flere dager sjekket jeg. Til slutt var jeg overbevist. Jeg var tatt ut til å starte Spartathlon 2019. Planen måtte omskrives, jeg måtte gjøre meg klar og jeg hadde kun 6 måneder til å gjøre forberedelsene.

Målrettet trening fra den dagen jeg så navnet mitt på startlista Spartathlon 2019.

Jeg liker ikke slaviske treningsplaner og noen som forteller meg at jeg må ut å trene. Trening må være opplevelse, lyst og pusterom. Jeg må trives og ikke miste meg selv. Dette er mye å kreve når store løp skal forberedes. I slutten av mars la jeg en skisse for treningen, antall kilometer pr uke og løp som skulle løpes de neste måndene. I tillegg til den ukentlige treningen kom jeg til måtte bruke lange løp som en del av forberedelsene. Jeg måtte ha det gøy når drømmen om Spartathlon skulle jaktes!

De tre første løpene jeg gjorde la jeg opp slik at de belastet kroppen min innenfor en periode på 30 dager. Jeg skrudde tempo ned på alle løpene og la opp til en rolig marsjfart. Det var til Spartathlon jeg skulle, hvor raskt jeg kom i mål på alle løpene i forkant var ikke relevant.

Det første løpet var "Soria Moria Verdens Ende" 100 miles i midten av mai (SMVE). På dette tidspunktet hadde jeg lagt bak meg mange kilometer med løping hver uke og den siste tiden hadde jeg kjent på en sviktende motivasjon og tvilte veldig på om jeg i det hele tatt ville til Spartathlon. Halvveis til Verdens Ende sa jeg høyt "jeg vet ikke om jeg er klar for å trene meg opp til Spartathlon". Akkurat da var jeg ganske sikker på at Spartathlon 2019 kom til å gå uten meg.

Troen og motivasjon for Spartathlon var liten i mai 2019

Fjorten dager etter SMVE løp jeg Ecotrail Oslo 80 km. Jeg gjorde som planen var. Rolig fra start med møre bein allerede fra første meter. Det er rart dette med motivasjon. Når jeg hadde passert 60 km kom jeg i snakke med en annen løper. Han synes nok jeg holdt et bedrøvelig lavt tempo, og mens vi skravlet kom det frem at jeg brukte dette løpet som en del av treningen til Spartathlon. Mannen lo med en snev av hån og latterliggjøring mens han sa "ja da får du jammen ha lykke til, det løpet krever myyyye trening". Det lyste av han at han hadde lite tro på meg, min fart og treningsplan. Argh! Som jeg tente på all motivasjon over denne kommentaren. Jeg skulle til Spartathlon! 

Ecotrail Oslo 80 km..og en teit kommentar tente igjen motivasjonen min! 

Siste langløp innenfor 30 dager ble Farris Ultra 67 km. Dette ble et løp jeg kjente at noe var på gang. Kroppen og hodet funket igjen. Jeg stolte på min egen plan. Jeg kjente at marsjfarta var riktig og at dette, det var det som var riktig for meg. Nå skulle jeg bare holde meg til planen. Slutte å lese for mange "rapporter" om alle mulig treningsopplegg og gjennomføringer av Spartathlon. Jeg var sjefen!

Øyunn med latter og smil før start...

Sommerferien ble lagt til Kreta. Der fikk jeg gode varmegrader, steikende varme asfaltveier og mange kilometer samlet før resten av familien sto opp hver morgen. Jeg la også opp til en liten økt på ettermiddagen da varmen var mest intens. Totalt ble det mellom 20-25 km hver dag. Resten var familiekos og late dager i solen.

Morgenløping og oppe med sola

...family first! 

I min gjennomføring av trening er det alltid familiekabalen som kommer først. Treningen skal passe inn i alt annet som skal gjøres, og ikke omvendt. Når mannen og jeg dro til New York alene noen dager i juli ble jetlag utnyttet og dagen startet med løping. Vi la opp til sightsing og løp, forsøkte å se nye steder vi ikke hadde sett på tidligere turer til byen. Vi løp på kryss og tvers og samlet rundt 20-25 km hver dag. Været var ekstra varmt, noe som passet meg og treningsplanen perfekt. Konemor var fornøyd og resten av dagen kunne nytes som turister.

Oppe tidlig nok for å få Brooklyn bridge for oss selv

Bømlo ultrafestival og 300 km på fem dager skulle vise seg å bli min generalprøve før Spartathlon. Innerst i hode hadde jeg bestemt meg for at disse 300 km i løpet av 5 dager måtte gjennomføres etter planen for at jeg kunne si meg klar for å sette meg på flyet til Hellas. Planen var å holde jevnt tempo hver dag (60 km) hele uka. Jeg skulle øve spising, trene på å holde hode på riktig plass mentalt og ikke gi meg før jeg var ferdig siste dagen. I tillegg skulle jeg unngå skader. Mannen min hadde mumlet noe om at 300 km på asfalt var den sikre oppskrift på skader. Jeg var ikke overbevist. Jeg vet at kroppen min tåler mye asfalt og jeg hadde trent asfalt hele sommeren. Bømlo gav meg mer enn jeg hadde planlagt. Den gav meg varme, intens varme fra første dag! Jeg fikk masse erfaring med å løpe i steikende varme. Ta til meg væske og kjøle ned topplokk, caps og kropp. I tillegg fikk jeg øve meg på å være borte fra familien, og familien (barna) fikk trening i å ha en mamma som var borte i over en uke. Det var noen kvelder med snørr og tårer fra barna. De ville ha meg hjem! Jeg visste at de hadde det bra også uten meg. Jeg holdt meg til planen og ble i Bømlo.

Bømlo i mitt hjerte

Bømlo var mer enn løping. Det var vakker natur og lokal mat. Det var musikk, sosialt og nye vennskap. Et kinderegg som hadde mer enn jeg hadde forventet. Lag på lag, dag etter dag. Etter den tredje dagen følte jeg meg syk. Jeg var kvalm og utmattet av varmen og livredd for å ikke klare å gjennomføre. I tillegg savnet jeg familien hjemme. Jeg var helt avhengig av å gjennomføre dette løpet for å fylle meg selv med nok selvtillit før Spartathlon. Jeg sto opp den fjerde dagen og løp videre. Den femte kom jeg i mål og fikk min medalje for 300 km på 5 dager. Jeg var klar!

En stor takk til denne gjengen og alle andre engler på Bømlo for tidense løpecamp!

Etter Bømlo ventet enda to løp før den planlagte treningen var gjennomført.  Ca 5 uker før Spartathlon gjennomførte jeg Romeriket 6-timers i den flyten og farta jeg hadde øvd på. Jeg startet med mål om å legge ned 60 km på 6 timer og hadde 61 km når sluttsignalet gikk. Dette var et løp hvor jeg fikk bekreftet at min trening hadde vært riktig. Jeg løp uanfektet og restituerte raskt.

Det siste løpet ventet en uke etter løpet på Ringeriket. Jeg skulle gjennomføre 80 km under "Høyjord rundt og rundt". På forhånd så jeg for meg en småkupert løype på 10 km lagt til skogsbilvei. Jeg skulle ta så veldig feil. Sant var at løypa var 10 km som skulle løpes 8 ganger. Men løypa var noe av det mest tekniske og krevende jeg noen gang har løpt. Både oppstigning og nedstigning i steinur ville gitt den tøffeste terrengløper utfordringer. Det var mulighet for å gi seg etter 50 km og fortsatt få godkjent løp. Jeg bannet høyt når jeg løp ut på min 6. runde. Kroppen var mørbanket. Jeg hadde for lengst fått bekreftet at man blir god på det man trener på og at asfalt ikke kan overføres til terreng. I løpet av de neste 30 km fikk jeg også bekreftet at jeg har et hode som er i stand til å kjøre min egen kropp i senk. Jeg kom i mål med mine 80 km og var mer enn noen gang klar for Spartathlon. Nå skulle jeg bare hvile, pakke og trene lett de neste uken.

Et hode som kjører kroppen i senk var nødvendig før avreise Spartathlon!

Jeg studere løypebeskrivelsen til Spartathlon mer nøye. Jeg lærte mye av dette. Jeg silte ut unødvendig og personlig info fra andre (som ikke kunne overføres til meg) og tok med meg det viktigste. Dette løpet er kjent for å være ekstra hardt fordi det, i tillegg til varmen, er ekstremt tøffe cutoff tider som må passeres for hvert eneste checkpoint. De første 80 km blir regnet som de tøffeste med tanke på tider som skal holdes, etter dette "gir" løpet deg mer tid og det er kun varmen, asfalten og dehydrering som skal bekjempes. Jeg ble klokere men også mer fylt med usikkerhet. Her kunne jeg ikke stå på startstreken og tenke at "så lenge jeg har tro på at jeg kommer i mål, så vil jeg lykkes". Jeg kunne ikke bare støtte meg til et råtøft hode som aldri gir seg. Her måtte jeg starte med ydmykhet, klokskap og ærefrykt. Det var ingen garanti for at jeg ville klare meg hele veien fra Athen og frem til Sparta.

Jeg pakket og leste regler og løpsinfo igjen og igjen. Ingen slurv skulle sette meg ut av dette løpet. Jo mer det nærmet seg avreise jo mindre ville jeg snakke om løpet. Jeg skulle eie dette selv, ikke dele med alle andre. Jeg hadde ikke plass til alles spørsmål og omtanke. Mamma holdt på å frike ut når jeg spurte hvilken blodtype jeg har i tilfelle noe skjedde meg under løpet og jeg trengte noe fra et sykehus. Jeg lot det ubesvarte spørsmålet ligge og satset på at det skulle holde med mitt eget blod under løpet. Jeg sov urolig og hadde drømmer hvor jeg våknet svett over at jeg hadde mistet løpebuksa mi rett før start og måtte løpe i trusa. Jeg kjøpte meg to ekstra løpeshorts og pakket ned i kofferten. Jeg laget en plan for dropbager, hodelykter, reflekser og ekstra klær. Jeg skulle stille til start uten support underveis og måtte legge ut alt jeg trengte der jeg trodde det skulle bli behov.

Jeg hadde hatt 6 måneder til å omskrive mine egne planer, forberede meg og jakte drømmen på Spartathlon. Likevel var alt av løperemedier, sko og klær strødd utover i et salig kaos bare noen timer før avreise. Jeg var så klar en vaskeklut av en husmor kunne være. Jeg satt meg på flyet til Athen og visste at jeg hadde gjort det beste ut av alle muligheter jeg hadde hatt og at jeg kom til å stille til start skadefri og med utgangspunkt i meg selv. Jeg skulle løpe mitt eget løp i fotsporene til Pheidippides fra Athen til Sparta 246 km, og jeg skulle ikke gi meg før jeg holdt hånden på statuen av King Leonidas.

Drømmen om Spartathlon var så nær!

Del 2 av Drømmen om Spartathlon kan leses her

Januar 2018

Når en kvinne tier, er det fordi hun vil si noe. Snart...



Høres i løpet av januar!

Jeanette

Mitt viktigste løp 24 timer i strekk

1. september 2015 ble det klart at jeg skulle løpe 24 timer på tredemølle under Oslo Maraton til inntekt for Right To Play og deres arbeid for Syriske barn på flukt.

Jeg hadde 17 dager på å gjøre meg klar til utfordringen som ventet meg på mølla i de 24 timene. I løpet av våren og sommeren har jeg hatt noen gode ultraløp og det seneste løpet jeg hadde i beina var Ultravasan 90 km som ble gjennomført 4 uker før jeg skulle løpe 24 timer på mølle under Oslo Maraton.  Jeg var derfor ikke stresset når det gjaldt treningsmengde men spent på hvordan kroppen ville takle oppkjøringen på tredemølle og hvilken belastning det ville gi kroppen så kort tid etter Ultravasan.

5 minutter før start- setter på meg mine Adidas Ultra boost som jeg løp med i 24 timer

Jeg, som til vanlig liker best å løpe i terrenget, måtte gi kroppen en rask og klok tilvenning til å løpe lenge på tredemølla. I de neste 10 dagene var jeg på mølla hver dag hvor jeg gjennomførte økter på mellom 1-3 timer hver gang. De mest intensive dagene var når jeg kjørte 2 timer på dag 1, 3 timer kveld på dag 2 og så 3 timer morgen på dag 3. Denne sekvensen rakk jeg å gjennomføre 2 ganger løpet av de 10 dagene.

Når det gjensto 6 dager til løpet var jeg tung i kroppen og kjente at det var noe som ikke spilte på lag. På jobb og hjemme var alle forkjølte og flere lå med influensa. Dette stresset meg og jeg kom ikke unna smitten. Mandagen før løpet var det et faktum, forkjølelsen hadde gått til angrep. Jeg helte på med alle forebyggende og lindrende råd i boka, spiste og drakk, sov og ladet. Onsdag, 2 dager før start, var jeg potte tett av forkjølelse og så fortvilet at jeg ikke tenkte klart.  Mannen hadde jobbet dag og natt til jublende mottakelse fra alle som ville samarbeide om dette prosjektet, vi hadde allerede fått inn i underkant av 100 000,- i donasjoner til Right To Play og det var virkelig ingen vei tilbake. Den mølla måtte starte fredag klokka 14.00 og jeg skulle stå oppå den! Aldri før har jeg ønsket og bedt så hardt. Ikke fordi JEG skulle løpe et løp, men fordi DETTE LØPET var så viktig, saken og alle barna vi hjelper gjennom arbeidet som gjøres av Right To Play. Jeg husker jeg satt alene i bilen og nærmest  hylte til meg selv med tett og grøtete stemme «Dette her er ikke rettferdig. Ikke fordi jeg skal løpe, men for alle de barna vi løper for. Jeg kan være syk, men ikke akkurat nå. Kom igjen Jeanette nå må du mobilisere alt du har…DU MÅ!» Ikke vet jeg, men noe av det jeg gjorde må ha hatt effekt (og kanskje noen hørt meg). Natt til torsdag begynte jeg å svette ut forkjølelsen og torsdag kveld pakket jeg kofferten med alle mine løperemedier. Jeg var klar og så innmari glad! Dette her skulle vi klare.

Selve løpsdagen startet jeg på jobb og underviste frem til jeg tok toget til Oslo i 12 tiden. Jeg ønsket å ha minimalt med tid i Expo-teltet før jeg startet. Jeg ankom 30 minutter før start, skifte til løpeklær som lå klare, smurte inn tær med vaselin og var en rask tur innom do. Det var 5 minutter til start. Mat, som var avklart på forhånd, lå klart og flasker med vann og sportsdrikk sto ferdig blandet.  Vi var et team. 

Jeg hadde en Z-roller til benyttelse når leggene ble stive og ømme

På forhånd hadde jeg en plan om å holde 8-9 km på mølla.  Dette føltes fint og jeg startet med 9 km. De første 3 timene var det mye oppmerksomhet, media og forbipasserende som slo av en prat. Jeg spiste og drakk allerede fra de første kilometerne, både sportsdrikk, vann og energibarer.  Det kom stadig flere tilskuere og folkemengden inne i Expo-teltet økte betraktelig utover ettermiddagen. Sola varmet utenfor og teltet føltes klamt å løpe i. Etter 3,5 time følte jeg meg bilsyk. Jeg var svimmel og uvel, som et vakum hadde blitt tredd over hodet mitt. Jeg følte for å forsvinne fra denne massen av folk, virvar av stemmer, lyder og musikk.  Det som jeg, på forhånd, hadde trodd skulle være med å gjøre at tiden gikk raskere så nå ut til å sette meg litt ut av balanse. Det ble rett og slett for mye stimuli av ulike sanser på en gang. Lyd, hørsel, syn og lukt ble rett og slet overstimulert på et punkt.

Redningen ble min egen musikk rett på øra. Dette fungerte godt. Jeg fokuserte på å løpe, festet blikket rett frem og koblet ut alt rundt. Alle henvendelser fra forbipasserende viste jeg videre til støtteapparatet som var i nærheten.

Da Expo-teltet stengte klokka 20.00 hadde jeg løpt i 6 timer og tilbakelagt i underkant av 55 km. Det var godt å få være litt alene, men jeg var samtidig spent på hvordan natten ville bli. Tiden frem til midnatt gikk relativt fort og jeg hadde løpt i 10 timer og tilbakelagt 80 km. Jeg passerte 100 km etter 12 timer og 40 minutter.  Jeg følte at kroppen hadde kommet inn i ultraflyten, hodet hadde sluttet å tenke kroppen bare gjorde. Dette var en fin periode. Det ble koblet opp et TV slik at jeg hadde noe å se på men dette virket til tider mer forstyrrende da det krevde ekstra fokus å følge med på skjermen.  Å løpe et ultraløp på tredemølle gav meg virkelig mange overraskende erfaringer som man ikke opplever når man løper samme distanse utendørs.

Jeg holdt meg til den samme tredemølla gjennom 24 timer, levert av Sportsmaster

Det er ingen perioder av løpet som jeg tenker på som ekstremt tøffe. Men det var tyngre å løpe rundt den tiden hvor kroppen til vanlig er vandt til å legge seg, samt den tiden mellom klokken 3-5 hvor den dypeste søvnen vanligvis inntreffer. Jeg hadde også perioder på natten hvor jeg var høyt opp og i litt «party humør». Ruset på egen prestasjon og at jeg overvant de tunge timene hvor kroppen ville legge seg ned og sove.  Det hjalp også på at det hele tiden var lys på i Expo-teltet.  Når morgenen kom og vi kunne skimte soloppgangen utenfor fikk jeg igjen et nytt løft. Jeg hadde løpt natta igjennom og var klar for en ny dag, tiden viste 16 timer og jeg hadde tilbakelagt 126 km.

Den hardeste kneika var derimot ikke forsert. Når klokka nærmet seg 08.00 lørdag morgen og hodet fant ut at kroppen ikke hadde sovet føltes det som om indre styrker forsøkte å slepe meg inn i søvn. Her gikk jeg inn i en periode av løpet, som jeg i etterkant har blitt gjenfortalt, at jeg så ruset ut. Jeg snøvlet i pausene og var på mitt mest ustø igjennom hele løpet.  Jeg hadde løpt i 18 timer, tilbakelagt 140 km og fortsatt ikke inntatt noen form for koffein. Her hadde jeg derimot ikke noe valg. Det ble ordnet inn en god kopp med kaffe latte som det ble insistert på at jeg inntok. Jeg avlød ordre og etter 30 minutter kviknet jeg igjen til. Støtteapparatet insisterte også på at jeg skulle innta mer mat enn jeg selv mente jeg kunne klare. Dette var ikke populært og jeg ble for første gang i løpet litt amper og irritert. Å true inn ekstra mat førte til at jeg ble kvalm, jeg brakk meg og gav klart beskjed om at jeg selv måtte styre matinntaket. Heller korte, hyppige pauser med litt mat hver gang enn store måltider som jeg viste ville gi meg urolig mage. Jeg ble hørt!

Jeg kom ut av tellingen over hvor mange flasker med cola som gikk med.....det var mange!

Mitt primærmål med å løpe på mølla i 24 timer var å samle inn mest mulig penger til det arbeidet Right To Play gjør for barn på flukt. Mitt mål var å samle inn 180 000,- i løpet av innsamlingsperioden (både før, under og etter løpet). Et hårete mål som til og med organisasjonen selv synes var høyt. Men jeg hadde troa. Jeg frydet meg over all oppmerksomheten og publisiteten dette løpet fikk samtidig som donasjonene tikket inn jo lenger jeg hadde holdt det gående på mølla. I tillegg til alle som sendte personlige meldinger og kom innom for å heie fikk jeg også stadig oppdateringer på innsamlingen. Dette motiverte meg enormt underveis i løpet. For meg har dere alle løftet dette løpet og innsamlingen opp og frem. Takk!

I forkant ville også media ha det til at det var mulig å slå den Nordisk rekord på tredemølle som var 185,1 km på 24 timer. Dette var totalt sekundært for meg og en rekord var ikke i fokus. Midtveis i løpet virket også dette enda mer fjernt. Jeg lå bak tidsskjema og hadde brukt litt lenger tid enn estimert på første halvdel. Etter midnatt en gang gav jeg beskjed om at «rekorden kommer ikke til å passeres, det tør jeg ikke begi meg ut på» jeg var redd for at jeg ville mislykkes med i det hele tatt å holde i 24 timer om jeg begynte å presse utover egen kapasitet.

Men så etter 19 timer og i underkant av 150 km tilbakelagt begynte kroppen å kvikne til. Klokka hadde passert 09.00 lørdag morgen og jeg tok styringen, regnet på gjenstående tid og tilbakelagt kilometer hvor jeg begynte jeg å skimte en mulighet for Nordisk rekord likevel. I tillegg ble jeg også oppdatert på donasjonene som nærmet seg mitt mål på 180 000 kroner og jeg husker jeg tenkte «ok, om folket gir oss den pengesummen jeg har drømt om, ja da skal jeg søren meg gi de en ny nordisk rekord tilbake også» 

Målrettet fortsatte jeg. Skrudde mølla på 9 km og minimalt med stigning. Tok lynraske pauser hver 5 kilometer og ignorerte at jeg måtte på do. Jeg hadde for lengst gått over til flytende næring som kunne suges inn og blandes med vann på vei ned i magen. Moste bananer kom også godt med på slutten.  Jeg orket overhode ingen henvendelser fra forbipasserende, smilte bare lurt og vinket de over til mannen som sto støtt ved min side og oppdaterte de som fulgte ivrig med.  Jeg er så takknemlig for denne interessen og alle heiaropene jeg fikk, det varmet stort selv om jeg selv ikke sa mye.

Etter 20 timer og 18 minutter passerte jeg 160 km og egen distansepers. Jeg hadde hittil ikke løpt lenger enn 100 miles (april 2015). En god følelse å passere 100 miles men fortsatte likevel målrettet videre for å løpe inn minst 25 kilometer til på de neste 3, 5 timene.  Mannen, som vet at jeg misliker sterkt når det blir tidspress og fokus på prestasjon, ymtet forsiktig frempå at nå kunne det se ut til at det var mulighet for nordisk….og la til «ikke for å mase altså» på slutten av sin kommentar. Jeg nikket som om jeg var helt ubemerket og viste lite interesse mens jeg smilte lurt innvendig, Jeg hadde nemlig ikke nevnt for hverken mannen eller resten av støtteapparatet at jeg allerede hadde startet jakten på å passere 185,1 km.  Jeg visste jeg ville klare det.

Her "plinger" jeg inn 175 km rett før intervjuet med TV2!

Etter 21,5 timer passerte jeg 170 km, etter ytterligere 33 minutter passerte jeg 175 km. Det var befriende å løpe inn 180 kilometer etter 22 timer og 55 minutter og vite at jeg vertfall hadde klart å løpe 1 kilometer for hver 1000 lapp som var donert.  Etter 22 timer og 25 minutter passerte jeg 185,1 kilometer og vi jublet stort. Å samle inn mest mulig penger var primærmålet, men det var fantastisk deilig også å klare dette sekundære målet om å løpe inne en rekord. Den siste halvtimen ble mer som en sjarmøretappe hvor både media, forbipasserende og intervju skulle besvares. Jeg løp inn ytterligere 4 kilometer på denne tiden og når klokka viste 24 timer hadde jeg tilbakelagt 189,3 kilometer.  Jeg var helt ufattelig stolt av oss alle!

Følelsen av å gjennomføre dette løpet kan fortsatt ikke beskrives helt med ord. Det å løpe på en tredemølle i 24 timer inne i et telt som til tider var tettpakket med tilskuere, heiarop, lyder og musikk gav meg opplevelser jeg aldri før har opplevd i forbindelse med et ultraløp. Både positive og negative, men som jeg ikke ville vært forut.  Det jeg er mest overrasket over er hvordan jeg ble påvirket av all «støyen» og hvordan det satt meg litt ut av balanse og tappet meg for krefter.  Men det var også dette som gav meg den store opplevelsen. Alle menneskene som kom forbi, stoppet opp, donerte penger og sto måpende og beskuet meg. Jeg tror jeg aldri før har blitt tatt så mange bilder av som jeg ble i løpet av dette døgnet. Det var rart, fint og surrealistisk mens jeg selv løp der superstolt over oppgaven jeg utførte.

Under siste 1/2 timen av løpet var det stor jubel, filming og spørsmål fra media...som mannen måtte svare på.

Jeg er enormt takknemlig over den oppgaven Right To Play lot meg gjennomføre dette døgnet. Dette er desidert det viktigste løpet jeg har gjort hittil. Det å få mulighet til å løpe med en «mission» motiverte meg enormt mye før løpet. Mye mer enn jeg forstod. Det motiverer meg også nå i etterkant og jeg kjenner løpelysten sitter lett. Jeg vil løpe mer. Dette her har gitt meg så utrolig mye. Det å vite at den utfordringen du gir deg selv, den smerten og den mentale kampen du selv påfører deg i løpet av 24 timer kan hjelpe så utrolig mange andre (barn) er virkelig en stor drivkraft. I tillegg er det tankevekkende det faktum at den smerten du selv kjenner under et slikt løp er ingenting sammenlignet med den smerten mange barn gjennomgår daglig, uke etter uke og år etter år. Jeg er stolt og ydmyk!

Jeg ville helt klart gjort dette igjen. 

...og en spesiell takk til mannen min som gjorde denne innsamlingen og løpet mulig....You Rock!

Bilder: Jimmy Vika og Helga Opset

Flere omtaler om løpet:
Aftenposten før løpet
Aftenposten etter løpet
VG før løpet- Trebarnsmor vil slå 24- timers rekord
Jarlsberg avis- Overveldende opplevelse
Kondis- Forsinket hyllest av Jeanette Vika
Runners of Norway- Jeanette Vika samlet inn 180 000,- og satte nordisk rekord