Mine 100 miles

Helt alene låste jeg meg inn på et hotellrom i Sverige. Endelig var jeg her. Spenningen hadde bygget seg opp den den siste uka og jeg hadde telt dager og timer frem til jeg satt på flyet som skulle ta meg til det som hadde vært mitt store mål det siste året.

Det var akkurat et år siden jeg hadde vært her sist. Den gangen hadde jeg vært med som støtte og pacer for min mann som gjennomførte sitt første 100 miles løp. Planen den gangen var at jeg skulle løpe 30 kilometer som pacer men endte heller med å løpe det dobbelte. Min første ultradistanse var et faktum (les mer her). Opplevelsen dette spontane løpet gav meg var så stor at når jeg reiste derfra hadde jeg allerede bestemt meg- jeg skulle tilbake med mitt eget startnummer og med mål om å gjennomføre 160 km. Mitt første 100 miles løp skulle realiseres i 2015- jeg skulle delta på Täby Extreme Challange 100 miles run (TEC100).

Den første tiden etter at jeg hadde meldt meg på dette løpet våknet jeg ofte med et sug i magen og tenkte "Hva har jeg gjort? Skal jeg løpe 160 km?" Enkelte dager trodde jeg rett og slett ikke dette skulle komme til å bli mulig i det hele tatt.

Hverdagen innhentet meg, suget i magen ble glemt og utad kunne det se ut til at jeg var uberørt av mitt mål som lå der langt fremme. Men underbevisstheten jobbet og tankene modnet og vokste seg store og sterke. Forberedelsene startet i stillhet høsten 2014. Jeg fokuserte på å bygge opp en sterk kropp som skulle tåle løpemengden som senere skulle være helt nødvendig å legge ned. I januar intensiverte jeg løpingen og fokuserte på økning i antall kilometer og mengde. Selv når løpemengden økte holdt jeg fast på 1-2 økter med egenkomponerte styrketrening hver uke helt frem til 1 mnd før løpet. Hvor mye jeg løp varierte mellom 80-125 km per uke, Enkelte uker var antallet langt lavere. Familielivet og hverdagskabalen gjorde sitt og ble prioritert først.

Underveis i forberedelsene lot jeg meg ikke stresse av at min trening ikke matchet alle andres og var krystallklar på at jeg ikke skulle sammenligne meg med "alle" de andre som forbereder seg til lange løp. Jeg fokuserte i stede på å stille til start med det utgangspunktet og de forutsetninger som jeg hadde hatt til rådighet på forhånd. Så lenge jeg visste at jeg hadde gjort det beste ut av de mulighetene jeg hadde hatt skulle jeg være fornøyd når jeg satt meg på flyet som skulle ta meg til mitt store mål 18. april 2015- TEC100.

Dagen før dagen sto jeg der alene på dette hotellrommet med en koffert full av løperemedier. Helt alene. Aldri før har jeg følt meg så ensom. Det eneste jeg kunne tenke var "Hva er det jeg holder på med?" Jeg lot tankene fange meg en liten stund og forsto virkelig ikke hva jeg holdt på med. Jeg synes det rett og slett var helt håpløst at jeg hadde brukt så mye tid, svette og slit på en drøm om å løpe 160 km. Var jeg så egoistisk? Dra alene til Sverige, bort fra familie, barna og mannen for å løpe rundt i en svensk skog i nesten et døgn?

Nummen i hodet og litt motvillig gikk jeg på dagligvarebutikken som lå et steinkast fra hotellet. Helt uten plan fylte jeg kurven med salt, søtt og mye væske som skulle medbringes og plasseres som nødrasjon under løpet. Tankene løsnet, jeg ble mer rasjonell, fylte kroppen med en god middag, litt sosialt prat med andre løpere og krøp til sengs for en god og lang natt søvn. Jeg var klar!

Da bilen rullet inn foran startområdet på selve løpsdagen kjente jeg en ubeskrivelig lettelse og et lite jubelrop måtte ut. Jeg hadde kommet meg til startstreken og bare det er en seire i seg selv når man tenker på alt som kan oppstå i forkant av et slik løp. Jeg hadde vært så ekstremt nøye, lyttet til kroppen, kjent etter og forsøkt å ta smarte valg hele veien frem til løpet. Jeg hadde forebygget, testet sko, rullet fotbuer, plukket av løse negler og massert ømme muskler. Ingenting hadde stoppet meg så langt! Jeg fant en ledig plass til sakene mine i teltet og festet på startnummer før jeg gikk en tur opp i skogen, svelget tungt og holdt tilbake noen tårer som presset seg på! Jeg skulle løpe 160 kilometer og jeg var helt overbevist om at jeg skulle klare det!

De 2 første milene gikk fint- det gikk enda bedre frem til 40 kilometer og jeg løp lett forbi maratonpasseringen på den fjerde runden min. Første baug var 80 kilometer- da var jeg halvveis i løpet og bare 2 mil unna 100 kilometer. Jeg kjente 80 kilometer godt i beina, men var fortsatt på jakt etter markeringen som viste 100 kilometer. Det var en stor lettelse når jeg nådde 10 mil og jeg var høyt oppe helt til jeg reflekterte over den surrealistiske tanken på at "nå har jeg løpt 100 kilometer og har bare 60 kilometer igjen".

Ved passering 102 kilometer følte jeg meg nummen i hele kroppen og var klar over at nå var det hodet som skulle få kjørt seg. Fra å ha telt meg oppover på antall kilometer frem til 100 kilometer skulle jeg nå fokusere på en og en runde og et steg foran det andre. Jeg hadde fem runder av 11 kilometer igjen. Når lyset fra hodelykten var det eneste jeg hadde for å finne veien gjennom skogen i mørket reduserte jeg farten betraktelig i de mest ulendte partiene. Min største frykt var å pådra seg en skade fordi jeg stresset rundt i mørket. Jeg snakket høyt til meg selv og viftet med pekefingeren når jeg slurvet. Negative tanker var helt forbudt. Snublet jeg i en trestubbe var det bare meg selv å takke, løfte beina høyere og ikke legge skylden på noe annet!

På den tredje siste runden, hvor jeg hadde løpt i overkant av 130 kilometer, begynte hodet å tøyse med meg. Det var de merkeligste forestillinger og formasjoner som dukket opp i den mørke skogen. Jeg måtte opp til flere ganger dobbeltsjekke det jeg trodde jeg så som jeg egentlig ikke så. Dette var en merkelig tilstand hvor jeg hverken følte meg våken, trøtt eller sovende. Så, helt plutselig, hørte jeg fuglekvitter, og jeg visste at når fuglene begynner å kvitre så er det rett før solen står opp....en helt magisk stemning som jeg husket fra fjorårets løp sammen med min mann.

Nest siste runde var tung. Selv det faktum, av at de 20 gjenstående kilometerne bare var blåbær sammenlignet med de 140 km som jeg hadde beseiret, så ikke ut til å løfte meg der jeg subbet gjennom skogen. Selv om solen steg, fuglene heiet meg meg opp og frem føltes beina som bly og kreftene helt borte.

Den siste runden var min seiersrunde- jeg hadde klart det og jeg smilte hele veien. Jeg hadde en fart og et steg jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg løp fort, jeg heiet på meg selv og jublet med armene over hodet lenge før jeg nådde mål. Å løpe gjennom den skogen jeg hadde løpt runde på runde i stummende mørket, og nå endelig vite at jeg hadde klart det, var helt fantastisk!  Hele natten hadde jeg løpt alene, ingen hadde vært ved min side, kun meg selv og mine egne tanker. I mørket. Jeg var så stolt. Av mine 160 kilometer hadde jeg løpt 130 helt alene.

Jeg løp i mål rett før klokken 08.00 søndag morgen, da hadde jeg vært ute i 21 timer og 43 minutter og lagt bak meg totalt 161 kilometer. Min første 100 miles, og helt klart ikke den siste!

Jeg er stolt og ydmyk over å ha en kropp og et hodet som tåler en slik utfordring. Takk!

Legg en plan og vær spontan

Enkelte bruker barn som en unnskyldning for at de ikke får være så aktive som de selv ønsker. Selv mener jeg at barn ikke kan brukes som unnskyldning eller årsak til at vi ikke får trent- det krever bare andre løsninger og litt mer planlegging.

Ett av mine beste råd når det gjelder å komme inn i en fast rutine og vane knyttet til regelmessig fysisk aktivitet er at det lønner seg å bruke en ½ time i slutten av hver uke hvor du planlegger og bestemmer deg for hvor mye, når og hvordan du skal trene i uken som kommer. På denne måten lager du en avtale med deg selv og løfter treningen frem på prioriteringslisten over viktige ting du skal ha tid til de neste dagene. Med en slik forpliktelse ovenfor seg selv er det vanskeligere å sluntre unna og lettere å evaluere om du nådde treningsmålet ditt den uka.

Men JA barn kan medføre at vi ikke får trent til de bestemte tidspunktene vi ønsker og akkurat det vi tenkte den aktuelle uka. Derfor vil jeg trekke frem en egenskap som det kan være en fordel å være god på når det kommer til planlegge og gjennomføre trening: VÆR SPONTAN og grip muligheten

Selv overasket jeg meg selv med en impulsiv treningsøkt en av dagene på fjellet denne ferien. De to eldste barna dro på barnedisko med pappan og jeg benyttet jeg meg av muligheten. Jeg satt minstejenta i bæremeisen og sammen tok vi turen til toppen av slalombakken. Vi brukte rett i underkant av en 1/2 time til topps- og jeg kan skrive under på at med 12 kg ekstra på ryggen kjennes det godt i rumpe og lår, for ikke glemme hjertepumpa som fikk kjørt seg med noen ekstra slag! Etter en liten rast og en sjokoladebit i magen gikk turen ned som en drøm!

Min egentlige plan for trening denne denne dagen var en økt på tredemølla på hotellets treningsrom - men jeg synes denne impulsive turen var god nok- om ikke bedre!

Å løpe med barnevogn- noen tips!

Enkelte er i tvil om det å løpe med barnevogn er trening....eller tror at det bare er en form for "dametrening"? Da kan jeg komme med følgende tips og utfordring: Lån deg en barnevogn om du ikke har en barnevogn selv. Fyll den med 10-15 kg ekstra vekt. Snør på deg treningsklær og løp deretter alle bakker du måtte ha i nærheten. Dette er ekstra effektivt i fjellheimen. 

Selv løper jeg med barnevogn året rundt og i sommerhalvåret blir det ekstra mange turer. Spesielt i sommerferien hvor det er fri fra både skole og barnehage. Familie- og treningskabalen går enklere opp når minstejenta kan være med på noen av løpeturene. Selv om jeg foretrekker trening på egenhånd, uten barn, er det veldig koselig å ha med seg en liten stjerne som intenanende sover seg gjennom dytting, pusting og svetting. Bakker opp og bakker ned!

Det er ingenting i veien for at også du kan snøre på deg joggeskoene og ta med barnevognen på en løpetur. Du trenger ikke joggevogn for å få dette til, men vognen bør ha en god stabilitet og støtdemping. 

• Begynn forsiktig
• Justere håndtaket til riktig høyde for deg
• Test ut en løpetur uten barn i vognen- prøv å bremse, regulere fart og svinge alle veier slik at du får god førlighet med vognen 
• Merk at vognen blir tyngre og vanskeligere å manøvrere med barn i vognen 
• Brems farten i nedoverbakker, hold med begge hender og ha alltid sikkerhetsreim rundt håndleddet 
• Ha fokus på buk og rygg slik at du unngår svai rygg og feil belastning av korsrygg 

Selv løper jeg  løpeturene med barnevogn i et roligere tempo enn normalt. Bruk  motbakker til å øke tempo og pulsen ytterligere etter behov. På flatmark, og der hvor terrenget tillater det, kan du forsøke dytte vognen med en hånd slik at du får en normal bevegelse i armen og hånden som er fri (husk å ha fangreim festet)

Det ultimate kick

Det er ingen hemmelighet at for meg handler løping om mer enn å løpe raskt. Jeg motiveres av å løpe langt men hovedsakelig jakter jeg på opplevelser og er opptatt av godfølelsen fremfor rekorder målt i tid.

Under vår ferieuke på Norefjell ble mannens og min trening lagt opp etter hva slags familieaktivitet som sto på dagsorden. Altså ingen bestemte treningsplaner annet enn at "vi legger trening inn når det er en åpning i kabalen". Samme dag som vi hadde hatt en flott tur i fjellet så det lenge ut til at min egentrening måtte utgå den dagen...og det var egentlig helt greit.



Det er ofte på slike dager de ultimate treningsopplevelsene kan oppstå. Lite viste jeg, når jeg snørte på meg treningsklærne etter at barna var i seng, at jeg straks ville få en løpetur jeg sent vil glemme!

Etter å ha tatt meg opp til toppen av alpinbakken og hoppet over en våt myr føltes det som om hele fjellet lå foran meg. Helt vindstille og solnedgangen midt i mot! Alene i et lite eventyrlandskap som jeg kunne utforske de neste timene!

Dette er balsam for sjela og overgår alle form for spa, kna og stillesittende avkobling....for meg!

....min form for avkobling! 

Fjell, vidde og badevann

Etter snart 1 uke ved på Norefjell Quality Spa & Resort må vi si oss veldig godt fornøyd. Vi er innlosjert i en av ferieleiligheter tilknyttet hotellet og ligger i umiddelbar nærhet til alle failiteter stedet har å tilby. Vi har det som plommen i egget.  Dette er et sted verdt å besøke om du ønsker en aktiv familieferie. 

Midtveis i oppholdet pakket vi sekken og dro ut for en litt lenger familietur i fjellet. Når vi planlegger slike turer står opplevelse og mestring for barna i fokus. Dette er førsteprioritet fremfor antall kilometer og hva vi forelder måtte ha som krav til hva fjelltur er.  

Totalt ble det en tur på 9-10 km, hvor 6 kilometer gikk på grusvei og resten i ulendt terreng. Vi brukte barnevogn og bæremeis som hjelpemiddel. Dette gav våre miste barn en god opplevelse mens den eldste på 7 år synes det ble litt tungt- men når vi fikk avkjøle oss i fjellvann og fylte på med nistemat og sjokolade gikk turen tilbake mye lettere. 

Fortsettelse følger- flere opplevelser fra ferien vil deles

Innlegget er ikke sponset

Energy kick II

Denne uken var det igjen klart for energy kick sammen med Team SportySara. Det er andre gangen vi holder utetrening ved og rundt Sognsvann. Til tross for litt utrygt vær, og mange i ferie modus, var det likevel en gjeng superklare damer som stilte opp tirsdag kveld- klar for å gi alt.

Økta startet med rolig jogg og uttrykkelig beskjed om at det skulle skravles- altså pratetempo!

Stasjon 1: Etter ca 500 meter utnytter vi en liten motbakke som ligger i en avstikker fra stien rundt vannet. Her var målet å få opp pulsen og gjøre klar kroppen for ytterligere påkjenninger.

Stasjon 2: Planke, armhevinger og knebøy/spenst x 3 runder. Mellom hver bolk med disse øvelsene ble det lagt opp til en runde med rask løp.

Stasjon 3: Spretten skigang, froske-hopp og trillebår i bakken!

En av mine mest brukte fraser når jeg instruerer grupper er: "Jukser du- lurer du bare deg selv" Hvor jeg følger opp med "kooooom igjen- ikke gi deg"

Stasjon 4: Tabata med 20 sekunder intervall og 10 sekunders bytte/pause til neste øvelse x 4 rep. Arbeidstid hver Tabataintervall er 4 minutter fordelt på to ulike øvelser. Eks: Benker som step-kasser for knebøy med fall, step-ups og dips og mountain climbing i gresset.

Stasjon 5: Fartslek langs vannet. Både samlet og individuelt. Her fikk vi frem latter, smil og felles energi!

Stasjon 6: Nok en Tabataintervall hvor vi benyttet tømmerstokkene og den tunge sanden i og rundt volleyballbanen. 

Stasjon 7: Felles lagbilde - herlig jeg gleder meg allerede til neste gang!

Fjellmaraton 2014

Jeg deltok på mitt første Fjellmaraton i 2013 og var solgt fra første stund. Jeg løp halvmaraton (21 km) og hadde aldri vurdert å løpe hel distanse under dette løpet. Jeg så med store øyne på de som kom opp fjellsiden fra motsatt side og fortsatt sine siste 21 kilometer fra Valdresflya og ned til Beitostølen. I mine øyne var disse menneskene smågale og ufattelige tøffe.

Jeg meldte meg på dette årets Fjellmaraton 3 dager før selve løpet. Hvorfor så seint? Jeg misliker det presset en påmelding medfører ovenfor meg selv. Jeg ønsker å ha valget helt til siste slutt. Jeg visste jeg kom til å løpe, jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvor langt. 10 minutter før fristen for online påmelding gikk ut bestemt jeg meg og la inn en påmelding for helmaraton!

På plass i fjellheimen kvelden før løpet med startnummer i posen!

Å løpe hel distanse under årets Fjellmaraton var altså ikke planlagt. Jeg har ikke trent i 12 uker, 4 mnd eller et halvt år for denne turen på 42 km over fjellet. Men helt siden jeg sto på Valdresflya i 2013 i blåst, rein og sludd, og så de første maratonløperne passere, har jeg drømt om å gjøre akkurat det samme. Å løpe fra 950 høydemeter ved Besstrond opp til Valdredsflya (1380 m.o.h), ned til Bygdin (1000 m.o.h) videre opp til Båtskaret (1150 m.o.h) for så å avslutte 42 kilometer i Beitostølen (900 m.o.h) var en drøm som jeg nå skulle realisere!

Selv om jeg ikke hadde trent bevisst til selve løpet hadde jeg en klar fordel av det siste årets treningsbakgrunn. Mye har skjedd når det gjelder meg og mitt forhold til trening. I løpet av sommeren og høsten 2013 gikk jeg veldig lei løping. I starten ble jeg litt stresset, slik jeg alltid blir når jeg begynner å gå lei av noe jeg synes er skikkelig bra! Hva var galt? Men jeg har også lært meg "å bruke tiden" og vente på lysta. Det tok ikke lang tid før jeg forsto hva som hadde skapt mitt anstrengte forhold til løping. Det var mine egne krav som hadde gjort meg lei. Jeg, som til vanlig bruker løp som rekerasjon, avkobling, friluft og egentid, hadde blitt alt for opptatt av å prestere. Jeg ønsket å løpe raskere, sammenlignet meg med andres prestasjoner, og hadde satt meg som mål å løpe på en bestemt hårete tid under Oslo Maraton 2013.

Sakte men sikkert var det treningen som styrte meg- og ikke jeg som styrte treningen! Slik liker jeg ikke- jeg blir lei!

I mellomtiden gikk jeg ut å gjorde noe annet. Det ble mer styrke, flere gruppetimer og mer variert trening. Jeg trener fortsatt løping, men mindre enn før og jeg fyller heller på med styrketrening og annen kondisjonstrening. Jeg er blitt sterkere og jeg har fått lyst til å løpe igjen. Et bevis på dette fikk jeg da jeg "spontant" løp 60 km som pacer under TEC100 sammen med min mann i påsken. Dette var ikke planlagt, men jeg klarte det likevel og kroppen fungerte bra både under og etter løpet. Dette beviser at jeg er i ferd med å bygge en sterkere kropp!

Så tilbake til Fjellmaraton.

Det var først i bussen på vei til start hvor jeg ble fanget av tanken "hva har jeg gjort?". Bakkene vi kjørte nedover, og som vi senere skulle løpe opp igjen, virket helt tullete bratte. Sola som skinte utenfor fikk meg til å krisemaksimere rundt alle tenkelige utfall knyttet til dehydrering opp fjellsiden. Dette medførte at jeg tviholdt på en halvliterflaske med vann de første 5 kilometerne av løpet. Når den var inntatt - var jeg litt roligere. Jeg ville ikke komme til å besvime av utmattelse - jeg senket skuldrene, kastet flaska og løp videre i solskinnet.

Sammen før start!
Min mann løp sine 42 kilometer på 3 timer og 5 minutter og passerte målstreken en god stund før kona!
Det holdt til klasseseier og totalt 7. beste maratonløper over fjellet.

Turen over fjellet ble en suksess både for mannen og meg. Jeg løp på følelsen og ikke klokka. Når jeg passerte den første mila på rett over 50 minutter begynte jeg å skimte et håp om å nå Valdresflya rett før starten på halvmaraton. Jeg møtte motbakkene med små steg og lave skuldre, jeg drakk sportsdrikk og spiste bananer på hver drikkestasjon. Jeg vinket til passerende biler og heiet på meg selv. Jeg var rett og slett høy på naturen, egen person og prestasjon- helt vannvittig flott! Fuglekvitter, snø, fossebrus, sol og brøytekanter- jeg løp i et postkort- og jeg løp godt!

I det jeg nådde Valdresflya, og bakerste del av startfeltet til halvmaraton, hørte jeg startskuddet gå for 21 kilometer. Jeg nådde altså ikke gjennom folkemengden før starten på halvmaraton men ble i stede dratt over Valdresflya sammen med de 700 som startet der oppe. Fra å løpe alene opp fjellet var jeg plutselig en del av en kjempestor løpsfest når jeg nå skulle ta meg ned mot Bygdin og Beitostølen.

Passering av 30 kilometer utløste et spontant gledesutbrudd- HELT FANTASTISK! Sist jeg løp 30 kilometer hadde jeg 30 km igjen og var kun halvveis til mål. Disse 12 som var igjen denne dagen ble jo bare blåbær i forhold! Jeg hadde allerede vunnet!



Fra 38 kilometer begynte det å gjøre vondt - jeg klarte likevel å øke farta, passerte noen av de som hadde passert meg tidligere og heie på de som hadde mer vondt enn meg selv. Med et stort smil og knekk i knærne krysset jeg mål på 3.54. UFATTELIG FORNØYD!

Jeg er en spontanløper! Jeg løper ikke så raskt, men jeg er god på å løpe langt - og bedre skal jeg bli! Jeg gjør det i mitt tempo og når jeg selv har lyst!

Ikke mas, bare løp, vær tilstede og ha det gøy!