tirsdag 29. september 2015

Mitt viktigste løp 24 timer i strekk

1. september 2015 ble det klart at jeg skulle løpe 24 timer på tredemølle under Oslo Maraton til inntekt for Right To Play og deres arbeid for Syriske barn på flukt.

Jeg hadde 17 dager på å gjøre meg klar til utfordringen som ventet meg på mølla i de 24 timene. I løpet av våren og sommeren har jeg hatt noen gode ultraløp og det seneste løpet jeg hadde i beina var Ultravasan 90 km som ble gjennomført 4 uker før jeg skulle løpe 24 timer på mølle under Oslo Maraton.  Jeg var derfor ikke stresset når det gjaldt treningsmengde men spent på hvordan kroppen ville takle oppkjøringen på tredemølle og hvilken belastning det ville gi kroppen så kort tid etter Ultravasan.

5 minutter før start- setter på meg mine Adidas Ultra boost som jeg løp med i 24 timer

Jeg, som til vanlig liker best å løpe i terrenget, måtte gi kroppen en rask og klok tilvenning til å løpe lenge på tredemølla. I de neste 10 dagene var jeg på mølla hver dag hvor jeg gjennomførte økter på mellom 1-3 timer hver gang. De mest intensive dagene var når jeg kjørte 2 timer på dag 1, 3 timer kveld på dag 2 og så 3 timer morgen på dag 3. Denne sekvensen rakk jeg å gjennomføre 2 ganger løpet av de 10 dagene.

Når det gjensto 6 dager til løpet var jeg tung i kroppen og kjente at det var noe som ikke spilte på lag. På jobb og hjemme var alle forkjølte og flere lå med influensa. Dette stresset meg og jeg kom ikke unna smitten. Mandagen før løpet var det et faktum, forkjølelsen hadde gått til angrep. Jeg helte på med alle forebyggende og lindrende råd i boka, spiste og drakk, sov og ladet. Onsdag, 2 dager før start, var jeg potte tett av forkjølelse og så fortvilet at jeg ikke tenkte klart.  Mannen hadde jobbet dag og natt til jublende mottakelse fra alle som ville samarbeide om dette prosjektet, vi hadde allerede fått inn i underkant av 100 000,- i donasjoner til Right To Play og det var virkelig ingen vei tilbake. Den mølla måtte starte fredag klokka 14.00 og jeg skulle stå oppå den! Aldri før har jeg ønsket og bedt så hardt. Ikke fordi JEG skulle løpe et løp, men fordi DETTE LØPET var så viktig, saken og alle barna vi hjelper gjennom arbeidet som gjøres av Right To Play. Jeg husker jeg satt alene i bilen og nærmest  hylte til meg selv med tett og grøtete stemme «Dette her er ikke rettferdig. Ikke fordi jeg skal løpe, men for alle de barna vi løper for. Jeg kan være syk, men ikke akkurat nå. Kom igjen Jeanette nå må du mobilisere alt du har…DU MÅ!» Ikke vet jeg, men noe av det jeg gjorde må ha hatt effekt (og kanskje noen hørt meg). Natt til torsdag begynte jeg å svette ut forkjølelsen og torsdag kveld pakket jeg kofferten med alle mine løperemedier. Jeg var klar og så innmari glad! Dette her skulle vi klare.

Selve løpsdagen startet jeg på jobb og underviste frem til jeg tok toget til Oslo i 12 tiden. Jeg ønsket å ha minimalt med tid i Expo-teltet før jeg startet. Jeg ankom 30 minutter før start, skifte til løpeklær som lå klare, smurte inn tær med vaselin og var en rask tur innom do. Det var 5 minutter til start. Mat, som var avklart på forhånd, lå klart og flasker med vann og sportsdrikk sto ferdig blandet.  Vi var et team. 

Jeg hadde en Z-roller til benyttelse når leggene ble stive og ømme


På forhånd hadde jeg en plan om å holde 8-9 km på mølla.  Dette føltes fint og jeg startet med 9 km. De første 3 timene var det mye oppmerksomhet, media og forbipasserende som slo av en prat. Jeg spiste og drakk allerede fra de første kilometerne, både sportsdrikk, vann og energibarer.  Det kom stadig flere tilskuere og folkemengden inne i Expo-teltet økte betraktelig utover ettermiddagen. Sola varmet utenfor og teltet føltes klamt å løpe i. Etter 3,5 time følte jeg meg bilsyk. Jeg var svimmel og uvel, som et vakum hadde blitt tredd over hodet mitt. Jeg følte for å forsvinne fra denne massen av folk, virvar av stemmer, lyder og musikk.  Det som jeg, på forhånd, hadde trodd skulle være med å gjøre at tiden gikk raskere så nå ut til å sette meg litt ut av balanse. Det ble rett og slett for mye stimuli av ulike sanser på en gang. Lyd, hørsel, syn og lukt ble rett og slet overstimulert på et punkt.
Redningen ble min egen musikk rett på øra. Dette fungerte godt. Jeg fokuserte på å løpe, festet blikket rett frem og koblet ut alt rundt. Alle henvendelser fra forbipasserende viste jeg videre til støtteapparatet som var i nærheten.

Da Expo-teltet stengte klokka 20.00 hadde jeg løpt i 6 timer og tilbakelagt i underkant av 55 km. Det var godt å få være litt alene, men jeg var samtidig spent på hvordan natten ville bli. Tiden frem til midnatt gikk relativt fort og jeg hadde løpt i 10 timer og tilbakelagt 80 km. Jeg passerte 100 km etter 12 timer og 40 minutter.  Jeg følte at kroppen hadde kommet inn i ultraflyten, hodet hadde sluttet å tenke kroppen bare gjorde. Dette var en fin periode. Det ble koblet opp et TV slik at jeg hadde noe å se på men dette virket til tider mer forstyrrende da det krevde ekstra fokus å følge med på skjermen.  Å løpe et ultraløp på tredemølle gav meg virkelig mange overraskende erfaringer som man ikke opplever når man løper samme distanse utendørs.

Jeg holdt meg til den samme tredemølla gjennom 24 timer, levert av Sportsmaster


Det er ingen perioder av løpet som jeg tenker på som ekstremt tøffe. Men det var tyngre å løpe rundt den tiden hvor kroppen til vanlig er vandt til å legge seg, samt den tiden mellom klokken 3-5 hvor den dypeste søvnen vanligvis inntreffer. Jeg hadde også perioder på natten hvor jeg var høyt opp og i litt «party humør». Ruset på egen prestasjon og at jeg overvant de tunge timene hvor kroppen ville legge seg ned og sove.  Det hjalp også på at det hele tiden var lys på i Expo-teltet.  Når morgenen kom og vi kunne skimte soloppgangen utenfor fikk jeg igjen et nytt løft. Jeg hadde løpt natta igjennom og var klar for en ny dag, tiden viste 16 timer og jeg hadde tilbakelagt 126 km.

Den hardeste kneika var derimot ikke forsert. Når klokka nærmet seg 08.00 lørdag morgen og hodet fant ut at kroppen ikke hadde sovet føltes det som om indre styrker forsøkte å slepe meg inn i søvn. Her gikk jeg inn i en periode av løpet, som jeg i etterkant har blitt gjenfortalt, at jeg så ruset ut. Jeg snøvlet i pausene og var på mitt mest ustø igjennom hele løpet.  Jeg hadde løpt i 18 timer, tilbakelagt 140 km og fortsatt ikke inntatt noen form for koffein. Her hadde jeg derimot ikke noe valg. Det ble ordnet inn en god kopp med kaffe latte som det ble insistert på at jeg inntok. Jeg avlød ordre og etter 30 minutter kviknet jeg igjen til. Støtteapparatet insisterte også på at jeg skulle innta mer mat enn jeg selv mente jeg kunne klare. Dette var ikke populært og jeg ble for første gang i løpet litt amper og irritert. Å true inn ekstra mat førte til at jeg ble kvalm, jeg brakk meg og gav klart beskjed om at jeg selv måtte styre matinntaket. Heller korte, hyppige pauser med litt mat hver gang enn store måltider som jeg viste ville gi meg urolig mage. Jeg ble hørt!

Jeg kom ut av tellingen over hvor mange flasker med cola som gikk med.....det var mange!
Mitt primærmål med å løpe på mølla i 24 timer var å samle inn mest mulig penger til det arbeidet Right To Play gjør for barn på flukt. Mitt mål var å samle inn 180 000,- i løpet av innsamlingsperioden (både før, under og etter løpet). Et hårete mål som til og med organisasjonen selv synes var høyt. Men jeg hadde troa. Jeg frydet meg over all oppmerksomheten og publisiteten dette løpet fikk samtidig som donasjonene tikket inn jo lenger jeg hadde holdt det gående på mølla. I tillegg til alle som sendte personlige meldinger og kom innom for å heie fikk jeg også stadig oppdateringer på innsamlingen. Dette motiverte meg enormt underveis i løpet. For meg har dere alle løftet dette løpet og innsamlingen opp og frem. Takk!

I forkant ville også media ha det til at det var mulig å slå den Nordisk rekord på tredemølle som var 185,1 km på 24 timer. Dette var totalt sekundært for meg og en rekord var ikke i fokus. Midtveis i løpet virket også dette enda mer fjernt. Jeg lå bak tidsskjema og hadde brukt litt lenger tid enn estimert på første halvdel. Etter midnatt en gang gav jeg beskjed om at «rekorden kommer ikke til å passeres, det tør jeg ikke begi meg ut på» jeg var redd for at jeg ville mislykkes med i det hele tatt å holde i 24 timer om jeg begynte å presse utover egen kapasitet.

Men så etter 19 timer og i underkant av 150 km tilbakelagt begynte kroppen å kvikne til. Klokka hadde passert 09.00 lørdag morgen og jeg tok styringen, regnet på gjenstående tid og tilbakelagt kilometer hvor jeg begynte jeg å skimte en mulighet for Nordisk rekord likevel. I tillegg ble jeg også oppdatert på donasjonene som nærmet seg mitt mål på 180 000 kroner og jeg husker jeg tenkte «ok, om folket gir oss den pengesummen jeg har drømt om, ja da skal jeg søren meg gi de en ny nordisk rekord tilbake også» 

Målrettet fortsatte jeg. Skrudde mølla på 9 km og minimalt med stigning. Tok lynraske pauser hver 5 kilometer og ignorerte at jeg måtte på do. Jeg hadde for lengst gått over til flytende næring som kunne suges inn og blandes med vann på vei ned i magen. Moste bananer kom også godt med på slutten.  Jeg orket overhode ingen henvendelser fra forbipasserende, smilte bare lurt og vinket de over til mannen som sto støtt ved min side og oppdaterte de som fulgte ivrig med.  Jeg er så takknemlig for denne interessen og alle heiaropene jeg fikk, det varmet stort selv om jeg selv ikke sa mye.


Etter 20 timer og 18 minutter passerte jeg 160 km og egen distansepers. Jeg hadde hittil ikke løpt lenger enn 100 miles (april 2015). En god følelse å passere 100 miles men fortsatte likevel målrettet videre for å løpe inn minst 25 kilometer til på de neste 3, 5 timene.  Mannen, som vet at jeg misliker sterkt når det blir tidspress og fokus på prestasjon, ymtet forsiktig frempå at nå kunne det se ut til at det var mulighet for nordisk….og la til «ikke for å mase altså» på slutten av sin kommentar. Jeg nikket som om jeg var helt ubemerket og viste lite interesse mens jeg smilte lurt innvendig, Jeg hadde nemlig ikke nevnt for hverken mannen eller resten av støtteapparatet at jeg allerede hadde startet jakten på å passere 185,1 km.  Jeg visste jeg ville klare det.

Her "plinger" jeg inn 175 km rett før intervjuet med TV2!


Etter 21,5 timer passerte jeg 170 km, etter ytterligere 33 minutter passerte jeg 175 km. Det var befriende å løpe inn 180 kilometer etter 22 timer og 55 minutter og vite at jeg vertfall hadde klart å løpe 1 kilometer for hver 1000 lapp som var donert.  Etter 22 timer og 25 minutter passerte jeg 185,1 kilometer og vi jublet stort. Å samle inn mest mulig penger var primærmålet, men det var fantastisk deilig også å klare dette sekundære målet om å løpe inne en rekord. Den siste halvtimen ble mer som en sjarmøretappe hvor både media, forbipasserende og intervju skulle besvares. Jeg løp inn ytterligere 4 kilometer på denne tiden og når klokka viste 24 timer hadde jeg tilbakelagt 189,3 kilometer.  Jeg var helt ufattelig stolt av oss alle!



Følelsen av å gjennomføre dette løpet kan fortsatt ikke beskrives helt med ord. Det å løpe på en tredemølle i 24 timer inne i et telt som til tider var tettpakket med tilskuere, heiarop, lyder og musikk gav meg opplevelser jeg aldri før har opplevd i forbindelse med et ultraløp. Både positive og negative, men som jeg ikke ville vært forut.  Det jeg er mest overrasket over er hvordan jeg ble påvirket av all «støyen» og hvordan det satt meg litt ut av balanse og tappet meg for krefter.  Men det var også dette som gav meg den store opplevelsen. Alle menneskene som kom forbi, stoppet opp, donerte penger og sto måpende og beskuet meg. Jeg tror jeg aldri før har blitt tatt så mange bilder av som jeg ble i løpet av dette døgnet. Det var rart, fint og surrealistisk mens jeg selv løp der superstolt over oppgaven jeg utførte.

Under siste 1/2 timen av løpet var det stor jubel, filming og spørsmål fra media...som mannen måtte svare på.


Jeg er enormt takknemlig over den oppgaven Right To Play lot meg gjennomføre dette døgnet. Dette er desidert det viktigste løpet jeg har gjort hittil. Det å få mulighet til å løpe med en «mission» motiverte meg enormt mye før løpet. Mye mer enn jeg forstod. Det motiverer meg også nå i etterkant og jeg kjenner løpelysten sitter lett. Jeg vil løpe mer. Dette her har gitt meg så utrolig mye. Det å vite at den utfordringen du gir deg selv, den smerten og den mentale kampen du selv påfører deg i løpet av 24 timer kan hjelpe så utrolig mange andre (barn) er virkelig en stor drivkraft. I tillegg er det tankevekkende det faktum at den smerten du selv kjenner under et slikt løp er ingenting sammenlignet med den smerten mange barn gjennomgår daglig, uke etter uke og år etter år. Jeg er stolt og ydmyk!

Jeg ville helt klart gjort dette igjen. 

...og en spesiell takk til mannen min som gjorde denne innsamlingen og løpet mulig....You Rock!


Bilder: Jimmy Vika og Helga Opset

Flere omtaler om løpet:
Aftenposten før løpet
Aftenposten etter løpet
VG før løpet- Trebarnsmor vil slå 24- timers rekord
Jarlsberg avis- Overveldende opplevelse
Kondis- Forsinket hyllest av Jeanette Vika
Runners of Norway- Jeanette Vika samlet inn 180 000,- og satte nordisk rekord



torsdag 27. august 2015

Ultravasan 90 km

Nok en gang sto jeg på et hotellrom i Sverige og lurte på hva jeg holdt på med. Helt alene og bare meg selv….med en bag full av løperemedier...igjen. Men denne gangen var jeg ferdig med krisemaksimeringen. Jeg visste hvorfor jeg sto der og jeg var fullstendig klar over at dette ikke var en dum ide. Jeg var bare ufattelig sliten og hadde stor mangel på søvn. Jeg måtte sove og det måtte skje fort. Om 2 timer skulle jeg stå opp igjen .



I utgangspunktet hadde jeg slått fra meg deltagelse i Ultravasan 90 km, men noen dager før hadde jeg tatt utfordringen, meldt meg på og gjort klar for avreise dagen før løpet. Jeg ankom Mora natt til lørdag. Jeg ble hentet av bussen litt over 02.30 og kjørt til start i Sälen og klokken 05.00 gikk startskuddet.  Jeg var klar for 90 km på stier og landeveier i de svenske skoger og gledet meg til å tilbakelegge distansen mellom Sälen og Mora.



Jeg følte meg lett og fin i kroppen, litt utolmodig og spretten oppover de første bakkene. Pulsen var fin og jeg tenkte «dette er dagen for en god tur». Etter 2 mil snudde dette! Kroppen, som vanligvis, fungere best etter klokken 08.00, hadde hverken fått kaffe eller vært skikkelig på do. Dette fikke jeg smertelig erfare. Magevondt og smerter som ikke ville gi seg.  De neste 30 kilometerne var jeg innom toalett og busker sikkert 6-7 ganger….dette tar tid men jeg lot meg heldigvis ikke stresse. 




På forhånd hadde jeg bestemt meg for at dette var MITT løp. Det vil si at jeg ikke skulle la meg påvirke av noe, hverken tid, tall,stopp, pauser eller andre uforutsette ting. Jeg skulle løpe slik at jeg også kunne slappe av og kose meg. Å bryte et løp vet vi alle at er uaktuelt for meg….så dette var uansett ingen utvei.



Rundt 50 kilometer hadde ikke kroppen mer som skulle ut og jeg hadde 1 mil hvor jeg følte meg lett og fin. Smilet lå på lur og jeg tenkte «YES, bare litt over 3 mil igjen». Jeg fikk kjølt hodet i iskaldt vann, drakk både cola og spiste salt. Men festen varte ikke lenge. Etter atter 2 mil, og totalt 70 km tilbakelagt, kunne elgen høre meg brøle…lenge og vel, svimmel og klein somlet jeg videre på min vei. 

Ved siste passering og notering av tid i Eldris fokuserte jeg på «skjerpings» og minst mulig sløvhet. Jeg var redd arrangørene ville stoppe meg og ikke latt meg fortsette om de tok en nærmere blikk på min tilstand. Det var en herlig befriende følelse å kunne løpe videre når 81 km var tilbakelagt og kun 9 km gjenstod. 

Siste passering av matstasjon i Eldris og 9 km til mål


De siste kilometerne var så vonde så vonde, men jeg fikk også energi av å tenke på alle kilometerne som var tilbakelagt. At jeg rett og slett hadde spydd og driti meg gjennom tilnærmet hele turen på 90 km gav meg et ekstra kick. Jeg brydde meg null over at min egen målsetning om en tid under 10 timer gikk fløyten med noen minutter.  Herregud som jeg følte meg god. Jeg hadde jo vunnet en liten mental seier i seg selv. Aldri før hadde jeg opplevd slike vonter under et løp og aldri hadde jeg trodd jeg skulle gjøre det. Min oppfattelse av å ha vondt i magen under løp var at "det kunne bare overses og tenkes bort"...ha ha så feil og så stor en smekk kan man gi seg selv. Jeg har vertfall lært at jeg skal drikke kaffen min og gå på do FØR jeg løper ut så tidlig på et løp neste gang. 

Uansett...når målet lå 3 km foran meg satt jeg inn det siste giret og det var befriende og "fly" forbi både damer og menn på min vei de siste kilometerne. Det var så utrolig gøy å løpe opp "Vasaloppsgatan" i Mora til stormende jubel og et merkelig sus inni eget hode. I mål seinet jeg om, fikk plassert svamper med iskaldt vann i hodet, servert en juicboks før de hjalp meg opp og stablet meg bort til medaljene. Herlighet så glad og fornøyd over å få en t-skjorte og medalje som bekreftet at jeg hadde klart løpet innen damenes "medaljtid".

Jeg kom ikke så langt før jeg la meg rett ned og med beina høyt på en fortauskant. Svimmel i toppen og utrolig stolt kunne konstatere jeg at dette hadde vært et veldig veldig viktig løp for meg. Jeg hadde seiret...og opplevd en utrolig flott soloppgang i de svenske skoger.

Vi ses igjen! 

onsdag 26. august 2015

Nye aktiviteter på familieferie

Reisebrev del 3
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 og 2 av reisebrevet kan lese her (1) og her (2)

Når vi er på ferie ønsker familien mest mulig ro og minst mulig planer. De første dagene ved Goldcity tok vi det derfor veldig rolig, stresset lite og utforsket kun det som var i umiddelbar nærhet. Men etter at jeg i forbindelse med mine løpeturer fikk et større overblikk over dette store hotellområde bestemte vi oss for å ta turen til hotellets Cable Park som lå 500 meter bortenfor hotellet.



Dette er en kunstig innsjø tilrettelagt for vannlek for ungdom og lekene voksne. Her står du på vannski, wakeboard o.l ved hjelp av et vaiersystem som drar deg over vannet.






I Innsjøen finnes også små hopp og railes for de som måtte trenge noen ekstra utfordringer. Heldigvis var det mannen som trakk det lengste strået og fikk lov til å prøve seg i denne kunstige innsjøen. Mamman og barna gjorde seg godt på land som ivrige tilskuere med oppmuntrende heiarop.




Våre barn lever nok i den oppfatningen av at pappan deres klarer det meste, derfor var de litt forundret når han gang på gang ikke klarte å komme seg mer enn noen 30 meter ut fra startblokka. Men når musikken ble skrudd på over vannparken øynet den eldste av våre barn håp og kom med følgende beskjed "Pappa, hør nå spiller de musikk, da blir det sikkert litt lettere for deg!?"



Etterhvert lot vi pappan holde på for seg selv og ruslet tilbake til hotellet for mer "avslapping og ro" ved barnebassenget.





























Fortsettelse følger....

onsdag 12. august 2015

Medaljens bakside

Hof Toppers var et strålende arrangement fra start til mål. I forkant hadde jeg gledet meg stort til å utforske den 75 km lange løypa hvor jeg skulle tilbakelegge 2500 høydemeter fordelt på 7 ulike fjelltopper. Det ble et tøft løp hvor jeg opptil flere ganger bestemte meg for å slutte med ultraløp...aldri igjen. Så fikk jeg en opptur og skulle løpe for alltid. Slik holdt jeg det gående frem til 50 km. Da hadde jeg "bare" 25 km igjen og viste at mål var rett rundt hjørne. Etter 9 timer og 20 minutter, med et digert smil om munnen, kunne jeg krysse av for mitt tøffeste løp så langt, både mentalt og fysisk.

I mål fikk jeg en medalje.

Det sies at det er to sider av en medalje. Men når det gjelder ultraløp burde den flata som utgjør den smale sidekanten på medaljen også regnes med. Det vil altså si at en medalje som mottas etter et ultraløp har 3 sider. Følg med!



Først har du det forbanna slitet. De idiotisk lange distansene som jeg har hjernevasket meg selv til å tro at ikke er langt. Jeg har begynt å betegne et maratonløp på 42 km som "bare" og ser kun etter løp som måler mer enn 50 kilometer...helst så nærme 80 kilometer som mulig slik at jeg kan krysse av for gjennomførte 50 miles. Dette stiller jeg helt frivillig til start på, jeg gjentar HELT FRIVILLIG. Likevel begynner jeg å sutre til meg selv etter 30 kilometer. Vet selvfølgelig at jeg ikke tillater meg selv slik sutring og velger å fokusere på de positive tankene. Jeg hører meg selv hyle fra det innerste av hjertet....JEG VIL IKKE! I helgen, under Hof Toppers, hørte jeg også det vrengte seg av frustrasjon i magen. Etter 30 km måtte jeg kaste opp...det føltes vertfall slik. Men ingen ting kom opp, kun dundrende hodepine og stikkende varme i en 11 km lang MOTBAKKE. Jeg har aldri før blitt slått så hardt i hodet av den såkalte hammeren. Jeg regelrett inhalerte smerte og frustrasjon mens jeg bet tennene sammen og fortsatte på mine 45 km som gjenstod av løpet.

Dette slitet er altså sidekanten av en ultramedalje. Det er denne sidekanten med slit som binder sidene av medaljene sammen. Uten dette slitet ville ikke medaljen hatt hverken en bakside eller forside. Ultraløpere er avhengig, og kanskje besatt, av å kunne føle og kjenne på dette idiotisk vonde slitet.

Et ultraløp gjenspeiler livet, et tap, en seier, smerte, glede, tårer og bunnløs fortvilelse- hvor det alltid finnes en løsning og det er å stå løpet ut. Å komme i mål er som en fødsel. Når du krysser målstreken er det som om smerte, hodepine, kvalme og fortvilelse forsvinne på et blunk. Du løfter hendene i været og jubler. Det er dette som er forsiden av medaljen, I mål blir det bare bedre, det er gratulasjoner og klemmer uansett hvilket nummer du løp inn. Det er store smil og noen tårer. Det er lærdom og mestring. Det er vennskap og det er samhørighet. Det er skryt og det er klapp. Alle ser ut til å være lykkelige over å kunne gjøre noe så vondt, flott og tøft sammen...helt frivillig.



I mål får jeg også bekreftet at det er helt nødvendig med en bakside på medaljen. Alle timene som er løpt i skog og mark. Alle de gangene du lurer på om det du holder på med er riktig. I mål blir det alltid tydelig for meg at både forberedelsene og løp er viktig for meg. At jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å bruke en hel dag på å løpe mil etter mil når jeg i stede kunne vært sammen med familien. Medaljens bakside er gull verdt. Denne baksiden er nemlig også forsiden i hverdagen. Det er det som drar meg frem og pusher meg opp. Ikke bare knytte til løp i seg selv, men gjennom dette blir jeg også sterkere på andre arenaer i livet. Tilbake i mål står jeg stødigere enn jeg noen gang har stått. Jeg blir roligere, tøffere og får større utsikt i livet mitt.

Takk til Hof Toppers som utfordret meg mer enn jeg hadde forberedt meg på, gav meg enda bedre utsikt og motivasjon for å jakte flere ultramedaljer!





søndag 2. august 2015

Løp og familieferie

Reisebrev del 2
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser
Del 1 av reisebrevet kan lese her

Etter å ha gjort oss kjent med hotellet, beliggenhet og tider for de ulike treningstilbudene hadde mannen og jeg planene klare for hvordan vi skulle få gjennomført treningen mens vi var på ferie. Vi hadde bestemte vi oss for at vi skulle utforske løpeterrenget i nærheten av hotellet de første dagene.

Den første dagen var det mannen som la ut litt før klokken 06.00 på morgenkvisten. Han fikk med seg både, soloppgang, bakkeløp og en tur innom nærmeste strand som lå 4 km unna. Dagen etter hadde han løpt i motsatt retning og fått med seg øde landeveier og moskeer oppover i fjellene.

Det var fint å løpe inne på hotellets område. Mange veier, motbakker og trapper å utforske. 


Jeg derimot var litt mer beskjeden i min utforsking av terrenget. Med mål om å finne frem til disse ferdigmerkede terrengløypene, som vi hadde lest om på hotellets nettsider på forhånd, holdt jeg meg innenfor hotellets område på mine første løpeturer. Selv om jeg ikke fant disse løypene med det første var det mye annet jeg fikk utforsket og trent hjertepumpa med. Det ble gode kilometer hvor jeg la inn intervall i de utallige trappene og bakkene som omkranset hotellet. Rett nedenfor hotellet var det også en egen liten "ute gym" med fantastisk utsikt mot fjellene.



Den tredje ettermiddagen var jeg litt småfrustrert over at jeg ikke hadde funnet frem til de samme løpeveiene som min mann. Selv om jeg allerede hadde hatt en intervalløkt på mølla i hotellets treningsrom den morgenen snek jeg på meg løpeskoene når resten av familien skulle ta seg en timeout før middag. Jeg smatt ut døra med beskjed om at "jeg blir bare borte i 20 minutter". Jeg beit tennene sammen og beveget meg utenfor hotellets område og opp mot bananplantasjene som klatret oppover i terrenget. Jeg løp litt rundt meg selv og hit og ditt før jeg endelig fikk se et skilt jeg måtte ha løpt forbi flere ganger....de merkede løypene! Jeg tillot meg selv å bruke ganske mye mer enn de 20 minuttene jeg hadde skissert til resten av familien, men rakk akkurat tilbake til middagen med en klar plan for hvor løpeturen skulle gå den neste morgenen.









Jeg innrømmer at jeg følte meg litt tøff der jeg løp  på øde veier, oppover og oppover sammen med soloppgangen. Godt med vann i sekken, smil om munnen og med ørene på stilk fulgte jeg godt med på spor i den tørre grussen som dekket stien og veiene jeg løp på.

En ettermiddagstur i terrenget hvor hotellet og boliger ses i bakgrunn




De ulike løypene var godt merket i terrenget på steiner og trær i fargene blått (som her), rødt, gult og grønt.
Alt etter hvilken løype som ble fulgt. 
Allerede etter 4 dager hadde jeg nemlig erfart at løshunder kunne dukke opp. Ikke spesielt farlige, men veldig ivrige på å markere sine territorier. I det jeg hørte en hane som gol i det fjerne og så et hus som kom til syne bak en sving la jeg også merke til hundespor i sanden på veien...og som forventet, etter noen hundre meter, skimtet jeg en sort labrador. Jeg snudde! Mye mulig denne hunden skulle minne meg på at jeg hadde løpt langt nok, for når jeg så på antall kilometer på klokka så var det ganske mange kilometer tilbake til hotellet.

Denne dagen smakte frokosten ekstra godt.

Det er noe eget med å løpe i ukjent terreng. Spenning, nye opplevelser, lukter, natur og med et hjerte som alltid dunker litt ekstra. Etter denne løpeturen følte jeg meg tøff og full av nye opplevelser i et varmt og vakkert landskap...og best av alt, jeg hadde funnet frem til noen steder som ikke mannen hadde oppdaget enda.



torsdag 30. juli 2015

Kick-off med Hof Toppers

De siste månedene har jeg prioritert styrke og alternativ trening fremfor å løpe mil etter mil. Noen kilometer har det blitt men jeg har latt kroppen fått hvile etter påkjenningene alle de lange løpene medførte tidligere i år. Etter en periode med systematisk styrketrening og fokus på matinntak kjennes det som om kroppen begynner å bli klar for noen nye utfordringer.


Får å få i gang hodet og motivasjonen la jeg opp til et spontant testløp tidligere denne uken. Da jeg løp først over målstreken under Farris Ultra tidligere i sommer vant jeg et hotellopphold ved Farris Bad. Når dette oppholdet skulle benyttes tenkte jeg at det var på sin plass å løpe tilbake til Larvik- og slik ble det. Mens mannen leverte barna til barnepass løp jeg fra Holmestrand med Farris Bad som mål. Det ble en fin tur og ette litt over 6 timer og 64 kilometer på asfalt kunne jeg booke inn på Farris Bad sammen med mannen som hadde kjørt etter med bilen.

Denne løpeturen var også en test for å se om jeg var klar for det som hadde ligget som mitt ønske for høstens kick-off for meg selv- planen var å delta  på Hof Toppers 8. august om kroppen føltes klar. Turen fra Holmestrand til Larvik var litt vond og viste meg at kroppen trenger noen mer tid på å komme tilbake dit jeg vil.  Men en god løpeform skjer jo ikke av seg selv. Derfor skal jeg bruke Hof Toppers til å booste min egen motivasjon, ha det gøy og treffe igjen flere løpevenner. Gleder meg!

Målgang i Larvik etter 64 kilometer med et stort smil og bekreftelse på at jeg kan starte Hof Toppers 8. august


Hof 10-toppers var opprinnelig et turopplegg som fra 2009 i tillegg ble til en duatlonkonkurranse. Fra og med 2015 utvides det også til å bli ultraløp. Hof Toppers ultraløp har to distanser, 45 km over 5 topper med 1 600 høydemeter og 75 km over 7 topper med 2 400 høydemeter. Begge løypene er oppom Vestfolds høyeste punkt, Skibergfjellet 632 meter over havet.

Selv om jeg bor kun noen kilometer fra Hof har jeg ikke besteget noen av disse toppene tidligere så jeg gleder meg og er spent på utfordringene som venter. Dette blir en bra opplevelse og ta med seg og en god start på høsten 2015. 

Påmelding til Hof toppers Ultraløp finner du HER
Løpets Facebookside finner du HER

75 km starter med topp 6 og 7 (rød løype) før de går ut i 46 km løypa topp 1 - topp 5 (blå løype).

søndag 26. juli 2015

En aktiv famileferie i Tyrkia

Reisebrev del 1
Reisen er gjort i samarbeid med Apollo Reiser

Jeg har i alle år, siden vi ble foreldre for 8 år siden, sagt at "syden får vent til barna har blitt større". Selv om jeg synes andre foreldre, som reiste av sted med små barn på tur til sydligere strøk, var både spreke og tøffe var jeg selv skeptisk og redd for alt fremmed og ukjent en reise ville by på. Vi ble derfor hjemme i påvente av at barna skulle bli eldre. Heldigvis ble også jeg tøffere etter noen år og når minstemann var godt over 1 år begynte vi for alvor å leke med tanken på å reise av sted til sydligere strøk. Vi hadde også oppdaget det faktum at enkelte av barna ville bli altfor mye mye eldre om vi skulle vente til alle tre var blitt større. Det ville ta for lang tid og gode familieopplevelser (og lærdom) ville kunne gå tapt i påvente av at reisefølget skulle bli gamle nok.



Å finne frem til en reise som dekket alle behov som familien hadde skulle vise seg å bli en liten labyrint i leting. Vi måtte bo komfortabelt slik at alle, inkludert de voksne, fikk netter med god søvn og aktivitetstilbudet måtte dekke både barna og de voksnes behov. Reisemålet måtte være trygt, det måtte være pent og rent, utsikt og tilrettelagt slik at feriedagene krevde minst mulig logistikk og planlegging knyttet til forflytting og aktivitetstilbud. Vi hadde ingen ønske om å måtte gjøre daglige utflukter for å få gode ferieopplevelser. Et hotell som hadde alt i umiddelbar nærhet og krevde minst mulig forflytning var det vi søkte på familiens første tur til sydligere strøk.

Løpetur som endte med en rundtur i en bananplantsje


Etter mye leting og søk sirklet vi oss frem til ulike reisemål og hoteller som går innunder fanen "aktiv ferie" og "sports hotell". Å finne en destinasjon som huser 5 personer og er tilrettelagt for god søvn og hvile for store og små ble neste utfordring. I samarbeid og med god veiledning fra Apollo reiserderes utvalg av sports hotell og gode muligheter for en aktiv ferie landet vi på et reisemål i Tyrkia som så ut til å dekke hele familiens behov. Vi gledet oss.

Goldcity Holiday Resort ligger 15 km fra Alanya er bygd som et lite "tettsted" med alle mulige fasiliteter. Anlegget har velutstyrt innendørs treningsrom i tillegg til ulike i gruppetimer som aerobic og trening i basseng samt muligheter for minigolf, volleyball, bowling og biljard.



Hotellet har også løpebane, tennisbaner, fotballbaner av FIFA-standard og basseng med olympiske mål. Ved hovedbygningen ligger et stort barnebasseng med vannsklier for de yngste. I tillegg til barnebasseng og et lite badeland finnes det også en kunstig innsjø hvor man kan stå på vannski og leke seg med andre vannaktiviteter.

Oversiktlig barnebasseng for de aller minste- og pappan i ivrig lek.



Utsikt fra balkongen i vår leilighet


Vi ble innlosjert i en tipp topp leilighet over to plan som hadde flere balkonger, to bad og nok soverom slik at alle i familien fikk sove godt. Med vakker utsikt, omringet av bananplantasjer og pinjetrær, hadde vi direkte tilgang til et kupert terreng og treningsløyper med utfordrende stigninger. På forhånd var både mannen og jeg spente på mulighetene for løp da hotellet, sammen med ett av Sveriges fremste multisportlag, hadde kartlagt og merket opp løyper for å finne de beste løpe- og mountainbikerundene for sine gjester. Vi gledet oss spesielt til å utforske dette.

Hotellet hadde en egen hotellstrand med friske bølger og egen badebrygge


Familiens første flytur var gjennomført med glans, mammans skuldre var senket og allerede nå var jeg glad for at barna ikke hadde rukket å bli eldre før vi reiste på vår første tur sammen.

Vi ankom hotellet rett etter midnatt og benyttet derfor den første dagen på å hvile ut ved bassenget, orientere oss og få oversikt over hotellet og de ulike aktivitetene som ventet oss den neste uken. Førsteinntrykket var bra og stemte godt overens med det vi hadde forventet. Både små og store gledet seg over det som så ut til å kunne bli mange fine og aktive opplevelser de neste dagene.

Avslapping i "The waterfall bar" - gøy for små og store.


torsdag 9. juli 2015

Plutselig på ferie!

Først når jeg satt på flyet gikk det opp for meg at jeg skulle på tur helt alene med min eldste datter på 8 år. Jeg kontanterte også for meg selv at dette ville bli det lengste jeg noen gang hadde vært borte fra mine to minste barn på 2 og 5 år. Sittende fastspent i flyet var det litt for sent å snu og i tillegg hadde jeg en litn frøken med stjerner i øynene ved min side- hennes første flytur var rett rundt hjørne.

Det var bare 23 timer siden jeg hadde bestilt turen og jeg hadde brukt kvelden og natta på å pakke, forberede forsikringer og ordne nødvendige ting. Dette var en tur som rett og slett ropte etter meg og min totalt utslitte kropp.Hodet mitt og kroppen hadde de siste ukene virkelig få kjenne på effektene av det siste årets små og store begivenheter for både familien og meg selv . I det jeg hadde bestilt turen slo det meg at jeg faktisk var litt usikker på om jeg i det hele tatt kom til å orke å ta meg til flyplassen neste dag- så tom for energi følte jeg meg.



Et døgn sener var jeg på vingene sammen med min lille reisevennine og vi ventet spent på å sette føttene på Tyrkisk gjord og busstransport videre til Kaya Side. Jeg liker å være spontan men jeg er også opptatt av kvalitet, god standard og tilbud som passer meg og reisefølget. Hotellet som var blinket ut var et all inclusive-hotell som blir regnet som ett av Apollo sine beste familiehoteller. I tillegg til barneklubb, svømmekurs og treningstimer synes vi det var veldig bra at hotellet lå rett ved strandkanten.




Hotellet lokket også med et omfattende utvalg av trenings- og sportsaktiviteter om gjestene ønsket å få opp pulsen. Sistnevnte burde jeg vel strengt tatt holde meg unna da høy puls er det som har betegnet med det siste året.

Vi storkoste oss fra første dag. Dette var en ferie jeg bevist gikk inn for å ligge og sitte på rumpa. Jeg skulle tvinge meg selv til å slappe av. Sove mye, spise og kose meg samme med 8 åringen. Trening og aktivitet var altså sekundært denne uken- helt bevist. Ser vi bort fra at min lille reisevennine konstant var på farta rundt og i bassenget samt opp og ned til stranden, så var det akkurat dette vi gjorde også- vi slappet av!





Døgnrytmen bestod av følgende:
kl 0800: Frokost
kl 0900: I en solseng ved bassenget
kl 1100: Aktivitetesklubb for 8 åring og trening for mamman
kl 1200: Lunsj
kl 1300: Ruslet en tur på stranda
kl 1500: mer mat....
kl 1730: Dro 8 åringen opp av bassenget
kl 1830: Middag
kl 2030: Mini disco
kl 2115: Show
kl 2215: Natta

Hver morgen klokken 08.00 var det morgen Yoga

Helt prefekt! Hotellet svarte til forventningene og jeg fikk både ladet og fylt på med energi. Det var en aktiv men avslappet atmosfære hvor vi hadde valget mellom å være for oss selv eller delta på aktiviteter og morsomheter i regi av både apollo og hotellets entertainere. Jeg bevilget meg selv en treningsøkt hver dag som hovedsakelig bestod i styrke og intervall. Jeg løp maks 10 km på disse 7 feriedagene og det kan ses på som hvile sammenlinet med min treningsbelastning det siste 1/2 året.

Hotellet hadde et velutstyrt og avkjølt treningsrom







På flyet hjem hadde jeg allerede bestemt meg for at den siste uka var den første i en tradisjon som var kommet for å bli..neste år er vi bare litt beder forberedt og begynner å pakke litt før.