tirsdag 29. september 2015

Mitt viktigste løp 24 timer i strekk

1. september 2015 ble det klart at jeg skulle løpe 24 timer på tredemølle under Oslo Maraton til inntekt for Right To Play og deres arbeid for Syriske barn på flukt.

Jeg hadde 17 dager på å gjøre meg klar til utfordringen som ventet meg på mølla i de 24 timene. I løpet av våren og sommeren har jeg hatt noen gode ultraløp og det seneste løpet jeg hadde i beina var Ultravasan 90 km som ble gjennomført 4 uker før jeg skulle løpe 24 timer på mølle under Oslo Maraton.  Jeg var derfor ikke stresset når det gjaldt treningsmengde men spent på hvordan kroppen ville takle oppkjøringen på tredemølle og hvilken belastning det ville gi kroppen så kort tid etter Ultravasan.

5 minutter før start- setter på meg mine Adidas Ultra boost som jeg løp med i 24 timer

Jeg, som til vanlig liker best å løpe i terrenget, måtte gi kroppen en rask og klok tilvenning til å løpe lenge på tredemølla. I de neste 10 dagene var jeg på mølla hver dag hvor jeg gjennomførte økter på mellom 1-3 timer hver gang. De mest intensive dagene var når jeg kjørte 2 timer på dag 1, 3 timer kveld på dag 2 og så 3 timer morgen på dag 3. Denne sekvensen rakk jeg å gjennomføre 2 ganger løpet av de 10 dagene.

Når det gjensto 6 dager til løpet var jeg tung i kroppen og kjente at det var noe som ikke spilte på lag. På jobb og hjemme var alle forkjølte og flere lå med influensa. Dette stresset meg og jeg kom ikke unna smitten. Mandagen før løpet var det et faktum, forkjølelsen hadde gått til angrep. Jeg helte på med alle forebyggende og lindrende råd i boka, spiste og drakk, sov og ladet. Onsdag, 2 dager før start, var jeg potte tett av forkjølelse og så fortvilet at jeg ikke tenkte klart.  Mannen hadde jobbet dag og natt til jublende mottakelse fra alle som ville samarbeide om dette prosjektet, vi hadde allerede fått inn i underkant av 100 000,- i donasjoner til Right To Play og det var virkelig ingen vei tilbake. Den mølla måtte starte fredag klokka 14.00 og jeg skulle stå oppå den! Aldri før har jeg ønsket og bedt så hardt. Ikke fordi JEG skulle løpe et løp, men fordi DETTE LØPET var så viktig, saken og alle barna vi hjelper gjennom arbeidet som gjøres av Right To Play. Jeg husker jeg satt alene i bilen og nærmest  hylte til meg selv med tett og grøtete stemme «Dette her er ikke rettferdig. Ikke fordi jeg skal løpe, men for alle de barna vi løper for. Jeg kan være syk, men ikke akkurat nå. Kom igjen Jeanette nå må du mobilisere alt du har…DU MÅ!» Ikke vet jeg, men noe av det jeg gjorde må ha hatt effekt (og kanskje noen hørt meg). Natt til torsdag begynte jeg å svette ut forkjølelsen og torsdag kveld pakket jeg kofferten med alle mine løperemedier. Jeg var klar og så innmari glad! Dette her skulle vi klare.

Selve løpsdagen startet jeg på jobb og underviste frem til jeg tok toget til Oslo i 12 tiden. Jeg ønsket å ha minimalt med tid i Expo-teltet før jeg startet. Jeg ankom 30 minutter før start, skifte til løpeklær som lå klare, smurte inn tær med vaselin og var en rask tur innom do. Det var 5 minutter til start. Mat, som var avklart på forhånd, lå klart og flasker med vann og sportsdrikk sto ferdig blandet.  Vi var et team. 

Jeg hadde en Z-roller til benyttelse når leggene ble stive og ømme


På forhånd hadde jeg en plan om å holde 8-9 km på mølla.  Dette føltes fint og jeg startet med 9 km. De første 3 timene var det mye oppmerksomhet, media og forbipasserende som slo av en prat. Jeg spiste og drakk allerede fra de første kilometerne, både sportsdrikk, vann og energibarer.  Det kom stadig flere tilskuere og folkemengden inne i Expo-teltet økte betraktelig utover ettermiddagen. Sola varmet utenfor og teltet føltes klamt å løpe i. Etter 3,5 time følte jeg meg bilsyk. Jeg var svimmel og uvel, som et vakum hadde blitt tredd over hodet mitt. Jeg følte for å forsvinne fra denne massen av folk, virvar av stemmer, lyder og musikk.  Det som jeg, på forhånd, hadde trodd skulle være med å gjøre at tiden gikk raskere så nå ut til å sette meg litt ut av balanse. Det ble rett og slett for mye stimuli av ulike sanser på en gang. Lyd, hørsel, syn og lukt ble rett og slet overstimulert på et punkt.
Redningen ble min egen musikk rett på øra. Dette fungerte godt. Jeg fokuserte på å løpe, festet blikket rett frem og koblet ut alt rundt. Alle henvendelser fra forbipasserende viste jeg videre til støtteapparatet som var i nærheten.

Da Expo-teltet stengte klokka 20.00 hadde jeg løpt i 6 timer og tilbakelagt i underkant av 55 km. Det var godt å få være litt alene, men jeg var samtidig spent på hvordan natten ville bli. Tiden frem til midnatt gikk relativt fort og jeg hadde løpt i 10 timer og tilbakelagt 80 km. Jeg passerte 100 km etter 12 timer og 40 minutter.  Jeg følte at kroppen hadde kommet inn i ultraflyten, hodet hadde sluttet å tenke kroppen bare gjorde. Dette var en fin periode. Det ble koblet opp et TV slik at jeg hadde noe å se på men dette virket til tider mer forstyrrende da det krevde ekstra fokus å følge med på skjermen.  Å løpe et ultraløp på tredemølle gav meg virkelig mange overraskende erfaringer som man ikke opplever når man løper samme distanse utendørs.

Jeg holdt meg til den samme tredemølla gjennom 24 timer, levert av Sportsmaster


Det er ingen perioder av løpet som jeg tenker på som ekstremt tøffe. Men det var tyngre å løpe rundt den tiden hvor kroppen til vanlig er vandt til å legge seg, samt den tiden mellom klokken 3-5 hvor den dypeste søvnen vanligvis inntreffer. Jeg hadde også perioder på natten hvor jeg var høyt opp og i litt «party humør». Ruset på egen prestasjon og at jeg overvant de tunge timene hvor kroppen ville legge seg ned og sove.  Det hjalp også på at det hele tiden var lys på i Expo-teltet.  Når morgenen kom og vi kunne skimte soloppgangen utenfor fikk jeg igjen et nytt løft. Jeg hadde løpt natta igjennom og var klar for en ny dag, tiden viste 16 timer og jeg hadde tilbakelagt 126 km.

Den hardeste kneika var derimot ikke forsert. Når klokka nærmet seg 08.00 lørdag morgen og hodet fant ut at kroppen ikke hadde sovet føltes det som om indre styrker forsøkte å slepe meg inn i søvn. Her gikk jeg inn i en periode av løpet, som jeg i etterkant har blitt gjenfortalt, at jeg så ruset ut. Jeg snøvlet i pausene og var på mitt mest ustø igjennom hele løpet.  Jeg hadde løpt i 18 timer, tilbakelagt 140 km og fortsatt ikke inntatt noen form for koffein. Her hadde jeg derimot ikke noe valg. Det ble ordnet inn en god kopp med kaffe latte som det ble insistert på at jeg inntok. Jeg avlød ordre og etter 30 minutter kviknet jeg igjen til. Støtteapparatet insisterte også på at jeg skulle innta mer mat enn jeg selv mente jeg kunne klare. Dette var ikke populært og jeg ble for første gang i løpet litt amper og irritert. Å true inn ekstra mat førte til at jeg ble kvalm, jeg brakk meg og gav klart beskjed om at jeg selv måtte styre matinntaket. Heller korte, hyppige pauser med litt mat hver gang enn store måltider som jeg viste ville gi meg urolig mage. Jeg ble hørt!

Jeg kom ut av tellingen over hvor mange flasker med cola som gikk med.....det var mange!
Mitt primærmål med å løpe på mølla i 24 timer var å samle inn mest mulig penger til det arbeidet Right To Play gjør for barn på flukt. Mitt mål var å samle inn 180 000,- i løpet av innsamlingsperioden (både før, under og etter løpet). Et hårete mål som til og med organisasjonen selv synes var høyt. Men jeg hadde troa. Jeg frydet meg over all oppmerksomheten og publisiteten dette løpet fikk samtidig som donasjonene tikket inn jo lenger jeg hadde holdt det gående på mølla. I tillegg til alle som sendte personlige meldinger og kom innom for å heie fikk jeg også stadig oppdateringer på innsamlingen. Dette motiverte meg enormt underveis i løpet. For meg har dere alle løftet dette løpet og innsamlingen opp og frem. Takk!

I forkant ville også media ha det til at det var mulig å slå den Nordisk rekord på tredemølle som var 185,1 km på 24 timer. Dette var totalt sekundært for meg og en rekord var ikke i fokus. Midtveis i løpet virket også dette enda mer fjernt. Jeg lå bak tidsskjema og hadde brukt litt lenger tid enn estimert på første halvdel. Etter midnatt en gang gav jeg beskjed om at «rekorden kommer ikke til å passeres, det tør jeg ikke begi meg ut på» jeg var redd for at jeg ville mislykkes med i det hele tatt å holde i 24 timer om jeg begynte å presse utover egen kapasitet.

Men så etter 19 timer og i underkant av 150 km tilbakelagt begynte kroppen å kvikne til. Klokka hadde passert 09.00 lørdag morgen og jeg tok styringen, regnet på gjenstående tid og tilbakelagt kilometer hvor jeg begynte jeg å skimte en mulighet for Nordisk rekord likevel. I tillegg ble jeg også oppdatert på donasjonene som nærmet seg mitt mål på 180 000 kroner og jeg husker jeg tenkte «ok, om folket gir oss den pengesummen jeg har drømt om, ja da skal jeg søren meg gi de en ny nordisk rekord tilbake også» 

Målrettet fortsatte jeg. Skrudde mølla på 9 km og minimalt med stigning. Tok lynraske pauser hver 5 kilometer og ignorerte at jeg måtte på do. Jeg hadde for lengst gått over til flytende næring som kunne suges inn og blandes med vann på vei ned i magen. Moste bananer kom også godt med på slutten.  Jeg orket overhode ingen henvendelser fra forbipasserende, smilte bare lurt og vinket de over til mannen som sto støtt ved min side og oppdaterte de som fulgte ivrig med.  Jeg er så takknemlig for denne interessen og alle heiaropene jeg fikk, det varmet stort selv om jeg selv ikke sa mye.


Etter 20 timer og 18 minutter passerte jeg 160 km og egen distansepers. Jeg hadde hittil ikke løpt lenger enn 100 miles (april 2015). En god følelse å passere 100 miles men fortsatte likevel målrettet videre for å løpe inn minst 25 kilometer til på de neste 3, 5 timene.  Mannen, som vet at jeg misliker sterkt når det blir tidspress og fokus på prestasjon, ymtet forsiktig frempå at nå kunne det se ut til at det var mulighet for nordisk….og la til «ikke for å mase altså» på slutten av sin kommentar. Jeg nikket som om jeg var helt ubemerket og viste lite interesse mens jeg smilte lurt innvendig, Jeg hadde nemlig ikke nevnt for hverken mannen eller resten av støtteapparatet at jeg allerede hadde startet jakten på å passere 185,1 km.  Jeg visste jeg ville klare det.

Her "plinger" jeg inn 175 km rett før intervjuet med TV2!


Etter 21,5 timer passerte jeg 170 km, etter ytterligere 33 minutter passerte jeg 175 km. Det var befriende å løpe inn 180 kilometer etter 22 timer og 55 minutter og vite at jeg vertfall hadde klart å løpe 1 kilometer for hver 1000 lapp som var donert.  Etter 22 timer og 25 minutter passerte jeg 185,1 kilometer og vi jublet stort. Å samle inn mest mulig penger var primærmålet, men det var fantastisk deilig også å klare dette sekundære målet om å løpe inne en rekord. Den siste halvtimen ble mer som en sjarmøretappe hvor både media, forbipasserende og intervju skulle besvares. Jeg løp inn ytterligere 4 kilometer på denne tiden og når klokka viste 24 timer hadde jeg tilbakelagt 189,3 kilometer.  Jeg var helt ufattelig stolt av oss alle!



Følelsen av å gjennomføre dette løpet kan fortsatt ikke beskrives helt med ord. Det å løpe på en tredemølle i 24 timer inne i et telt som til tider var tettpakket med tilskuere, heiarop, lyder og musikk gav meg opplevelser jeg aldri før har opplevd i forbindelse med et ultraløp. Både positive og negative, men som jeg ikke ville vært forut.  Det jeg er mest overrasket over er hvordan jeg ble påvirket av all «støyen» og hvordan det satt meg litt ut av balanse og tappet meg for krefter.  Men det var også dette som gav meg den store opplevelsen. Alle menneskene som kom forbi, stoppet opp, donerte penger og sto måpende og beskuet meg. Jeg tror jeg aldri før har blitt tatt så mange bilder av som jeg ble i løpet av dette døgnet. Det var rart, fint og surrealistisk mens jeg selv løp der superstolt over oppgaven jeg utførte.

Under siste 1/2 timen av løpet var det stor jubel, filming og spørsmål fra media...som mannen måtte svare på.


Jeg er enormt takknemlig over den oppgaven Right To Play lot meg gjennomføre dette døgnet. Dette er desidert det viktigste løpet jeg har gjort hittil. Det å få mulighet til å løpe med en «mission» motiverte meg enormt mye før løpet. Mye mer enn jeg forstod. Det motiverer meg også nå i etterkant og jeg kjenner løpelysten sitter lett. Jeg vil løpe mer. Dette her har gitt meg så utrolig mye. Det å vite at den utfordringen du gir deg selv, den smerten og den mentale kampen du selv påfører deg i løpet av 24 timer kan hjelpe så utrolig mange andre (barn) er virkelig en stor drivkraft. I tillegg er det tankevekkende det faktum at den smerten du selv kjenner under et slikt løp er ingenting sammenlignet med den smerten mange barn gjennomgår daglig, uke etter uke og år etter år. Jeg er stolt og ydmyk!

Jeg ville helt klart gjort dette igjen. 

...og en spesiell takk til mannen min som gjorde denne innsamlingen og løpet mulig....You Rock!


Bilder: Jimmy Vika og Helga Opset

Flere omtaler om løpet:
Aftenposten før løpet
Aftenposten etter løpet
VG før løpet- Trebarnsmor vil slå 24- timers rekord
Jarlsberg avis- Overveldende opplevelse
Kondis- Forsinket hyllest av Jeanette Vika
Runners of Norway- Jeanette Vika samlet inn 180 000,- og satte nordisk rekord



5 kommentarer:

  1. Åh, som jeg har gleder meg til å lese dette!
    Jeg klikket meg inn flere ganger for å se hvordan det gikk med deg og mannen i huset var like imponert. Vi heiet litt på deg (du var som bakgrunnsstøy fra 12-tiden) flere ganger. Du var stilig altså! Gratulerer med rekord og ikke minst pengene som ble dratt inn!

    SvarSlett
  2. Takk igjen og igjen for at jeg fikk lov til å være med på denne opplevelsen. Det var litt surrealistisk å stå der i 6 timer på lørdagen mens du bare løp og løp. Det var på dine vegne helt fantastisk å høre fra folk som var forbi som fortalte at de hadde både vært innom fredagen og sett på YouTube i løpet av det døgnet som gikk.

    Jeg blir veldig rørt når du skriver at du ville gjort dette igjen, for det er det ikke mange av oss som kan forstå hvordan du klarer å tenke. Jeg heier på deg, du er vanvittig sterk og tøff!

    SvarSlett
  3. Fantastisk! -rett og slett fantastisk!!!

    SvarSlett
  4. Well, the post is pretty impressive and it is glad to read this posting
    NASA Says, Earth May Have 'Hairy' Dark Matter

    SvarSlett