tirsdag 26. mai 2015

Løpet der ingenting stemte og alt gikk bra

Allerede før jeg startet på Ecotrail og de 80 kilometerne rundt Oslo visste jeg at dette løpet ikke hadde et godt utgangspunkt. Hele uka i forkant hadde jeg ladet negative tanker. Jeg hadde sovet minimalt, levert avsluttende eksamen 3 dager før start og konstant kjent etter alt som ikke stemte.

Spenningen som vanligvis gir seg til kjenne som sommerfugler i magen var byttet ut med nervøs kvalme- og mine positive tanker var totalt forduftet. Jeg var svart! Utad vistes ikke dette for noen- jeg holdt den alltid blide og positive tonen. I stede fleipet jeg med og lo av at flere hadde tro på at jeg skulle gjøre det bra i løpet. Innvendig var jeg sitrende frustrert og stresset for at jeg hadde blitt utpekt som mulig utfordrer til de potensielle vinnerne av dameklassen. Selv om dette selvfølgelig er ment godt fra alle rundt meg blir jeg stresset. Jeg løper ikke for tiden, jeg løper for opplevelsen. Og mest av alt var jeg irritert på meg selv som lot meg påvirke av disse forventningene- jeg hadde endret fokus. Jaget etter en god tid hadde nå presset seg foran mitt mål om en god opplevelse.

Allerede etter 8 kilometer hadde jeg så vondt mentalt og fysisk at jeg mest hadde lyst til å legge meg ned ved Akerselva og gråte. Når jeg kom til Maridalsvannet bestemte jeg meg for å holde farta jeg hadde startet med og kjempe til jeg traff mållinja. Lite visste jeg at dette skulle bli et av mine tøffeste løp noensinne. Ved passering 35 kilometer og påfyll av væske og mat ved Holmenkollen var det totalt svart i tankene. Jeg var så irritert på denne GPS trackeren som til stadighet skulle vise hvor jeg var. Jeg hadde lyst til å kjefte alle spådommer om gode tider ditt peppern gror. Jeg ville løpe, jeg ville kose meg og jeg ville nyte. I stede dro jeg videre fra Holmenkollen med klump i halsen og tårer i øynene. Hadde jeg først startet dette presset på meg selv, skulle jeg søren meg gjennomføre! Det var nemlig kun meg selv som lot dette presset få råde- tro meg, mest av alt var jeg sint på meg selv som ikke klarte å slappe av, fylle hodet med positive tanker og løpe slik jeg vanligvis gjør- med glede!

"Ikke snakk til meg, da begynner jeg bare å grine"

De resterende 45 kilometerne løp jeg med hjelp av fanden selv! Kroppen hadde det bare vondt. Ikke fordi den løp for fort men fordi den ikke hadde sovet, ikke hadde spist det den skulle og fordi den ikke hadde et positivt hode til å dra seg frem. Dama som styrte kroppen var totalt ute og kjørte.

Det eneste jeg ville var i komme meg i mål- i tillegg var jeg klinkende klar på at "Heretter skulle jeg BARE løpe maraton, ikke noe lenger"

Skuffet over meg selv trampet jeg oppover bakkene fra Sørkedalen- ikke søren om jeg skulle gi meg nå! En stund gikk jeg i svart og kan ikke gjengi så mye av hverken opplevelse eller det jeg så- jeg hadde gitt opp håpet om positive tanker og fokuserte heller på nøytrale tanker samtidig som kroppen skulle frem frem frem!

Ved matstasjonen ved Fossum gav jeg beskjed om "ikke noe prat med meg. da begynner jeg bare å grine". Aldri før har jeg telt 18 kilometer så etter meteren. Det var befriende å komme til Lysaker og utrolig godt å passere Bygdøy, Vika og Aker Brygge før jeg så Operan åpenbarte seg som et hvitt eventyrslott foran meg! Herlighet så deilig- og med ett følte jeg meg fryktelig teit som hadde sutret og klaget til meg selv de siste 78 kilometerne. Dette løpet hadde jo gått fint og egentlig helt strålende! I tillegg viste det seg at dette lille selvutnevnte helvete i en 80 kilometer "trail" løype hadde tikket meg inn til en real forbedring av egen tid på distansen.

Jeg skal selvfølgelig løpe langt igjen,og gjerne enda litt lenger fordi da kan jeg løpe roligere og mer med hodet, gjerne med noen gode løpevenner, store smil og uten dette maset om tid!


//Jeanette

PS: for de interesserte så løp jeg Ecotrail Oslo, 80 kilometer trail på tiden 9 timer og 20 minutter. Det holdt til en 14 plass av 45 kvinner og jeg er vel ganske så fornøyd og stolt :)