onsdag 1. januar 2020

Drømmen om Spartathlon- del 2

Da jeg sto ved foten av Akropolis var det for sent å angre på kilometerne som ikke hadde blitt løpt eller timene som ikke ble sovet. I stedet følte jeg på en tilfredshet over å ha kommet så langt som jeg hadde. Jeg sto på startstreken til Spartathlon og ventet på signalet for å kunne løpe i fotsporene til Pheidippides de 246 km fra Athen til Sparta. Jeg måtte være i mål innen 36 timer. Jeg hadde gjort alt jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde hatt i forkant. Jeg hadde også ro i mammahjerte. Jeg hadde kommet meg gjennom denne prosessen uten å miste meg selv og min viktigste rolle, å være en mamma. I hverdagen hadde det vært førsteprioritering av familie og jobb, deretter trening når det lot seg gjøre. En viktig del av forberedelsene hadde vært å legge opp deltagelse i langløp slik at det gav meg en form for periodisering. Hverdagen og resten av livet gav ikke plass til mer enn ca. 100 km per uke, noen ganger mindre og andre ganger litt mer.  Deltagelsen i disse løpene i forkant hadde derfor vært en viktig elementer for å gjøre meg klar til det løpet jeg nå sto ovenfor.  Se beskrivelse av opptrening til Spartathlon HER

Spente løpere ved foten av Akropolis 
Jeg hadde hatt noen dager til å organisere meg i Athen før løpet skulle starte. Hentet startnummer, planlagt og ordnet med dropbager, sovet og krøpet skikkelig godt inn i min egen lille løpeboble. I Athen var alle i den samme bobla. Alt dreide seg om en ting og det var å forberede seg best mulig helt til siste minutt. Det å sluttføre organiseringen av dropbagene var merkelig lik følelsen som å skulle avlegge en eksamen. Alt måtte være riktig og jeg måtte være sikker på at det checkpointet jeg hadde valgt for hodelykt, varme klær, lettere klær, solkrem og ekstra hodelykt var riktige for meg, min tidsplan og mitt løp. Dagen før start var alt klart!

Organisering av dropbager føltes som en livsviktig eksamen
En stor lettelse når alle dropbager var levert til sending.
Dagen før løpet hadde det også vært felles informasjonsmøte for alle løperne. Her ble vi minnet på løpsreglene, merking, regler for support-team og hva som kunne føre til diskvalifisering. Vi ble også forsikret om at vi kom til å få sol og varme hele løpet og ingen reprise på fjorårets uvær. 

Vi ble lovet varmt og solrikt vær under hele løpet.
Jeg hadde kjent på en tåre i øyekroken når jeg satt på bussen til start. Spartathlon begynte å bli virkelig. Italieneren ved siden av meg i bussen hadde lagt et pairlommetørkle på låret mitt. Jeg tenkte "jeg ser da vel ikke så svett ut allerede". Jeg var nok mer beveget enn svett! Jeg husker enda de lave stemmene som blandet seg med motorlyden fra alle bussene som slapp av løperne ved foten av Akropolis. Jeg fulgte etter Eiolf i rask gange opp de steinlagte trappetrinnene. Eiolf hadde blitt tryggheten min de siste dagene. Han hadde gitt meg svar på alle mine spørsmål og gitt meg råd jeg ikke engang hadde tenkt på. Jeg fortsatte vidre inn i folkemengden når han stoppet for å ta bilder sammen med andre løpere. Eiolf, med sine 15 gjennomføringer av Spartathlon, var å se som en vandrende legende blant disse løperne og jeg ville ikke stå der som en usikker debutant av et vedheng. Jeg sto midt i denne mengden med mennesker, ved foten av Akropolis, og følte meg helt alene. 

Jeg tok opp telefonen og aktiviserte e-posten min. Pling! Der kom det inn en bekreftelse fra min mann på at en returbillett var bestilt til meg slik at jeg skulle komme meg hjem til Norge etterhvert. Etter datoen på returen så jeg at mannen hadde lagt inn en ekstra dag i Athen til meg. Jeg tok det som et tegn på at han var overbevist på at jeg kom til å klare å gjennomføre de 246 km og ville at jeg skulle få en ekstra dag hvile før jeg kom hjem og inntok mammarollen igjen. Jeg smilte for meg selv. Jeg skulle klare dette og jeg var ikke alene. 


De første meterne ned fra Akropolis var belagt av brostein og utallige snublekanter. Det hadde begynt å lysne og en ny dag kunne skimtes. Vi løp i samlet flokk. Ninette og jeg side om side. Cecilie noen meter bak. Eiolf var ikke å se. Trafikken stoppet for horden av løpere som var på vei til Sparta og vi ble løftet frem av heiarop fra grekere som var på vei til helt andre steder enn oss selv.

Spartathlon er løpet hvor skoleelever får fri for å heie på løperne som løper gjennom og forbi deres byer. 
Første checkpoint kom allerede etter 4 km. Et raskt blikk på tiden før jeg løp videre. Temperaturen var fortsatt behagelig. Mitt optimale ønske var å holde meg rundt 20-30 minutter fra cutoff. Jeg var raskt nede i 15 minutters margin. Stresset likevel ikke. Ut fra min egen kapasitet hadde jeg forberedt meg på å ligge nære cutofftiden frem til 80 km. Jeg hadde lest meg opp på flere løpere som hadde løpt seg inn en stor tidsbuffer de første 80 km for deretter å ikke stå løpet ut på grunn av feil disponering av krefter. Det skulle ikke bli meg. Jeg var fylt med kloke valg og ærefrykt! 

De første 20 km gikk overraskende lett langs traffikerte hovedveier

Uten å ha lagt en plan for det fulgte Ninette og jeg hverandre de første 2 milene av løpet. Et sted etter 22 kilometer forsvant Ninette i forkant av meg. Jeg hang meg ikke på. Ingen stress og jeg fulgte min egen plan og tempo. Varmen hadde begynt å melde seg og jeg begynte å ane hva som ventet av temperaturen resten av dagen. Jeg så frem til løpets første store checkpoint ved Megara, 42 km. Dette var også det første stedet hvor support-team kunne komme inn å hjelpe løpere. Jeg ble overrasket over hvor stort og mange mennesker det var. Biler, stressede supportere og utøvere som så ut til å være nokså utmattet allerede. Jeg lå foran cutoff med 21 minutter, tok med meg litt mat og drikke før jeg løp videre. Jeg var i rute!


Det kom over meg med et brak! Rundt 45 km sto jeg i veikanten og kastet opp alt som var mulig å få opp. Andre løpere forsvant forbi og ble borte. En motbakke kom meg i møte og tempo måtte uansett ned, dette benyttet jeg meg av. Rask gange mens jeg brakk meg med jevne mellomrom. Det var varmt og ingen skygge. Så ufattelig varmt! Svimmel. Var dette slutten på mitt løp?

Rundt 50 km var tiden frem til cuttoff redusert ytterligere og ved 55 km var den nede i 5 minutter. De begynte å gjøre seg klare til å stenge checkpointet hver gang jeg kom inn til et nytt sted. Det var ingen tid å miste, ikke somle, bare ta med seg isbiter å løpe videre. Jeg måtte gjennom og ut på andre siden før tiden rant ut. Dette var slutten! De kom til å stoppe meg og jeg kom til å bli sendt hjem uten medalje. Inne i hode mitt begynte jeg å forberede en "forsvarstale" jeg skulle presentere for mine nermsete når jeg kom hjem uten å ha fullført løpet. Jeg startet talen igjen og igjen i mitt eget hode, men ingen av argumentene og forklaringene var gode nok. Jeg ville ikke lage denne talen. Jeg skulle jo til Sparta. Jeg skulle møte King Leonidas.

Intens varme, og ingen varme et sted rett før 50 km
I dagene før start hadde jeg hatt flere samtaler med Eiolf om disponering av løpet. Han hadde gjentatt utallige ganger, nesten som på repeat, at jeg kun skulle konsentrere meg om neste checkpoint og ikke noe annet. King Leonidas og målet i Sparta var for langt fremme og det kunne ikke være det som dro meg frem fra start. Da ville jeg miste fokus. Eiolf sin beskjed var krystalklar: "Ha kun det neste checkpointet og tiden du skal være der som mål, ikke noe annet". Vidre hadde vi blitt enige om at jeg skulle glede meg over hver lille "sukkerbit" jeg fikk ved å gjøre en ny passering innenfor tiden. Disse samtalene hentet jeg frem der jeg kjempet mot varmen og cutofftiden. Det var en bedre strategi enn den påbegynte "talen" om hvorfor jeg ikke hadde klart å stå løpet ut. Nå var det under 5 minutters margin og jeg husker at jeg hadde lovet mamma å tenke sikkerhet hele veien under løpet. Jeg vurderte det til at det verste som kunne skje var at jeg ble lagt ned på en båre med intravenøst i armen. Det skulle jeg takle! Jeg skulle kjempe til siste slutt selv om det bare skulle bli 60 km.

Harde cutofftider fikk oss til å opptre som gribber ved matbordet.


Jeg husker lite av løpet mellom 55 km og 80 km. Totalt utmattet og med lite kontroll over annet enn at beina skulle løpe og jeg skulle følge med. Jeg har et glimt av meg selv hvor jeg setter meg ned på huk for å dyppe hode i en bøtte med isvann og hvor jeg tar meg selv i å faktisk tisse i buksa. Jeg hadde kun kontroll over det viktigste og det var å komme seg videre til neste checkpoint før tiden rant ut. Styring over andre kroppslige funksjoner måtte vente. Ved passering Korintkanalen kunne jeg skimte 80 km noen kilometer lengre fremme. 

Passering av Korintkanalen var et kikk uten like!
De første 80 km av løpet blir regnet som de tøffeste med tanke på tider som skal holdes, etter dette "gir" løpet deg mer tid og det er kun varmen, asfalten og dehydrering som skal bekjempes. I ettertid ser jeg at jeg klarte å løpe meg opp slik at jeg hadde en buffer på 7 minutter til cutoff når jeg passerte 65 km i Agiogi Theodori. Da jeg ankom 80 km, og løpets første sore milepæl, hadde jeg tilgode 21 minutter på cutofftiden. Det føltes som om jeg hadde stått opp fra de døde og jeg fyltes med selvsikkerhet, glede og enorm motivasjon. På dette checkpointe var det igjen full rulle med support, biler, helsepersonell og et virrvar av løpere. Jeg husket Eiolf sitt tips om at jeg ikke skulle stoppe når jeg måtte spiste men heller ta med meg maten og spise mens jeg beveget med videre. Det fortsatt ingen tid å miste så jeg tok med meg ris og kylling og fortsatte min vei mot neste checkpoint. 

Frem til nå hadde løpet strekt seg langs sjøen og små koselige fiskelandsbyer. Etter passering 80 km tok løpet oss inn på den greske landsbygda, gjennom vinranker, smale veier og varme uten et vindpust. 


Ved 93 km hørte jeg noen rope navnet mitt. Det var Eiolf! Langt ute i en liten gresk landsby var det noen som heiet på ekkurat meg. Jeg hadde hverken sett han eller Cecilie siden rette etter vi startet i Athen. Eiolf ville hjelpe meg med det jeg måtte trenge. Det eneste jeg svarte var "ikke gi meg hjelp, jeg har ikke et registrert supportcrew og har ikke lov å ta imot hjelp fra deg. Jeg kan bli diskvalifisert". Eiolf respekterte beskjeden min mens han fortalte at hverken han og Cecile hadde klart cutofftidene før Korint og dermed var tatt ut av løpet. Cecilie var på vei til hotellet mens Eiolf ville fortsette å følge løpet ved help bil. Han kunne også fortelle at Ninnett var ca 10- 15 minutter forran meg i løypa. Dette ble for mye informasjon for hode mitt og jeg løp vidre mens jeg hørte Eiolf rope etter meg "du ser knallsterk ut". 

Eiolf, en fantastisk motivator og trygghet!
Hodelykten min var plassert i dropgab på chekpoint nr 27, The serpents’ villa, hvor løypa viste 97 km. Det var en koselig og liten checkpoint ute på den greske landsbygda. Her brukte jeg litt tid på å sette på meg refleks og plassere hodelykten. Det var fortsatt en stund til det kom til å bli behov for ekstra lys, men det var godt å ha alt på plass og slippe å være bekymret for om jeg hadde lys og refleks i tide før mørket. En løper uten dette, når mørket hadde lagt seg, ville bli diskvalifisert. Jeg tok meg også tid til å smøre inn føttene med mer vaselin. Jeg hadde mistanke om at noe hadde skjedd med en av tærne mine. Mistanken min viste seg å være riktig da en stor vannblemme hadde presset av neglen på den ene toa. Jeg lukket øynene mens jeg smurte inn tærne med vaselin, tok på nye sokker og snørte på meg skoene igjen klar for neste checkpoint. 

Refleks og hodelykt på plass før mørket
100 kilometer ble passert 31 minutter før cutoff. Jeg løp meg sakte og sikkert inn mer og mer tid og følte selv at jeg hadde stålkontroll! Et sted mellom 100 og 125 km skimtet jeg en kjent skikkelse forran meg. Det var Ninette, og jeg ropte ut "Norvegios Norvegios" som var det grekerne ropte når de så våre norske flagg. Ninette trodde jeg lå foran henne i løypa og ble rimelig ovverasket når jeg dukket opp bak henne. Det var så fint å se Ninette at jeg en stund glemte min egen kvalme som hadde begynt å melde seg igjen. Så herlig å kunne skravle litt på norsk igjen! Jeg ble raskt innhentet av min egen tilstand. Både Ninette og jeg sleit med det samme. Kvalme! Ninette fikk ikke i seg annet enn isbiter mens jeg spiste og spydde mens jeg løp. I ettertid ser jeg at det er en egen teknikk det der, å spy i fart mens du løper. Noe jeg mestret rimelig bra. Alle manere var som forduftet der jeg forsvant inn i mørket på den greske landsbygda.

Det å løpe sammen med Ninette gjennom natten og i mørket var til stor hjelp og støtte. Det var fint å være to, peppe hverandre og heie hverandre frem. Å løpe sammen var ikke noe vi hadde planlagt, men vi fant en fin dynamikk og dro hverandre frem, drøftet cut-tider og minnet hverandre på å spise og drikke nok. Ved passering 125 km var vi 40 minutter før cutoff. 

snart_mål.jpg
Ninnette og jeg på vei til neste checkpoint
De mørke landeveiene slynget seg gjennom det greske landskapet. Vi løp i stummende mørke til kun lyden av insekter og våre egne skritt. På toppen av en uendelig lang stigning ventet en stor folkemengde, supportere og mat. Imot oss kom Eiolf og Johan Holmgren med heiarop og store smil. Det var godt å ha noen som heiet selv om vi insisterte på å organiserte alt av mat og drikke selv. Vi tok oss tid til å spise ris og kylling før vi fortsatte til neste checkpoint. Vi hadde løpt 143 km og lå 51 minutter før cutoff.

Jeanette Vika med nr 357 og Ninette Banoun med nr 111 på en av de mange sjekkpunktene underveis. (Foto: Johan Holmgren)
Møte med Johan Holmgren og Eiolf gav oss oppløftende heiarop!
Jeg hadde lagt ut dropbagger med ekstra klær flere steder før Moutain base. Før løpet hadde jeg vært redd for at det kunne bli kjølig når sola gikk ned, men når klokka nærmet seg 03.00 på natta løp vi fortsatt rundt i kort kort. Det var en varm natt! Vi nådde Mountain base med 34 minutters margin. Da hadde vi lagt bak 960 meter med stigning på 13 km, passert den lille landsbyen Kaperelli før 160 km og basen av fjellet. En utrolig krevende etappe men også helt majestetisk med en stjerneklar himmel hengende over oss som viste vei og motiverte til å fortsette. Det var også her jeg begynte å legge merke til disse store sterke mennene som hadde ligget langt foran meg hele løpet. De satt og de lå. Under tepper og helt apatiske. Noen sov andre vandret hvileløst rundt med et teppe over skuldrene. En av disse sterke menn fikk jeg helt tilfeldig øye på da hodelykten min streifet over han der han satt i grøftekanten. Han hadde slukket sin egen hodelykt og kunne ikke svar for seg. Jeg fortsatte noen meter til og gav beskjed til de frivillige. 

Den siste oppstigningen til Sangas var så krevende som den var beskrevet i løypebeskrivelser på forhånd. Bratt, ulendt og steinete med dårlig feste. Det var godt sikret, men et feilskjær kunne også ha blitt fatalt i de stupbratte skrentene. På toppen av fjellet var tiden til cutoff redusert til rett under 30 minutter. Nedstigningen fra fjellet var krevende i form av mye løse steiner og en nedfart som slynget seg i sikksakk ned fjellsiden. Vi holdt et rolig tempo helt til vi hadde fast asfalt under beina igjen. Vi fikk kilometer med kilometer med nedoverbakke. Det var vondt, men vi måtte utnytte nedstigningen som gav oss mer tid. 

Med et kjentes det ut som en av tærne mine revnet. Det var på motsatt fot av der den første vannblemmen hadde oppstått tidligere i løpet. Dette var en smerte jeg ikke hadde kjent før. Hadde toa delt seg? Jeg sa ingenting til Ninette og fortsatte å holde tempo oppe mens smerten banket. Det gikk gradvis over etter 20 minutter. Vi hadde nådd 172 km, lå 39 minutter før cutoff og klokka var snart 07.00 lørdag morgen. Jeg kvittet meg med hodelykt og ekstra utstyr som jeg hadde hatt gjennom natten. Vi fikk i oss mat. Ninette, som ikke hadde spist på evigheter, fikk også i seg noe mat igjen. Vi var klare for en ny dag!

Lørdag morgen møtte vi igjen på Johan Holmgren som var ute for å heie og ta bilder. Herlig!
Værmeldingene hadde forberedt oss på at lørdagen kunne bli enda varmere enn dagen før. Det var ventet skyfri himmel og høy luftfuktighet. Vi hadde løpt i godt over et døgn og var forberedt på nok en varm dag da sola begynte å stige høyere og høyere på himmelen. Morgendis og noen spredte skyer var snille mot oss tidlig på morgenen, men det varte ikke lenge og varmt ble det. En dag med fult fokus på å komme seg fra et checkpoint til det neste. Vi vekslet på å løpe og gå i motbakker. Det var fortsatt utallige motbakker igjen. Vi hadde beveget oss ut på trafikkerte veier igjen og måtte konsentrere oss om å holde oss innenfor den markerte område. Bilene tok ingen hensyn til søvnige løpere som til tider sjanglet langs motorveien. 

landsby.jpg

Ninette og jeg snakket sjeldent om hvor langt vi hadde løpt eller hvor mye vi hadde igjen. Jeg husker ikke at vi markerte passeringen av 200 km kun at vi konstaterte at nå hadde vi straks "bare ei litta maraton igjen". Da hadde vi løpt 204 km og lå en time før cutoff. Det var først når det nærmet seg 30 km igjen av løpet at vi begynte å tro på at vi kom til å klare oss helt inn til Sparta. Vi nevnte det så vidt for hverandre men var raskt tilbake til å konsentrere oss om tiden akkurat der og da. 

Samtidig som håpet og forestillingen om mål i Sparta hadde begynt å svirre rundt i hode kjente vi på en intens varme som til tider kunne sammenlignes med varmen fra en stekeovn. Jeg fikk en fornemmelse av vakuum tredd over hode og kjente på en form for redsel for å få heteslag. Tanken på å segne om så nære mål gjorde meg veldig stresset. 

En varme som satte meg ut et øyeblikk noen ml fra mål.
For meg hjalp det å si det høyt ut til Ninette. "Nå er det faktisk så varmt at jeg blir stressa og redd. Jeg er redd for at jeg skal gå i bakken på grunn av heteslag". Bare ved å si det høyt og løpe videre reduserte stressnivået mange hakk. Selvfølgelig skulle jeg ikke få heteslag. Et lite øyeblikk var jeg nok mer redd en varm.

Vi hadde blitt enige om å holde sammen helt inn. Vi skulle løpe inn til Sparta sammen slik vi hadde gjort store deler av løpet. De siste to milene før mål var uendelige lange. Jeg hadde gledet meg til de siste utforbakkene men beina var så mørbanket at selv nedoverbakker krevde sitt. For hvert skritt vi tok nærmet vi oss Sparta. Selv om vi måtte ha gått den siste biten var vi nå sikre på at vi skulle klare det. Tiden hadde vært på vår side en god stund nå og vi ville klare det på under 35 timer! En mil igjen. Et øyeblikk trodde vi at vi hørte jubelbrølene fra tilskuerne som tok imot løpere ved statuen av King Leonaides. Vi var så nære!

Vi var ferdig med den siste nedstigningen inn til Sparta og løp flatt innover mot byen. Det var bare noen kilometer igjen og jeg snudde meg for å få oversikt over Ninette. Jeg stoppet opp og myste bakover og kunne skimte henne et stykke bak. Jeg fortsatte til nest siste checkpoint hvor det norske flagget ventet. Skulle jeg bare løpe videre? Ninette gav signal om at jeg skulle løpe den siste biten mot mål alene, men jeg ventet. De 2 siste kilometerne løp vi sammen. I tette og uoversiktlige gater og med heiarop fra cafer og balkonger. 


På selve oppløpet ble vi tatt imot av et jubelbrøl fra folkemengden. Vi hadde klart det! Jeg løftet blikket frem mot statuen av King Leonidas. For litt under 35 timer siden hadde jeg stått ved foten av Akropolis og ventet på startsignalet som skulle ta meg til Sparta, i fotsporene til Pheidippides. Jeg hadde fokusert på et checkpoint av gangen og gledet meg over at jeg kom litt og litt nærmere for vær lille milepæl. Ikke før etter 210 kilometer hadde jeg begynt å se for meg dette jeg nå var i ferd med å gjennomføre. Jeg løp drømmen om Spartathlon helt ut. Jeg var i mål ved foten av King Leonidas statue. 



Når en drøm blir virkelighet er det vanskelig å finne ord. Det å stå med hånden på statuen av King Leonidas og vite at jeg var i mål etter å ha tilbakelagt 246 km fra Athen til Sparta kan ikke beskrives. Et uvirkelig øyeblikk som avsluttet et ekstremt vakkert, følelsesladet og utfordrende løp. 

I mål med tiden 34 timer og 51 minutter

Etter løpet
Jeg vil rette en stor takk til familien som har latt meg følge drømmen om Spartathlon. En drøm som skulle vise seg å bli realisert lenge før jeg selv hadde trodd var mulig. Jeg har gjort mye av jobben selv men hadde ikke klart det uten støtte fra mann, barn, mamma, pappa og svigerforeldre. Takk!


Ingenting i livet kan planlegges i detalj og det var mye med dette løpet som ikke var planlagt, men likevel hadde en positiv innvirkning. Eiolf var en av de personene som hadde en slik innvirkning på denne opplevelsen. Jeg hadde aldri møtt mannen før jeg traff han i Athen. At han hadde løpt Spartathlon utallige ganger hadde jeg fått med meg, men at den samme mannen var så imøtekommende, inkluderende og omgjengelig å være rundt var et stort pluss. Takk til alle tips, råd og heiarop underveis. 

  


Ninette og hennes mann var også litt av mitt støtteapperat under min reise til Athen. På flyet klarte jeg meg selv, men de var behjelpelig med transport både fra flyplass til hotell og tilbake til Athen etter fullført løp. At Ninette og jeg, uten å ha planlagt det, skulle ende med å løpe halvparten av Spartathlon sammen og attpåtil løpe inn til mål i Sparta side om side var også en flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Du går rett inn i historieboka mi! Takk! 

Uten Cecilie Holmgren og hennes historiske gjennomføring av Spartathlon i 2018, som første norske kvinne til å gjennomføre dette løpet, så hadde heller ikke jeg startet jakten på drømmen om mitt Spartathlon. Takk for all inspirasjon!

Ninette_Cecilie_Jeanette.jpg


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar