Det var akkurat et år siden jeg hadde vært her sist. Den gangen hadde jeg vært med som støtte og pacer for min mann som gjennomførte sitt første 100 miles løp. Planen den gangen var at jeg skulle løpe 30 kilometer som pacer men endte heller med å løpe det dobbelte. Min første ultradistanse var et faktum (les mer her). Opplevelsen dette spontane løpet gav meg var så stor at når jeg reiste derfra hadde jeg allerede bestemt meg- jeg skulle tilbake med mitt eget startnummer og med mål om å gjennomføre 160 km. Mitt første 100 miles løp skulle realiseres i 2015- jeg skulle delta på Täby Extreme Challange 100 miles run (TEC100).
Den første tiden etter at jeg hadde meldt meg på dette løpet våknet jeg ofte med et sug i magen og tenkte "Hva har jeg gjort? Skal jeg løpe 160 km?" Enkelte dager trodde jeg rett og slett ikke dette skulle komme til å bli mulig i det hele tatt.
Hverdagen innhentet meg, suget i magen ble glemt og utad kunne det se ut til at jeg var uberørt av mitt mål som lå der langt fremme. Men underbevisstheten jobbet og tankene modnet og vokste seg store og sterke. Forberedelsene startet i stillhet høsten 2014. Jeg fokuserte på å bygge opp en sterk kropp som skulle tåle løpemengden som senere skulle være helt nødvendig å legge ned. I januar intensiverte jeg løpingen og fokuserte på økning i antall kilometer og mengde. Selv når løpemengden økte holdt jeg fast på 1-2 økter med egenkomponerte styrketrening hver uke helt frem til 1 mnd før løpet. Hvor mye jeg løp varierte mellom 80-125 km per uke, Enkelte uker var antallet langt lavere. Familielivet og hverdagskabalen gjorde sitt og ble prioritert først.
Underveis i forberedelsene lot jeg meg ikke stresse av at min trening ikke matchet alle andres og var krystallklar på at jeg ikke skulle sammenligne meg med "alle" de andre som forbereder seg til lange løp. Jeg fokuserte i stede på å stille til start med det utgangspunktet og de forutsetninger som jeg hadde hatt til rådighet på forhånd. Så lenge jeg visste at jeg hadde gjort det beste ut av de mulighetene jeg hadde hatt skulle jeg være fornøyd når jeg satt meg på flyet som skulle ta meg til mitt store mål 18. april 2015- TEC100.
Dagen før dagen sto jeg der alene på dette hotellrommet med en koffert full av løperemedier. Helt alene. Aldri før har jeg følt meg så ensom. Det eneste jeg kunne tenke var "Hva er det jeg holder på med?" Jeg lot tankene fange meg en liten stund og forsto virkelig ikke hva jeg holdt på med. Jeg synes det rett og slett var helt håpløst at jeg hadde brukt så mye tid, svette og slit på en drøm om å løpe 160 km. Var jeg så egoistisk? Dra alene til Sverige, bort fra familie, barna og mannen for å løpe rundt i en svensk skog i nesten et døgn?
Nummen i hodet og litt motvillig gikk jeg på dagligvarebutikken som lå et steinkast fra hotellet. Helt uten plan fylte jeg kurven med salt, søtt og mye væske som skulle medbringes og plasseres som nødrasjon under løpet. Tankene løsnet, jeg ble mer rasjonell, fylte kroppen med en god middag, litt sosialt prat med andre løpere og krøp til sengs for en god og lang natt søvn. Jeg var klar!
Da bilen rullet inn foran startområdet på selve løpsdagen kjente jeg en ubeskrivelig lettelse og et lite jubelrop måtte ut. Jeg hadde kommet meg til startstreken og bare det er en seire i seg selv når man tenker på alt som kan oppstå i forkant av et slik løp. Jeg hadde vært så ekstremt nøye, lyttet til kroppen, kjent etter og forsøkt å ta smarte valg hele veien frem til løpet. Jeg hadde forebygget, testet sko, rullet fotbuer, plukket av løse negler og massert ømme muskler. Ingenting hadde stoppet meg så langt! Jeg fant en ledig plass til sakene mine i teltet og festet på startnummer før jeg gikk en tur opp i skogen, svelget tungt og holdt tilbake noen tårer som presset seg på! Jeg skulle løpe 160 kilometer og jeg var helt overbevist om at jeg skulle klare det!
De 2 første milene gikk fint- det gikk enda bedre frem til 40 kilometer og jeg løp lett forbi maratonpasseringen på den fjerde runden min. Første baug var 80 kilometer- da var jeg halvveis i løpet og bare 2 mil unna 100 kilometer. Jeg kjente 80 kilometer godt i beina, men var fortsatt på jakt etter markeringen som viste 100 kilometer. Det var en stor lettelse når jeg nådde 10 mil og jeg var høyt oppe helt til jeg reflekterte over den surrealistiske tanken på at "nå har jeg løpt 100 kilometer og har bare 60 kilometer igjen".
Ved passering 102 kilometer følte jeg meg nummen i hele kroppen og var klar over at nå var det hodet som skulle få kjørt seg. Fra å ha telt meg oppover på antall kilometer frem til 100 kilometer skulle jeg nå fokusere på en og en runde og et steg foran det andre. Jeg hadde fem runder av 11 kilometer igjen. Når lyset fra hodelykten var det eneste jeg hadde for å finne veien gjennom skogen i mørket reduserte jeg farten betraktelig i de mest ulendte partiene. Min største frykt var å pådra seg en skade fordi jeg stresset rundt i mørket. Jeg snakket høyt til meg selv og viftet med pekefingeren når jeg slurvet. Negative tanker var helt forbudt. Snublet jeg i en trestubbe var det bare meg selv å takke, løfte beina høyere og ikke legge skylden på noe annet!
På den tredje siste runden, hvor jeg hadde løpt i overkant av 130 kilometer, begynte hodet å tøyse med meg. Det var de merkeligste forestillinger og formasjoner som dukket opp i den mørke skogen. Jeg måtte opp til flere ganger dobbeltsjekke det jeg trodde jeg så som jeg egentlig ikke så. Dette var en merkelig tilstand hvor jeg hverken følte meg våken, trøtt eller sovende. Så, helt plutselig, hørte jeg fuglekvitter, og jeg visste at når fuglene begynner å kvitre så er det rett før solen står opp....en helt magisk stemning som jeg husket fra fjorårets løp sammen med min mann.
Nest siste runde var tung. Selv det faktum, av at de 20 gjenstående kilometerne bare var blåbær sammenlignet med de 140 km som jeg hadde beseiret, så ikke ut til å løfte meg der jeg subbet gjennom skogen. Selv om solen steg, fuglene heiet meg meg opp og frem føltes beina som bly og kreftene helt borte.
Den siste runden var min seiersrunde- jeg hadde klart det og jeg smilte hele veien. Jeg hadde en fart og et steg jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg løp fort, jeg heiet på meg selv og jublet med armene over hodet lenge før jeg nådde mål. Å løpe gjennom den skogen jeg hadde løpt runde på runde i stummende mørket, og nå endelig vite at jeg hadde klart det, var helt fantastisk! Hele natten hadde jeg løpt alene, ingen hadde vært ved min side, kun meg selv og mine egne tanker. I mørket. Jeg var så stolt. Av mine 160 kilometer hadde jeg løpt 130 helt alene.
Jeg løp i mål rett før klokken 08.00 søndag morgen, da hadde jeg vært ute i 21 timer og 43 minutter og lagt bak meg totalt 161 kilometer. Min første 100 miles, og helt klart ikke den siste!
Jeg er stolt og ydmyk over å ha en kropp og et hodet som tåler en slik utfordring. Takk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar