tirsdag 11. januar 2011

Alle vil til himmelen men ingen vil dø

Etter levering i barnehagen i går satt jeg meg til rette foran God Morgen Norge med en kopp kaffe mens Aksel tok seg en liten lur. Jeg ville få med meg Kari Jaquasson og tema "ikke mist motet", hvor hun også skulle demonstrere hvordan vi kan skaffe oss stram rumpe og mage ved hjelp av en enkel stol hjemme i vår egen stue.



Før Kari rakk å dukke opp på skjermen var det en annen dame, med et helt annet budskap, som vekket min interesse, eller vekket mine morsfølelser.

Anne Fi Troye har skrevet en bok om sin datter, Cornelia, som døde av kreft for fem år siden. Boken heter Fremdeles i live og omhandler hvordan man som pårørende og mamma overlever en kreftdiagnose.


Når jeg hører slike historier er det som om et øre lukker seg og et øre står på vidt gap. Jeg vil høre, jeg vil se og jeg vil forsøke og forstå. En annen del av meg vil distansere seg, ikke kjenne, ikke føle og ikke ta inn over seg den snikende visshet om at dette kan skje oss alle.

Jeg holdt det ene øret åpent en stund men brukte Aksel som unnskyldning for å gå ned på kjøkkenet før innslaget med Anne Fi Troye var over. På vei ned trappa ble jeg møtt av Timbuktu på radion og refrenget .... "alla vill till himmelen men ingen vill dö".

Kari sine smarte treningsråd var glemt.

Skjebne, tilfeldigheter eller en god plan, hva som styrer og former et menneskeliv, kan diskuteres i det uendelige. Men en ting som er sikkert, helt uavhengig av hvordan et menneskeliv har blitt levd, er at døden innheter oss alle. Den kan komme snikende, langsomt eller plutselig.

Så kan man forberede seg på døden?

Enkelte tror at frykten for å dø ofte handler om angsten for å leve. Dødsangst kan derfor være en redsel for å møte døden uten å ha levd og uten å ha vært til stede i sitt eget liv.

Jeg tror personlig jeg aldri vil bli forberedt på dette ukjente, men jeg ønsker å være til stede og jeg vil leve....hver dag som det var den siste.



video

Løpe etter hybelkaniner, tørke støv og vaske vinduer i helgen når vi begge er hjemme?

Jeg vil heller sitte og se på Selma som har show mellom alle lekene i stua. Egentlig har jeg mest lyst til å være med på showet, men da får jeg følgende beskjed "mamma sett deg ned og følg med sammen med Aksel"



Skitur alene? Det er lov å ta seg en pause fra hverdagen og gi seg selv "egentid" for å utforske verden på egenhånd mens de andre er hjemme og rocker huset!


Den perfekte hud? Jeg bruker utallige kroner på dyre hudprodukter, men ansiktsmaling er det morsomste å kline inn ansiktet med.  


 ...eller hele håret fult av yoghurt!



 En gang kjærester alltid kjærester? Utfordre hverandre ved å løpe Holmenkollstafetten sammen....


 ...eller ta et pusterom i London for å ikke glemme hvordan det var å flørte


Alltid innestemme? Å få lov til å brøle til sitt eget speilbilde sammen med bestemor og mamma er topp!



"Mamma! Se jeg har tegnet en prinsessekrone til deg"!
Dyre malerier og bilder på veggen? Vi påser at nytt innbo blir dekorert på vei inn i stua og har derfor kunst på baksiden av møblene våre.



Etter at vi ble fire er det blitt litt ubalanse i hverdagen. Vi sliter med søvnen og rutinene, men når et nytt år skal ønskes velkommen er alt lov til langt på natt!



Når vi kom på juletrefest i barnehagen hadde vi glemt både gave til utlodning og kake til kaffen....dette var blitt borte i søndagens kabal. Men hva gjør vel det når vi har kost oss ute hele dagen med å lage snømann og ake i bakken bak huset!

Vi lever!

Du kan ikke velge hvordan du vil dø.
Eller når.
Du kan bare velge hvordan du vil leve.
Nå.
                                               Joan Baez


Lever du?

1 kommentar: