Medaljens bakside

Hof Toppers var et strålende arrangement fra start til mål. I forkant hadde jeg gledet meg stort til å utforske den 75 km lange løypa hvor jeg skulle tilbakelegge 2500 høydemeter fordelt på 7 ulike fjelltopper. Det ble et tøft løp hvor jeg opptil flere ganger bestemte meg for å slutte med ultraløp...aldri igjen. Så fikk jeg en opptur og skulle løpe for alltid. Slik holdt jeg det gående frem til 50 km. Da hadde jeg "bare" 25 km igjen og viste at mål var rett rundt hjørne. Etter 9 timer og 20 minutter, med et digert smil om munnen, kunne jeg krysse av for mitt tøffeste løp så langt, både mentalt og fysisk.

I mål fikk jeg en medalje.

Det sies at det er to sider av en medalje. Men når det gjelder ultraløp burde den flata som utgjør den smale sidekanten på medaljen også regnes med. Det vil altså si at en medalje som mottas etter et ultraløp har 3 sider. Følg med!

Først har du det forbanna slitet. De idiotisk lange distansene som jeg har hjernevasket meg selv til å tro at ikke er langt. Jeg har begynt å betegne et maratonløp på 42 km som "bare" og ser kun etter løp som måler mer enn 50 kilometer...helst så nærme 80 kilometer som mulig slik at jeg kan krysse av for gjennomførte 50 miles. Dette stiller jeg helt frivillig til start på, jeg gjentar HELT FRIVILLIG. Likevel begynner jeg å sutre til meg selv etter 30 kilometer. Vet selvfølgelig at jeg ikke tillater meg selv slik sutring og velger å fokusere på de positive tankene. Jeg hører meg selv hyle fra det innerste av hjertet....JEG VIL IKKE! I helgen, under Hof Toppers, hørte jeg også det vrengte seg av frustrasjon i magen. Etter 30 km måtte jeg kaste opp...det føltes vertfall slik. Men ingen ting kom opp, kun dundrende hodepine og stikkende varme i en 11 km lang MOTBAKKE. Jeg har aldri før blitt slått så hardt i hodet av den såkalte hammeren. Jeg regelrett inhalerte smerte og frustrasjon mens jeg bet tennene sammen og fortsatte på mine 45 km som gjenstod av løpet.

Dette slitet er altså sidekanten av en ultramedalje. Det er denne sidekanten med slit som binder sidene av medaljene sammen. Uten dette slitet ville ikke medaljen hatt hverken en bakside eller forside. Ultraløpere er avhengig, og kanskje besatt, av å kunne føle og kjenne på dette idiotisk vonde slitet.

Et ultraløp gjenspeiler livet, et tap, en seier, smerte, glede, tårer og bunnløs fortvilelse- hvor det alltid finnes en løsning og det er å stå løpet ut. Å komme i mål er som en fødsel. Når du krysser målstreken er det som om smerte, hodepine, kvalme og fortvilelse forsvinne på et blunk. Du løfter hendene i været og jubler. Det er dette som er forsiden av medaljen, I mål blir det bare bedre, det er gratulasjoner og klemmer uansett hvilket nummer du løp inn. Det er store smil og noen tårer. Det er lærdom og mestring. Det er vennskap og det er samhørighet. Det er skryt og det er klapp. Alle ser ut til å være lykkelige over å kunne gjøre noe så vondt, flott og tøft sammen...helt frivillig.

I mål får jeg også bekreftet at det er helt nødvendig med en bakside på medaljen. Alle timene som er løpt i skog og mark. Alle de gangene du lurer på om det du holder på med er riktig. I mål blir det alltid tydelig for meg at både forberedelsene og løp er viktig for meg. At jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å bruke en hel dag på å løpe mil etter mil når jeg i stede kunne vært sammen med familien. Medaljens bakside er gull verdt. Denne baksiden er nemlig også forsiden i hverdagen. Det er det som drar meg frem og pusher meg opp. Ikke bare knytte til løp i seg selv, men gjennom dette blir jeg også sterkere på andre arenaer i livet. Tilbake i mål står jeg stødigere enn jeg noen gang har stått. Jeg blir roligere, tøffere og får større utsikt i livet mitt.

Takk til Hof Toppers som utfordret meg mer enn jeg hadde forberedt meg på, gav meg enda bedre utsikt og motivasjon for å jakte flere ultramedaljer!