Ultravasan 90 km

Nok en gang sto jeg på et hotellrom i Sverige og lurte på hva jeg holdt på med. Helt alene og bare meg selv….med en bag full av løperemedier...igjen. Men denne gangen var jeg ferdig med krisemaksimeringen. Jeg visste hvorfor jeg sto der og jeg var fullstendig klar over at dette ikke var en dum ide. Jeg var bare ufattelig sliten og hadde stor mangel på søvn. Jeg måtte sove og det måtte skje fort. Om 2 timer skulle jeg stå opp igjen .

I utgangspunktet hadde jeg slått fra meg deltagelse i Ultravasan 90 km, men noen dager før hadde jeg tatt utfordringen, meldt meg på og gjort klar for avreise dagen før løpet. Jeg ankom Mora natt til lørdag. Jeg ble hentet av bussen litt over 02.30 og kjørt til start i Sälen og klokken 05.00 gikk startskuddet.  Jeg var klar for 90 km på stier og landeveier i de svenske skoger og gledet meg til å tilbakelegge distansen mellom Sälen og Mora.

Jeg følte meg lett og fin i kroppen, litt utolmodig og spretten oppover de første bakkene. Pulsen var fin og jeg tenkte «dette er dagen for en god tur». Etter 2 mil snudde dette! Kroppen, som vanligvis, fungere best etter klokken 08.00, hadde hverken fått kaffe eller vært skikkelig på do. Dette fikke jeg smertelig erfare. Magevondt og smerter som ikke ville gi seg.  De neste 30 kilometerne var jeg innom toalett og busker sikkert 6-7 ganger….dette tar tid men jeg lot meg heldigvis ikke stresse. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at dette var MITT løp. Det vil si at jeg ikke skulle la meg påvirke av noe, hverken tid, tall,stopp, pauser eller andre uforutsette ting. Jeg skulle løpe slik at jeg også kunne slappe av og kose meg. Å bryte et løp vet vi alle at er uaktuelt for meg….så dette var uansett ingen utvei.

Rundt 50 kilometer hadde ikke kroppen mer som skulle ut og jeg hadde 1 mil hvor jeg følte meg lett og fin. Smilet lå på lur og jeg tenkte «YES, bare litt over 3 mil igjen». Jeg fikk kjølt hodet i iskaldt vann, drakk både cola og spiste salt. Men festen varte ikke lenge. Etter atter 2 mil, og totalt 70 km tilbakelagt, kunne elgen høre meg brøle…lenge og vel, svimmel og klein somlet jeg videre på min vei. 

Ved siste passering og notering av tid i Eldris fokuserte jeg på «skjerpings» og minst mulig sløvhet. Jeg var redd arrangørene ville stoppe meg og ikke latt meg fortsette om de tok en nærmere blikk på min tilstand. Det var en herlig befriende følelse å kunne løpe videre når 81 km var tilbakelagt og kun 9 km gjenstod. 

Siste passering av matstasjon i Eldris og 9 km til mål

De siste kilometerne var så vonde så vonde, men jeg fikk også energi av å tenke på alle kilometerne som var tilbakelagt. At jeg rett og slett hadde spydd og driti meg gjennom tilnærmet hele turen på 90 km gav meg et ekstra kick. Jeg brydde meg null over at min egen målsetning om en tid under 10 timer gikk fløyten med noen minutter.  Herregud som jeg følte meg god. Jeg hadde jo vunnet en liten mental seier i seg selv. Aldri før hadde jeg opplevd slike vonter under et løp og aldri hadde jeg trodd jeg skulle gjøre det. Min oppfattelse av å ha vondt i magen under løp var at "det kunne bare overses og tenkes bort"...ha ha så feil og så stor en smekk kan man gi seg selv. Jeg har vertfall lært at jeg skal drikke kaffen min og gå på do FØR jeg løper ut så tidlig på et løp neste gang. 

Uansett...når målet lå 3 km foran meg satt jeg inn det siste giret og det var befriende og "fly" forbi både damer og menn på min vei de siste kilometerne. Det var så utrolig gøy å løpe opp "Vasaloppsgatan" i Mora til stormende jubel og et merkelig sus inni eget hode. I mål seinet jeg om, fikk plassert svamper med iskaldt vann i hodet, servert en juicboks før de hjalp meg opp og stablet meg bort til medaljene. Herlighet så glad og fornøyd over å få en t-skjorte og medalje som bekreftet at jeg hadde klart løpet innen damenes "medaljtid".

Jeg kom ikke så langt før jeg la meg rett ned og med beina høyt på en fortauskant. Svimmel i toppen og utrolig stolt kunne konstatere jeg at dette hadde vært et veldig veldig viktig løp for meg. Jeg hadde seiret...og opplevd en utrolig flott soloppgang i de svenske skoger.

Vi ses igjen!