I godt over en ukes tid hadde minstejenta på 1 år gitt uttrykk for stor begeistring hver gang hun så melkekartongen. Hun smilte stort, klappet i hendene og ropte voff voff!
Jeg besvarte hennes begeistring med en trøtt stemme- "Kua sier møøøøøø!" Minstejenta kikket spørrende på meg før hun dundret videre med hendene i bordplaten og ropte enda høyere "voff voff voff".
Jeg gryntet fram et "møøø" hver gang scenen utspant seg de neste dagene og minnet meg selv om et tips fra barneoppdragelsen om at "enkelte kamper ikke er nødvendig å vinne". Jeg lot derfor denne kampen ligge død.
Jeg hadde egentlig blitt overbevist om at kua sa "voff voff"- helt frem til søndag da jeg faktisk tok meg tid til å kikke på denne melkekartongen som laget så stor begeistring. Og der, rett i mot meg lyste det en lykkelig familie sittende på en stabburstrapp. Midt i mellom denne familien satt det en hund! Jeg kikket på minstejenta med et smil og sa "voff voff". Begeistringen sto i taket!
Så dagens lærdom er følgende:
Kua sier mø
Melka sier voff
....og mamman i huset må ta seg litt bedre tid og være mer litt mer til stede.
God onsdag!
onsdag 20. november 2013
mandag 18. november 2013
Finnes det en bedre versjon av meg selv?
Når noen slutter å blogge, tar en pause og ikke lar høre fra seg på lang lang tid er ofte forklaringen at andre ting har blitt prioritert, viktigere ting har vært i fokus eller at man har forsøkt å roe ned tempoet.
Dette er selvfølgelig ikke fakta i mitt tilfelle. Den virkelige sannheten er at jeg , i alt for lang tid, har fokusert og forsøkt å mestre en hverdag jeg ikke har følt meg komfortabel med. Jeg har virkelig forsøkt, fortalt meg selv at det "vil bli bedre" og at "det bare er en overgangsfase" Jeg har ikke tall på hvor mange sene nattetimer jeg har formanet den ene motivasjonstalen etter den andre til meg selv- helt til jeg til slutt har nådd drømmeland.
Det som har vært forbausende i denne prosessen er at jeg hver fordømte morgen, før jeg har gått ut av døra, har tatt på meg en perfekt smilende maske. Enda mer snodig er det at uansett hvor langt vekk jeg har klart å grave ned denne maska kvelden i forveien, så har den ligget rett foran beina mine når jeg har stått opp dagen etter.
Dette har jo vært en stor løgn. Jeg har holdt fast i en ide om at det er dette du skal gjøre, livet er slitsomt, du har tre barn, du skal jobbe, du skal være på topp og det er slik du er! KOM IGJEN NÅ- Du greier litt til!
PANG!
1. november leverte jeg min oppsigelse på jobb. Nok er nok! En jobb jeg har hatt siden 2008. En jobb jeg har elsket og hatet- en jobb som også har gitt meg utrolig masse. En jobb full av tyngde og fag, en jobb full av bra mennesker og en jobb full av minner. Men det har også, de siste årene, vært en jobb som har tatt mer enn den har gitt. Jeg har manglet utfordringer, jeg har vært sulten på noe nytt og jeg har følt meg tom og uten livsgnist.
Parallelt med denne prosessen, knytte til egen jobb, har også spørsmålet omkring hva jeg bruker tiden min på til stadighet dukket opp. Spesielt etter vi fikk vårt andre og tredje barn har dette spørsmålet blitt mer og mer fremtredene. Jeg har ikke et ønske om å være hjemmeværende mamma. Våre barn har det godt og trygt i barnehage og skole. Men faktum er at vi, som foreldre, er borte mange timer fra våre barn hver dag. Vårt arbeidsliv utgjør en utrolig stor del av våre liv- og påvirker igjen våre barns liv. Jeg kan derfor ikke ha en jobb kun for at det gir meg penger og en lønn hver måned. Jeg må ha en jobb hvor jeg utgjør en forskjell, en jobb hvor jeg kan få direkte mulighet til å utgjøre en positiv endring i andre menneskers liv. En jobb som måles i helse, mestring og kunnskap.
Akkurat nå er jeg dødssliten av å hele tiden skulle være på topp. En topp jeg ikke vil være på. Jeg har derfor tatt en pause fra den beste versjonen av meg selv- mest for å finne ut om denne versjonen er den beste? Svaret på dette har jeg funnet for lengst. Kart og kompass er tatt frem og jeg er i ferd med å navigere meg frem til det stedet jeg vil være. På veien ditt håper jeg å lære at det, innimellom, er helt greit å være et gjennomsnitt av seg selv.
Nå er jeg tilbake:)
Dette er selvfølgelig ikke fakta i mitt tilfelle. Den virkelige sannheten er at jeg , i alt for lang tid, har fokusert og forsøkt å mestre en hverdag jeg ikke har følt meg komfortabel med. Jeg har virkelig forsøkt, fortalt meg selv at det "vil bli bedre" og at "det bare er en overgangsfase" Jeg har ikke tall på hvor mange sene nattetimer jeg har formanet den ene motivasjonstalen etter den andre til meg selv- helt til jeg til slutt har nådd drømmeland.
Det som har vært forbausende i denne prosessen er at jeg hver fordømte morgen, før jeg har gått ut av døra, har tatt på meg en perfekt smilende maske. Enda mer snodig er det at uansett hvor langt vekk jeg har klart å grave ned denne maska kvelden i forveien, så har den ligget rett foran beina mine når jeg har stått opp dagen etter.
Dette har jo vært en stor løgn. Jeg har holdt fast i en ide om at det er dette du skal gjøre, livet er slitsomt, du har tre barn, du skal jobbe, du skal være på topp og det er slik du er! KOM IGJEN NÅ- Du greier litt til!
PANG!
1. november leverte jeg min oppsigelse på jobb. Nok er nok! En jobb jeg har hatt siden 2008. En jobb jeg har elsket og hatet- en jobb som også har gitt meg utrolig masse. En jobb full av tyngde og fag, en jobb full av bra mennesker og en jobb full av minner. Men det har også, de siste årene, vært en jobb som har tatt mer enn den har gitt. Jeg har manglet utfordringer, jeg har vært sulten på noe nytt og jeg har følt meg tom og uten livsgnist.
Parallelt med denne prosessen, knytte til egen jobb, har også spørsmålet omkring hva jeg bruker tiden min på til stadighet dukket opp. Spesielt etter vi fikk vårt andre og tredje barn har dette spørsmålet blitt mer og mer fremtredene. Jeg har ikke et ønske om å være hjemmeværende mamma. Våre barn har det godt og trygt i barnehage og skole. Men faktum er at vi, som foreldre, er borte mange timer fra våre barn hver dag. Vårt arbeidsliv utgjør en utrolig stor del av våre liv- og påvirker igjen våre barns liv. Jeg kan derfor ikke ha en jobb kun for at det gir meg penger og en lønn hver måned. Jeg må ha en jobb hvor jeg utgjør en forskjell, en jobb hvor jeg kan få direkte mulighet til å utgjøre en positiv endring i andre menneskers liv. En jobb som måles i helse, mestring og kunnskap.
Akkurat nå er jeg dødssliten av å hele tiden skulle være på topp. En topp jeg ikke vil være på. Jeg har derfor tatt en pause fra den beste versjonen av meg selv- mest for å finne ut om denne versjonen er den beste? Svaret på dette har jeg funnet for lengst. Kart og kompass er tatt frem og jeg er i ferd med å navigere meg frem til det stedet jeg vil være. På veien ditt håper jeg å lære at det, innimellom, er helt greit å være et gjennomsnitt av seg selv.
Nå er jeg tilbake:)
søndag 11. august 2013
Hurra for meg!
Helt siden jeg, i 2011, for første gang løp fra Holmestrand til Horten (21 km+) har jeg hatt et ønske om å løpe distansen Holmestrand-Tønsberg. Det finnes flere ulike ruter mellom Holmestrand og Tønsberg og jeg har den siste tiden regnet meg ut til en rute som skulle være i overkant av 30 kilometer- planen var derfor satt.
Den dagen jeg fyller 34 år skal jeg løpe 1 kilometer for hvert år jeg har levd- og slik ble det!
Etter frokost med små og store i Lerkeveien i dag tidlig la jeg ut på egenhånd med løpesko og godt med vann og næring i drikkebeltet. Målet var 34 kilometer lengre fremme- jeg skulle i min egen bursdagslunsj på brygga i Tønsberg. Resten av gjengen, inkludert mine foreldre, kjørte etter og møtte meg ved Jarlsberg hovedgård- hvor jeg krysset av for 34 km og gjorde et raskt bytte før vi dro videre til pizza, is, brus og kaffe på brygga!
Dette er kortversjonen av min knallfine bursdagsfeiring- her følger et bildedryss!
I Tønsberg blad kan du lese enda litt mer om turen min HER
Den dagen jeg fyller 34 år skal jeg løpe 1 kilometer for hvert år jeg har levd- og slik ble det!
Etter frokost med små og store i Lerkeveien i dag tidlig la jeg ut på egenhånd med løpesko og godt med vann og næring i drikkebeltet. Målet var 34 kilometer lengre fremme- jeg skulle i min egen bursdagslunsj på brygga i Tønsberg. Resten av gjengen, inkludert mine foreldre, kjørte etter og møtte meg ved Jarlsberg hovedgård- hvor jeg krysset av for 34 km og gjorde et raskt bytte før vi dro videre til pizza, is, brus og kaffe på brygga!
Dette er kortversjonen av min knallfine bursdagsfeiring- her følger et bildedryss!
I Tønsberg blad kan du lese enda litt mer om turen min HER
Etiketter:
forberedelser til maraton,
mål,
tønsberg-holmestrand
fredag 9. august 2013
100 dager aldri igjen
Mitt hundredagersprosjekt er over!
Jeg har lært og erfart ting som kan tas med videre både personlig og i mitt daglige arbeid! Jeg føler meg sprekere enn hva jeg har gjort på flere år og jeg har fått en egen positiv drive! Jeg har fylt treningsøktene med mye løping, dette også med tanke på maraton i september. Det positive med hundredagersprosjektet et at det har tvunget meg til å bli bedre på å variere innholdet i løpeøktene slik at løpetreningen har blitt mer riktig og variert- i tillegg har prosjektet gjort meg mye bedre på å sette av tid til basistrening, styrke og core.
Til tross for utallige fordeler med dette prosjektet kommer jeg ikke til å gjøre det igjen.
Å gjennomføre 100 treningøkter på 100 dager, slik jeg har definert en økt, gir kroppen alt for lite hvile. I tillegg blir jeg personlig alt for opptatt av å gjennomføre og holde meg til tidsplanen- det balanseres sylskarpt hver dag og innimellom synes jeg selv det heller over mot det sykelige.
Jeg kunne selvfølgelig ha firet litt på kravene og satt andre definisjoner til hva en treningsøkt skulle være under selve prosjektet. Jeg stiller høye krav til hva egentrening er ovenfor meg selv. Lek med barna er lek med barna, familietid er familietid og trening er trening. Dette skal ikke blandes og jeg ville aldri sagt at jeg hadde trent når jeg hadde vært ute og lekt med barna i hagen en ettermiddag. Ja- jeg hadde vært aktiv, fylt tiden verdifullt og gjort det foreldre bør med sine barn- men å kalle slik aktivitet trening, ville for meg blitt feil.
Denne erfaringen er personlig, kan ikke generaliseres og trenger ikke gjelde andre som driver sine hundredagsprosjekt, hvor kriterier og definisjon på en økt kan være helt forskjellig fra mitt. Men selv om jeg ikke vil gjøre det igjen, er jeg veldig glad for at jeg har gjort det denne ene gangen.
Jeg har lært og erfart ting som kan tas med videre både personlig og i mitt daglige arbeid! Jeg føler meg sprekere enn hva jeg har gjort på flere år og jeg har fått en egen positiv drive! Jeg har fylt treningsøktene med mye løping, dette også med tanke på maraton i september. Det positive med hundredagersprosjektet et at det har tvunget meg til å bli bedre på å variere innholdet i løpeøktene slik at løpetreningen har blitt mer riktig og variert- i tillegg har prosjektet gjort meg mye bedre på å sette av tid til basistrening, styrke og core.
Til tross for utallige fordeler med dette prosjektet kommer jeg ikke til å gjøre det igjen.
Jeg kunne selvfølgelig ha firet litt på kravene og satt andre definisjoner til hva en treningsøkt skulle være under selve prosjektet. Jeg stiller høye krav til hva egentrening er ovenfor meg selv. Lek med barna er lek med barna, familietid er familietid og trening er trening. Dette skal ikke blandes og jeg ville aldri sagt at jeg hadde trent når jeg hadde vært ute og lekt med barna i hagen en ettermiddag. Ja- jeg hadde vært aktiv, fylt tiden verdifullt og gjort det foreldre bør med sine barn- men å kalle slik aktivitet trening, ville for meg blitt feil.
Denne erfaringen er personlig, kan ikke generaliseres og trenger ikke gjelde andre som driver sine hundredagsprosjekt, hvor kriterier og definisjon på en økt kan være helt forskjellig fra mitt. Men selv om jeg ikke vil gjøre det igjen, er jeg veldig glad for at jeg har gjort det denne ene gangen.
onsdag 7. august 2013
Små brikker- stort puslespill
Jeg er jo her fortsatt- bare ikke så synlig på bloggen- på Instagram derimot er det brennhett om dagen- følg meg der på direktelink @aktivhverdag!
Det er ingen hemmelighet at småbarnslivet, familielivet, permisjonslivet, livet som mamma, livet som kone, livet som husarbeider, livet som vaskefille, livet som arbeidstaker, livet som potet, livet som joggesko og livet som treningsnerd tar mye tid fra det livet vi brukte uhemmet med tid på i gamledager. Venner blir forsømt, andre familiemedlemmer lurer på om telefonen min er død, telefonsamtaler tar for lang tid, kosekvelder foran tv gjør meg rastløs og et cafebesøk som vanligvis kunne ta timer er nå fort inn og enda rasker ut.....og nevner du invitasjon til en fest, vrir jeg meg og later som om jeg ikke hører hva du sa. Jeg har ikke energi til å være våken lengre enn til midnatt- heller ikke interessert i å være fyllesyk!
Så derfor inviterer jeg deg inn i mitt digitale liv- slik at du skal se at vi faktisk gjør noe! Jeg synes egentlig vi gjør det ganske bra, jeg er fornøyd og jeg trives. Det regelrett koker hver dag, men vi planlegger, vi mixer og trikser og vi dytter kabalen i de retninger det går.
Jeg har akkurat i dag avsluttet mitt hundredagersprosjekt- jeg har klart 100 treningsøkter på 100 dager og er superstolt! Jeg skal nok komme med mer om dette litt senere- for her har fru Vika gjort seg noen tanker underveis. I tillegg har mr Vika, my sporty man, deltatt på sitt første ultramaraton nå i helgen. Han løp 50 kilometer i Stockholm og tok hjem en 4. plass totalt av alle mann.
Straks tilbake!
Det er ingen hemmelighet at småbarnslivet, familielivet, permisjonslivet, livet som mamma, livet som kone, livet som husarbeider, livet som vaskefille, livet som arbeidstaker, livet som potet, livet som joggesko og livet som treningsnerd tar mye tid fra det livet vi brukte uhemmet med tid på i gamledager. Venner blir forsømt, andre familiemedlemmer lurer på om telefonen min er død, telefonsamtaler tar for lang tid, kosekvelder foran tv gjør meg rastløs og et cafebesøk som vanligvis kunne ta timer er nå fort inn og enda rasker ut.....og nevner du invitasjon til en fest, vrir jeg meg og later som om jeg ikke hører hva du sa. Jeg har ikke energi til å være våken lengre enn til midnatt- heller ikke interessert i å være fyllesyk!
Så derfor inviterer jeg deg inn i mitt digitale liv- slik at du skal se at vi faktisk gjør noe! Jeg synes egentlig vi gjør det ganske bra, jeg er fornøyd og jeg trives. Det regelrett koker hver dag, men vi planlegger, vi mixer og trikser og vi dytter kabalen i de retninger det går.
Jeg har akkurat i dag avsluttet mitt hundredagersprosjekt- jeg har klart 100 treningsøkter på 100 dager og er superstolt! Jeg skal nok komme med mer om dette litt senere- for her har fru Vika gjort seg noen tanker underveis. I tillegg har mr Vika, my sporty man, deltatt på sitt første ultramaraton nå i helgen. Han løp 50 kilometer i Stockholm og tok hjem en 4. plass totalt av alle mann.
Det skjer mye spennende om dagen både på jobb og i hus og hjem- JA det koker, men jeg føler også at vi, jeg og familien lander litt. Kanskje bare for en liten stund- men frua er sikker på at en av brikkene som har falt på plass den siste tiden kommer til å gjøre virkelig god nytte!
Straks tilbake!
| Fra dagens økt 100/100! |
Etiketter:
AktivHverDag,
hundre dagers prosjektet,
ultramaraton
mandag 10. juni 2013
Dagene som gikk...
Allerede 1 uke i jobb etter endt permisjon. Så langt trives jeg godt, har ingen vond klump i magen over å måtte forlate barn, mann og kontroll hjemme. Og til dere alle som er bekymret over pendling mellom Holmestrand og Oslo hver dag- så kan jeg berolige der med at det går veldig fint!
Hverdagen legges ut fra de forutsetningene vi har og allerede nå forsøker vi å legge opp til de rutiner vi må forholde oss til i august. Da skal den eldste begynne på skolen, de to minste i barnehagen, pappan skal drive sportsbutikk og mamman kjøre inn til Oslo.
Det er pappan i huset som blir den som skal lever i barnehagen og skole- hver dag- mens mamman står grytidlig opp for å rekke innover før køen starter. Jeg er overhode ikke interessert i å bruke min (dyrbare)tid på å stampe i en rekke med milevis bilkø- da står jeg heller opp 1 time før og freser inn mot hovedstaden. Dette resulterer selvfølgelig i at jeg er grytidlig på jobb. Det er så tidlig at egentlig ingen har våknet! Da belønner jeg meg selv med litt egentid.
I dag var søvnen i øynene virkelig verdt alle de store gjespene! Utrolig mye energi å hente rundt Sognsvann denne mandagen. Ønsker alle en sprek uke...og husk- Det er ofte små endringer som gir de største forandringene.
Hverdagen legges ut fra de forutsetningene vi har og allerede nå forsøker vi å legge opp til de rutiner vi må forholde oss til i august. Da skal den eldste begynne på skolen, de to minste i barnehagen, pappan skal drive sportsbutikk og mamman kjøre inn til Oslo.
Det er pappan i huset som blir den som skal lever i barnehagen og skole- hver dag- mens mamman står grytidlig opp for å rekke innover før køen starter. Jeg er overhode ikke interessert i å bruke min (dyrbare)tid på å stampe i en rekke med milevis bilkø- da står jeg heller opp 1 time før og freser inn mot hovedstaden. Dette resulterer selvfølgelig i at jeg er grytidlig på jobb. Det er så tidlig at egentlig ingen har våknet! Da belønner jeg meg selv med litt egentid.
I dag var søvnen i øynene virkelig verdt alle de store gjespene! Utrolig mye energi å hente rundt Sognsvann denne mandagen. Ønsker alle en sprek uke...og husk- Det er ofte små endringer som gir de største forandringene.
mandag 3. juni 2013
Eventyr i fjellheimen
Når man har 3 småbarn er det ingen selvfølge at en planlagt tur går etter planen. Jeg ventet derfor i det lengste med å glede meg skikkelig til vår utflukt til Beitostølen og deltagelse i Det Norske fjellmaraton. Dette skulle være vår første alenetur over flere dager etter at vi ble trebarnsforeldre og vi skulle for første gang være borte fra minstejenta i mer enn et døgn. Kabalen var derfor nøye planlagt og reserveløsninger allerede påtenkt. Men når alle fortsatt var friske og raske fredag morgen, ingen hindringer hadde dukket opp og barnevakten for helgen sto klar kunne jeg endelig senke skuldrene og pakke ned de siste tingene i bagen.
Fjellmaraton starter i Besstrond/Lom og går over til Beitostølen via Valdresflya (42 km) . Mannen og jeg hadde meldt oss på halve distansen, 21 kilometer, som går fra Valdresflya og ned til Beitostølen.
Fra Bygdin og opp mot Båtskaret er det en stigning som strekker seg litt over 3,5 kilometer. Midtveis her trodde jeg virkelig at jeg kom til å kaste opp- dette var en svimlende tung stigning. Jeg konsentrerte meg om små steg, kontrollert intensitet og om å fylle hodet med positive tanker!
Smerte er kun midlertidig.
Endelig på toppen av Båtskaret! Jeg var storfornøyd over at jeg ikke hadde måtte stoppe i stigningen opp mot toppen, og det beste av alt- jeg hadde allerede tilbakelagt godt over halve distansen og var nå nærmere mål enn start.
Fra Båtskaret og nedover mot Garli lå jeg i en gruppe med bare menn- og en av disse, en mann på min egen alder og i blå t-skjorte, så sitt snitt i å legge seg ut med meg- The pink mama- what? Denne mannen var overhode ikke interessert i samarbeid og redselen for at jeg skulle la han bli liggende igjen oppi en av de morkene snøhaugene lyste som en glorie rundt han. I tillegg hadde mannen et så tungt løpesteg at jeg fikk følelsen av å bli valset over hver gang han la seg i ryggen min- noe han stort sett gjorde hele veien.
Slikt blir det bråk av!
Jeg glemte helt at jeg kun konkurrerer mot meg selv og at det er opplevelsen og det å gjennomføre som er mitt mål. Nå i ettertid er jeg selvfølgelig kjempeglad for at mannen i blå t-skjorte kjørte den taktikken han gjorde. Dette førte til at jeg løp så fort beina kunne bære meg ned fjellheimen- jeg skulle selvfølgelig ikke la dette mannfolket slå meg! Når vi passerte 19 kilometer fikk jeg en anelse av at det var mer krutt igjen i mine bein enn i beina til dette påhenget som lå etter meg- og før vi passerte 20 kilometer hadde jeg klart å lage en liten luke. Den siste kilometeren før mål var jeg endelig fri, det var berusende deilig å vite at jeg vant dette løpet.
Det gjorde intenst vondt de siste meterne, rett før målgang begynte det å prikke i øynene og suse mellom ørene. Når jeg endelig kunne krysse målstreken og strekke hendene over hode kjentes det som beina sviktet og klumpen i halsen satt veldig løst!
Tiden min ble 1.46.09 på disse 21 kilometerne- godt over 20 minutter bak vinneren i min klasse. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg konkurrerer tross alt kun mot meg selv?, egne begrensninger og har fokus på å sitte igjen med en følelse som tar meg videre til et nytt løp.
HELT HERLIG og for et fantastisk eventyr- vi kommer tilbake i 2014.
Fjellmaraton starter i Besstrond/Lom og går over til Beitostølen via Valdresflya (42 km) . Mannen og jeg hadde meldt oss på halve distansen, 21 kilometer, som går fra Valdresflya og ned til Beitostølen.
Jeg gledet meg stort!

Helgen ble virkelig en suksess! Helst skulle jeg hatt en haug med bilder å vise frem- for den opplevelsen det var å løpe fra Valdresflya 1389 m.o.h og ned til Beitostølen er vanskelig å beskrive med ord. Vi startet i snø, tåke og regn, tok oss nedover til Bygdin i en fantastisk utsikt, regnet hadde stoppet og været var klart. Det var som å løpe i et postkort og bedre enn det. Jeg måtte bremse kroppen og dempe begeistringen- jeg visste at det ville bli tyngre etterhvert.

Helgen ble virkelig en suksess! Helst skulle jeg hatt en haug med bilder å vise frem- for den opplevelsen det var å løpe fra Valdresflya 1389 m.o.h og ned til Beitostølen er vanskelig å beskrive med ord. Vi startet i snø, tåke og regn, tok oss nedover til Bygdin i en fantastisk utsikt, regnet hadde stoppet og været var klart. Det var som å løpe i et postkort og bedre enn det. Jeg måtte bremse kroppen og dempe begeistringen- jeg visste at det ville bli tyngre etterhvert.
Fra Bygdin og opp mot Båtskaret er det en stigning som strekker seg litt over 3,5 kilometer. Midtveis her trodde jeg virkelig at jeg kom til å kaste opp- dette var en svimlende tung stigning. Jeg konsentrerte meg om små steg, kontrollert intensitet og om å fylle hodet med positive tanker!Smerte er kun midlertidig.
Endelig på toppen av Båtskaret! Jeg var storfornøyd over at jeg ikke hadde måtte stoppe i stigningen opp mot toppen, og det beste av alt- jeg hadde allerede tilbakelagt godt over halve distansen og var nå nærmere mål enn start.
Fra Båtskaret og nedover mot Garli lå jeg i en gruppe med bare menn- og en av disse, en mann på min egen alder og i blå t-skjorte, så sitt snitt i å legge seg ut med meg- The pink mama- what? Denne mannen var overhode ikke interessert i samarbeid og redselen for at jeg skulle la han bli liggende igjen oppi en av de morkene snøhaugene lyste som en glorie rundt han. I tillegg hadde mannen et så tungt løpesteg at jeg fikk følelsen av å bli valset over hver gang han la seg i ryggen min- noe han stort sett gjorde hele veien.
Slikt blir det bråk av!
Jeg glemte helt at jeg kun konkurrerer mot meg selv og at det er opplevelsen og det å gjennomføre som er mitt mål. Nå i ettertid er jeg selvfølgelig kjempeglad for at mannen i blå t-skjorte kjørte den taktikken han gjorde. Dette førte til at jeg løp så fort beina kunne bære meg ned fjellheimen- jeg skulle selvfølgelig ikke la dette mannfolket slå meg! Når vi passerte 19 kilometer fikk jeg en anelse av at det var mer krutt igjen i mine bein enn i beina til dette påhenget som lå etter meg- og før vi passerte 20 kilometer hadde jeg klart å lage en liten luke. Den siste kilometeren før mål var jeg endelig fri, det var berusende deilig å vite at jeg vant dette løpet.
Det gjorde intenst vondt de siste meterne, rett før målgang begynte det å prikke i øynene og suse mellom ørene. Når jeg endelig kunne krysse målstreken og strekke hendene over hode kjentes det som beina sviktet og klumpen i halsen satt veldig løst!
| Hurra for mannen min som løp inn til 1.18.02, tok 5. plass i sin klasse og ble totalt nr. 10 av 246 menn som løp halvmaraton |
Tiden min ble 1.46.09 på disse 21 kilometerne- godt over 20 minutter bak vinneren i min klasse. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg konkurrerer tross alt kun mot meg selv?, egne begrensninger og har fokus på å sitte igjen med en følelse som tar meg videre til et nytt løp.
HELT HERLIG og for et fantastisk eventyr- vi kommer tilbake i 2014.
Etiketter:
Beitostølen,
det norske fjellmaraton,
fjellmaraton 2013,
halvmaraton
Abonner på:
Innlegg (Atom)





