Da tiden sto stille

I går løp jeg mitt første maraton, Oslo Maraton med 16 000 påmeldte og stor folkefest i Oslos gater.

Jeg var allerede ganske så stolt når jeg sto på start. At jeg i det hele tatt hadde kommet meg til startstreken denne dagen var ikke en selvfølge, og jeg må ærlig innrømme at det i våres og tidlig sommer var liten tro på at jeg kom til og stille på startstreken 25. september 2011.

Men en eller annen gang i løpet av perioden med haltende kne, alternativ trening og tilpasning av spesialsåler, gikk det en liten f... igjennom meg. Dette skulle jeg klare!

Påmelding og betaling ble faktisk gjennomført på en av de dagene jeg hadde minst tro på at jeg skulle greie det...dette kun for å sparke meg selv i rumpa med følgende beskjed "kutt ut sutringa og finn frem målet ditt"

På startstreken hadde jeg buksa full av energigel, en kropp fulladet av karbohydrater og en klokke uten batteri.

Klokka mi, som har vært en god støttespiller under trening, sluttet og virke 2 ukers tid før Oslo Maraton. Jeg hadde altså hatt god tid til og skifte batteri, eventuelt kjøpt meg en ny klokke. Jeg hadde bevisst lat være.

Jeg visste at en tikkende klokke på armen, som hele tiden viste meg tid og hastighet under løpet, ville få meg til å stresse og med stor sannsynlighet villedet meg til lite hensiktsmessige valg. Jeg hadde altså bestemt meg for å glemme og bytte batteri på klokka.

Isteden la jeg meg midt i mellom farstholderne som hadde store fine orange ballonger det sto 3.45 og 4.00. Planen var å holde meg i bakerste felt etter 3.45 men likevel et godt stykke foran fartsholderen som løp med 4.00.

Og det viktigste av alt....jeg skulle løpe på følelsen, min følelse og kroppens signaler!

Å det funket...i mål på 3.53.02!

...og enda bedre er det når jeg nå går inn på min deltagerprofil og kan se at jeg har holdt den farten jeg, under mine utallige løpeturer med klokka tikkende på armen, har trent på å holde og blitt god på og føle for å komme i mål på den tiden jeg ønsket.

Yes!