My first love won't be around

I går ble jeg plutselig dårlig, kvalm og svimmel. Det føltes som omgangsyke.

Jeg hadde akkurat sitte og lest de siste oppdateringer og vitneutsagn fra Utøya.

Det tok meg noen få minutter før jeg så sammenhengen. Jeg var ikke syk men hadde en helt normal reaksjon på en total grusom virkelighet.

Jeg blir fysisk dårlig!

Hvordan er det å være mamma oppi dette?

Hvordan er det å sitte og vente på sitt eget barn?

Hvordan er det å ta imot sitt eget barn etter en opplevelse som dette?

Hvordan er det å få tilbake sitt eget barn i en likpose?

Hvordan er det å være mamman til dette mennesket som dro til Utøya forkledd som politimann ?

Hvordan skapes et slikt menneske?

Hva gikk galt?

Akkurat nå er jeg veldig glad jeg har barn som er så små at de skal skånes fra å forstå dette. De skal få slippe å ta denne virkeligheten innover seg og de skal få lov til å leve i den tro at verden er et mye bedre sted en god stund til.

I just cant't believe my first love won't be around....baby baby baby ooohh I thought you'd always be mine....

Som mamma har det de siste dagene vært godt, innimellom, og kunne flykte inn en drømmeverden som bare en 4 åring kan skape. Det er en verden fylt med lek, musikk, dans på stuegulvet, usynlige venner og hemmelige kjærester....

Skulle ønske jeg kunne blitt der for evig...

Men i stede lever vi i en våken drøm...en vond drøm!